KOMMENTAR: Den årlige debatten om skolenes deltakelse i Den norske kirkes gudstjenester kom tidlig i år, nesten før julemarsipanen var på plass i butikkene.

Denne gangen var det Bispemøtet som satte diskusjonen i gang. Og Knut Arild Hareide følger opp.

Egentlig burde diskusjonen tilhøre skolen, ikke Den norske kirke, KrF eller Human-Etisk Forbund, som ofte er de som blir invitert til å barke sammen om denne saken i den søte førjulstid.

Jeg er langt på vei enig med preses i bispekollegiet Helga Haugland Byfuglien sin beskrivelse av rammene for den sekulære staten og det pluralistiske samfunnet, i hennes tale til bispemøtet den 17. oktober.

Men så synes jeg det glipper når det gjelder skolen, og den merkverdige konstruksjonen vi nå opererer med:

Religionsutøvelse er etter dommen i EMD ikke tillatt i det faget som handler om religion, livssyn og etikk, K/RLE. Det er riktig som hun refererer: «Barna skal ikke delta i religionsutøvelse i KRLE-faget». Dette burde med all mulig rimelighet være normen for skolens øvrige virksomhet også, men det er pussig nok ikke tilfellet pr i dag. Utdanningsdirektoratet skriver i retningslinjene at skolene kan gjennomføre gudstjenester som ledd i skolens kultur- og tradisjonsformidling.

Og Haugland Byfuglien stemmer i: «På samme måte lærer de hva en gudstjeneste er fordi de bor i et land der det i tusen år er blitt feiret gudstjeneste i tusen kirker hver søndag».

Den noe mer nøkterne beskrivelse i dagens virkelighet er at bare ca. ti prosent av den norske befolkningen deltar i gudstjenester i regi av Den norske kirke i forbindelse med julen. Så de fleste deler visst ikke kirkens ledelses oppfatning om dette «som helt nødvendig for å bli en god borger i det landet man lever i».

Hadde forventet støtte til aktiv påmelding

Biskopene og deler av Den norske kirke synes å tro at de har et særlig ansvar for kultur- og tradisjonsformidlingen i skolen, men det er altså ikke lenger tilfelle. Ikke er skolens undervisning kirkens dåpsopplæring lenger, og ikke har skolen lenger noe kristent oppdragende formål for sin virksomhet.

Kultur- og tradisjonsformidling er selvsagt skolens ansvar, på lik linje med alle andre oppgaver skolen er pålagt gjennom sitt formål, opplæringslov og læreplaner. Men skolene ved rektor har selv ansvar for hvordan målene skal oppfylles. Mange av dem vil mene at det finnes langt mer inkluderende og metodisk bedre måter å lære elevene om Den norske kirkes rolle, enn av å ta med en del av elevflokken på julegudstjeneste hvert år, mens resten av elevene sitter igjen på skolen.

Fra 2015 av anbefaler Utdanningsdirektoratet at man ber om skriftlig påmelding, etter anbefalinger fra Human-Etisk Forbund, et samlet Stålsettutvalg, Barneombudet, Utdanningsforbundet og IKO (Institutt for kristen oppseding). Jeg hadde forventet Den norske kirkes støtte på en slik tydeliggjøring, men Helga Haugland Byfuglien kommenterer bare «Noen steder må de til og med melde seg på gudstjeneste og ikke av.»

Som hun også sier, er ikke en gudstjeneste et undervisningsopplegg, men en tydelig religiøs aktivitet «der de kristne blir synlige som en menighet, et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse. Den er et sted der mennesker møter hverandre, og sammen trer frem for Gud.» (sitat fra kirken.no)

Som representant for kirken ville jeg ha satt pris på å vite at de elevene som møter opp, faktisk har foreldre som aktivt har valgt at de skal være tilstede, ikke bare at de eventuelt har glemt å melde fritak.

Nettopp fordi en gudstjeneste i Den norske kirkes regi er noe helt annet enn skolens egen virksomhet, er skriftlig påmelding et viktig prinsipp. Her bryter skolen med det som gjelder for øvrig om at religionsutøvelse ikke skal finne sted. Dermed er det redelig å presisere at dette er noe Den norske kirke inviterer til, og man må da forvente at kirken gjennomfører en «ekte» gudstjeneste. Slik tydeliggjøres det at skole er skole og kirke er kirke, begge på egne premisser.

Respektløs omtale av «de kirkefremmede»

Biskopene argumenterer med hvor viktig det er at kunnskap om religion blir mer erfaringsbasert, «levende og livsnært» (det skulle tatt seg ut om samme tilnærming ble lagt til grunn for seksualundervisningen, som en kollega raskt repliserte!)

