Da jeg besøkte basen utenfor Mariupol i januar 2015, var det drøye syv måneder siden havnebyen lengst øst på den ukrainske svartehavskysten var blitt gjenerobret, etter noen ukers okkupasjon. Omgitt av veisperringer og utsatt for jevnlig beskytning fra russisk side, kunne Mariupol minne om en beleiret festning.

Regimentet – som på denne tiden fortsatt hadde status som bataljon – holdt til i det som hadde vært en av tidligere president Viktor Janukovytsjs mange eiendommer. Porten var dekorert med symboler som tydelig identifiserte enheten med ytterste høyre: En varghake (en omvendt «N» utstyrt med en ekstra tverrstrek) og en «svart sol». Begge er populære symboler blant etterkrigstidas nynazistiske grupperinger, til tross for en portvakt som beskrev dem som årtusengamle ukrainske symboler som viste forbindelsen mellom Ukraina og det gamle India.

Inne i hovedkvarteret hang barnetegninger av flagg, tanks og ukrainske nasjonalsymboler som æret «heltene» i bataljonen.

Åpne høyreekstremister

Azov-regimentet er et av flere frivillige enheter som oppstod våren 2014, som svar på Russlands anneksjon av Krim og de russiskkontrollerte separatistenes aktivitet i sørøst-Ukraina. Disse enhetene spilte en viktig rolle i forsvaret av Ukraina de første kritiske månedene. På denne tiden stod det svært dårlig til med de ukrainske væpnede styrkene, som ble tatt på senga av det som de facto var en russisk invasjon, og som manglet både utstyr og krigserfaring.

Enhetene ble finansiert av private donasjoner og rekrutterte blant tidligere Euromaidan-aktivister, flyktninger fra områder som nå var kontrollert av separatister, og – ikke minst – patriotisk innstilte fotballpøbler, såkalte ultras.

Flere av enhetene sprang imidlertid direkte ut av politiske organisasjoner, de fleste fra den nasjonalistiske høyresiden. I Azovbataljonens tilfelle betød dette i stor grad Sosial-Nasjonal Forsamling, en åpent rasistisk, antidemokratisk og antisemittisk organisasjon.

I motsetning til det store flertallet, som tok til Maidan i Kiev vinteren 2013-14 fordi de ønsket å bli del av Europa, var mange av dem som søkte seg til Azov like kritiske til dagens Europa som til Russland, slik en talsmann forklarte meg i 2015:

– Europas problemer er for tiden på sivilisatorisk nivå. Multikulturalismen holder på å ødelegge alle de tradisjonene som tidligere gjorde Europa sterkt. Det Ukraina kan gjøre, er å bringe disse tradisjonene tilbake til Europa, som en sterk kultur og et sterkt verdisystem – du vet, familieverdier.

Siden 2015 har Azov vært integrert i den ukrainske nasjonalgarden, sammen med de andre frivillige enhetene, og dermed underlagt det ukrainske innenriksdepartementet. Den er heller ikke stasjonert ved fronten slik den var i januar 2015. Så sent som i januar 2018 opererte den imidlertid med sine egne baser og treningsleire.

Frivillige fra øst – og vest

Alt den første krigsvinteren fikk det som da var kjent som Azov-bataljonen oppmerksomhet for de mange utenlandske frivillige som deltok i avdelingen. Den klart største gruppen var russere, mange av dem fra nynazistiske miljøer.

Dette kan virke overraskende, med tanke på den rollen russiske ultranasjonalister spilte i opprettelsen av utbryterrepublikkene i Øst-Ukraina, men henger sammen med at det også var mange som fortsatt betraktet russere og ukrainere som to slaviske broderfolk og håpet at også Russland på sikt ville få en ekte nasjonalistisk revolusjon lik den de oppfattet den ukrainske som.

Andre var fra Europa. Blant annet den svenske tidligere nynazisten Michael Skillt, som vinteren 2015 fungerte som koordinator for andre frivillige, samt franskmenn og italienere. Alt i alt dreide det seg om rundt femten personer, altså langt fra så mange som vesturopeerne som deltok på russisk side, men fortsatt et anselig antall.

Mens noen av dem var eventyrere eller drevet av genuin sympati for Ukrainas kamp, ser flere ut til å ha blitt trukket til Azov på grunn av det den representerte – en åpent rasistisk og nasjonalistisk hæravdeling som ikke bare kjempet mot russiske inntrengere, men også ville være en spydspiss for et nytt Europa.

Et voksende kontaktnett

I hvert fall siden i høst har det vist seg at enheten i årene som har gått har pleid systematisk kontakt med europeiske og amerikanske grupper lengst ute til høyre. Ifølge en FBI-rapport har folk fra Azovregimentet hjulpet med kamptrening og radikalisering av amerikanske «hvite nasjonalister». Internasjonal sekretær Olena Semenyanka skal ha besøkt Vest-Europa flere ganger det siste året der hun har hatt møter med ulike høyreekstreme grupper.

Ifølge nettstedet Bellingcat har gruppen pleid kontakt med amerikanske høyreekstremister i hvert fall siden 2015. Blant disse er er Atomwaffen Division, en ytterliggående og militant amerikansk gruppe som sprang ut av alt-rightbevegelsen men som har beveget seg i retning av en nærmest nihilistisk form for nynazisme der vold og ekstremisme dyrkes for sin egen skyld og der flere medlemmer har begått drap.

En annen er amerikanske Rise Above Movement, som har vært involvert i en rekke voldshandlinger i California. Lederen Richard Rundo besøkte Kiev i april 2018, der han var gjest hos Azov og deltok i en MMA-kamp i en klubb nært tilknyttet enheten.

Bergensmannen Joachim Furholm skal ifølge Bellingcat og Filter Nyheter ha vært involvert i rekruttering og trening av vestlige frivillige til Azovregimentet. Furuholm har bakgrunn fra Vigrid, og har uttalt seg sympatisk om Anders Behring Breivik. Overfor en amerikansk podcast fremhevet han deltagelse i kamper i Ukraina som en ypperlig måte å skaffe seg kamperfaring for en fremtidig fascistisk maktovertakelse.

Liten politisk oppslutning

I motsetning til i utlandet, er Azov i hjemlandet fortsatt mest kjent for krigsinnsatsen. Og mens enkeltmedlemmer er blitt innvalgt i parlamentet for andre partier, har høyreradikale og høyreekstreme partier liten oppslutning: Bare i underkant av sju prosent stemte på slike partier ved parlamentsvalget i 2014, hvorav de fleste stemmene gikk til det høyreradikale partiet Svoboda, som ligger an til å gå ytterligere tilbake ved valget senere i år.

Samtidig har Azov og lignende grupper blitt en belastning for ukrainske myndigheter. Ikke minst på grunn av russisk propaganda, som siden tidlig 2014 har fremstilt Ukraina som et senter for nynazister.

Det har ikke gjort ting bedre at president Petro Porosjenko er blitt avbildet sammen med Azovmedlemmet Sergei Korotkikh, og personlig grep inn for å gi den hviterussiskfødte Korokikh ukrainsk statsborgerskap. Muligens er denne belastningen noe av bakgrunnen for at regimentet er blitt plassert på sidelinjen de siste årene og ikke lenger deltar i stridshandlinger.

Azov er heller ikke en byrde for innenriksminister Arsen Avakov, som har tette bånd til enheten og skal ha brukt medlemmer til å true opposisjonelle medier.

Alt i alt demonstrerer de siste avsløringene at behovet for ytterligere reformer i Ukraina og at den uoversiktlige situasjonen også angår oss.