Etter å ha lest de siste to nr. av «Fri tanke» får leserne inntrykk av at det egentlig var HEF som vant «Tumyrsaken ». Dessverre har bladet tilsidesatt det basale journalistiske anstendighetskrav: Det skal gis en balansert fremstilling av et saksforhold. Dommen i Oslo Tingrett er på 18 sider der HEF side opp og side ned blir kritisert på grunn av klanderverdig opptreden, men «Fri tanke» velger ikke å referere fra dommen. Dermed skjules for leserne den flengende kritikk retten avsier mot Human-Etisk Forbund. Derimot angriper tillitsvalgte i HEF dommen.

Redaktør Even Gran skriver at det er «En skremmende dom». Redaktøren gråter fordi HEF ikke anket. Generalsekretær Kristin Mile meddeler tilknappet at «Tumyr får ingen beklagelse». I siste nummer kommer så forbundsleder Roar Johnsen med en begrunnelse for hvorfor forbundet valgte ikke å anke dommen. Det blir imidlertid direkte feil når Johnsen skriver: «Human-Etisk Forbund vant hovedspørsmålet om saksbehandlingsfeil forut for Tumyrs fratreden som tillitsvalgt i forbundet...» Dette er fullstendig uriktig. Det forhold at «Fri tanke» ikke gjenga hovedpunktene i dommen, men valgte å stikke kritikken mot sentralstyret under stol, tvinger undertegnede til å referere fra dommen. «Retten finner det klart at sentralstyret ved uttalelsen tilknyttet Tumyrs tillit, og i særdeleshet når denne uttalelsen ble lansert som pressemelding, gjorde hans videre posisjon som fylkesleder umulig. Tumyrs egen påfølgende fratreden var fra hans side en lojal handling overfor organisasjonen, også den eneste mulige. Retten kan videre langt på vei slutte seg til den kritikk av sentralstyrets fremgangsmåte som er gjort av Tumyr. Retten bemerker for det første at kompetansen til valg av fylkesstyre etter § 5a i Fellesvedtektene for fylkeslag tilligger fylkeslagets årsmøte. Etter § 4 velges fylkesleder ved eget valg. Av alminnelig organisasjonspraksis følger at kompetansen til å entledige styre/leder tilligger de samme organer.

Som bemerket ovenfor gjorde sentralstyrets publiserte uttalelse en lederposisjon for Tumyr til en umulighet. Således ble uttalelsen i seg selv rettsskapende, idet man fratok de reelt stemmeberettigede styremedlemmene i fylkeslaget muligheten for selv å vurdere på fritt grunnlag om det som begrunnet mistillitsforslaget - leserinnlegget - diskvalifiserte fra videre lederskap. Retten har store problemer med å forstå at denne opptreden fra sentralstyrets side innebærer lojal oppfølgning avforbundets egne vedtekter, derunder den respekt for lokaldemokratiet som vedtektene selv legger opp til. Retten har tilsvarende store problemer med å forstå at sentralstyret selv ikke innså virkningene av sin uttalelse før denne ble sendt ut som pressemelding. Videre bemerker retten at man sto overfor en personalsak med atskillig preg av disiplinærsak. Tumyr hadde i en årrekke tjent forbundet og nedlagt en til dels stor innsats. Retten ser sentralstyrets behov for en markering av at leserinnleggets holdninger ikke representerte HEFs standpunkt, hvis så var tilfellet. Derimot kan retten vanskelig se behovet for å ta opp og gjøre til hovedsak tilliten til Tumyr som fylkesleder og dertil publisere dette gjennom pressen med de konsekvenser dette måtte få både med hensyn til fylkesstyremedlemmenes reelle kompetanse og med hensyn til Tumyrs omdømme.

Retten bemerker i den forbindelse at temaet klart ligger i ytterkant av HEFs formål - det kan uten videre utledes av HEFs formålsparagraf, og det har videre sterke politiske islett hvor det som utlegges som HEFs forhold ikke lett lar seg skille fra sentralstyremedlemmenes egne politiske synspunkter. Hvilket også oppfordrer til varsomhet. Retten bemerker endelig at sentralstyrets oppfølgning langt på vei fikk karakter av disiplinærsak. Behandlingen ble innledet lørdag 20. august uten at Tumyr ble varslet om dette. Han ble aldri invitert til å fremsette sine synspunkter overfor sentralstyret før det som i pressemeldingen er benevnt som «vedtak» ble truffet. Retten finner den ovennevnte opptreden uheldig og lite forenlig med det retten anser som anerkjente prinsipper for behandlingen av det som sentralstyret selv de facto valgte å gjøre til en personalsak.» Det er nærmest tragikomisk at forbundslederen besværer seg over at retten ikke vektla et annet leserbrev fra min side - hvor jeg angivelig blandet sammen rollene som Frp-politiker og tillitsvalgt i Forbundet. Bente Sandvig fra HEF og advokat Harald Stabell kvernet på det samme under rettsforhandlingene. Etter vår oppfatning vedkom ikke dette innlegget saken. Retten var tydeligvis av samme oppfatning. Denne saken er og vil bli en verkebyll for HEF så lenge ledelsen velger å opptre arrogant og selvrettferdig.

Arne Tumyr