Da får man to problemer: Her legger man opp til trospåvirkning under dekke av å være «kultur- og tradisjonsformidling». Og siden det bare er Den norske kirke som er tilstede i alle kommuner med bygninger og ansatte, blir det bare mulig å levendegjøre majoritetens tro. Det bryter med forutsetningen om likebehandling og å framstille alle religioner og livssyn ut fra egne premisser og selvforståelse.

I samme bane, og enda mer beklemmende og respektløs, er oppfatningen av at også de «kirkefremmede» gjennom deltakelse i skolegudstjenester bør lære at kirken er der «den dagen en bombe smeller…», ifølge Haugland Byfugliens tale til bispemøtet (sitat):

«Man må vite hvordan man oppfører seg i et kirkerom. Man må ha greie på at det går an å gå inn i et kirkerom og tenne et lys. Man må kjenne til noen grunnleggende fortellinger og måter å være på i verden. Om ikke annet, så som alternativer den dagen en bombe smeller, den dagen en trenger et større rom, den dagen et barn blir født og himmelen over det nye livet synes helt nødvendig. Hvor vender mennesket seg med sin glede og med sin sorg? Enhver borger av vårt land må vite om at kirka kan være et slikt sted. Risikoen ved å velge denne muligheten bort for alle ved å luke ut skolegudstjenestene før jul er langt større enn risikoen ved å opprettholde dem.»

Her synes jeg det slapp en katt eller to ut av sekken som synliggjorde noen helt andre motiver enn de mer forblommende om tradisjon og kultur.

For det første: Haugland Byfuglien har selv litt tidligere i sin tale påpekt at deler av dette kan formidles på en langt mindre påtrengende måte gjennom KRLE-undervisningen. Og i KRLE-faget får også elevene anledning til å stille kritiske spørsmål og reflektere selv, i motsetning til når Den norske kirke overtar regien og elevene er gjester i kirken.

Dernest vil jeg påstå at Den norske kirke allerede er usedvanlig flink til å synliggjøre seg selv ved store hendelser, gledelige så vel som tragiske. Mange av oss kjenner oss igjen i leder av støttegruppa etter 22. julis refleksjon om at kirka og gud fikk for stor plass. Det er snarere på tide å utvikle de gode, inkluderende måtene å lage markeringer på.

Videre gjenkjenner jeg for mye av den litt ubehagelige ta-for-gitt koblingen mellom kristendom og det å være norsk.

Skolen er ikke misjonsmark!

Og sist, men slett ikke minst, opplever jeg utsagnet som respektløst overfor foreldre og borgere som har andre livsoppfatninger enn den statlig særbehandlede evangelisk-lutherske.

Hvor vi vender oss med vår glede og vår sorg er nemlig for mange tett forbundet med eget livssynsmessig ståsted, og hva som finnes av ekte, likeverdige arenaer – som rosetogene etter 22. juli, eller den fellesreligiøse markeringen i Oslo rådhus etter tsunamien.

Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er simpelthen ikke akseptabelt! Det er lite respektfullt overfor andre religioner og livssyn å påberope seg sin rolle som kultur- og tradisjonsformidler for så i ly av dette, å søke og påvirke barn.

Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug mener sågar, ifølge Vårt Land, at Den norske kirke burde overta ansvaret også for de elevene som ikke går i kirken!

Her er jeg helt på linje med Haugland Byfuglien som i samme artikkel repliserte at det lett kunne oppleves som noe paternaliserende for rektorer og lærere. Og det er det mye nok som allerede er, i biskopenes syn på sin egen betydning for skolen.

Jeg mener gudstjenester i regi av majoritetens trossamfunn ikke bør finne sted i skoletiden, og tilhørte mindretallet i Stålsett-utvalget på dette punktet. Å lære opp barna til at det er i Den norske kirke man finner gode rammer for sin livstolkning og sitt liv, må være et ansvar for foreldre som mener dette, ikke for fellesskolen. Jeg minner om at Den norske kirke har en egen plan for og egne ressurser til dåpsopplæring.

Jeg håper på en politisk endring etter hvert. Biskopenes klargjøring av hva de ønsker å oppnå med å holde på ordningen, burde strengt tatt føre til at denne endringen kommer raskere. Det er lov å håpe.

Som et minimum må skolene kreve aktiv påmelding og et aktivt valg mellom to likeverdige alternativer for i det hele tatt å kunne forsvare praksisen med å bruke skoletid på religionsutøvelse i et trossamfunns regi.

Les Bente Sandvigs anmeldelse av en gudstjeneste i Vestfold i vår.