Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

Hvis Norge fortsetter å fullfinansiere Den norske kirke med offentlig midler, men slutter å betale tilsvarende til andre tros- og livssynsorganisasjoner, er det ingen tvil om hva dommen vil bli her - i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. FOTO: Wikimedia commons @ CherryX

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.08.2016 kl 15:34

KOMMENTAR: Vi hører det hele tiden: «Den norske staten har en raus og generøs støtteordning til tros- og livssynssamfunn». Det framstilles som om staten mener tro og livssyn er så viktig at man har valgt å være spesielt generøs overfor akkurat denne sektoren.

Ofte kommuniseres det mellom linjene at tros- og livssynssamfunnene bør være litt mer takknemlige og kanskje skjerpe seg litt, for dette er en pengestøtte som staten når som helst kan trekke tilbake hvis tros- og livssynssamfunnene ikke oppfører seg. Rausheten kommer altså ikke uten betingelser.

Later som om Norge gir penger av raushet

Det siste utspillet i rekka av slike misforståtte framstillinger av tilskuddsordningen, er rapporten «Ti bud for en bedre integrering» utgitt av den sentrum-venstreorienterte Tankesmien Agenda. Rapporten kommer med mange gode forslag for å bedre integreringen, og er ikke minst et tydelig korrektiv til den stadige klagingen i kommentarfeltene over «venstresidens kneblende politiske korrekthet».

Men det var ikke det jeg skulle skrive om her. Framstillingen av støtteordningen til tros- og livssynssamfunn er i Tankesmien Agendas rapport like misforstått som den normalt bruker å være når temaet kommer opp i den offentlige debatten:

«I Norge bidrar staten ikke bare til beskyttelse, men også til aktiv støtte av religionsutøvelse», heter det på side 40, som om dette er noe norske myndigheter har valgt å gjøre fordi de synes religionsutøvelse er veldig viktig.

«Dagens rause finansieringsordning gjør det legitimt å stille noen krav til trossamfunnene», heter det på side 42.

Norge har tvangskirkeskatt

Du har allerede lest overskriften. Staten er forpliktet til å gi penger, står det. Det betyr at staten ikke primært utbetaler på grunn av sin milde raushet, som Tankesmien Agenda og andre framstiller det som, men fordi den må.

Og hvorfor må den det?

Årsaken er den helt spesielle måten Norge finansierer tros- og livssynssamfunn på. Nøkkelen, ja selve krumtappen i hele systemet er at Norge finansierer Den norske kirke direkte over statsbudsjettet (og kommunebudsjettene). Pengene bevilges attpåtil uavhengig av hvor mange medlemmer kirken har.

Den siste setningen er viktig. Det tas ikke hensyn til kirkens medlemstall når beløpet bestemmes. Politikerne bevilger penger til Den norske kirke på samme måte som de bevilger penger til utdanning, helse eller veibygging.

Når Den norske kirke finansieres på denne måten, tvinges alle som jobber og betaler skatt i Norge til å være med og finansiere Den norske kirke, uansett om de er medlem eller ikke. Norge har altså en tvangskirkeskatt.

Dette er i utgangspunktet i strid med menneskerettighetene. Det er forbudt å diskriminere ut fra religion og livssyn, og det er ikke mye tvil om at det å tvinge samtlige borgere i et land til å betale skatt til ett utvalgt trossamfunn, er en krenkelse som vil bli dømt i Strasbourg.

Ja, det er riktig at Strasbourg innrømmer stater et visst slingringsmonn i å særbehandle majoritetsreligionen. Noen av bevilgningene til Den norske kirke handler jo også om tilskudd til felleskultur som vi alle må kunne forventes å bidra til. Greit nok.

Men å fullfinansiere majoritetsreligionen over offentlige budsjetter, som Norge gjør i dag, uten noen form for kompensasjon, reduksjonsfaktor eller reservasjonsordning for ikke-medlemmer, er noe ganske annet. Det er utvilsomt i strid med menneskerettighetene.

Les hva menneskerettighetsekspert Njål Høstmælingen mener om dette.

Tilskuddsordningen er kompensasjon for tvang

For å unngå dette problemet, har Norge en ordning der alle som er medlem av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke får en kompensasjon for de skattepengene de må betale til Den norske kirke. Kompensasjonen utbetales til tros- og livssynssamfunnet de er medlem av. Tildelingsprinsippet som brukes, er at Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene skal få like mye penger pr. medlem. Ordningen er nedfelt i Grunnlovens §16 og i to andre lover.

Dette er altså den rause statsstøtteordningen det stadig snakkes om. Det er en kompensasjon for tvangskirkeskatt.

Ja, ordningen er raus i den forstand at tros- og livssynssamfunn i Norge får mye mer penger enn i alle andre land. Noen framstiller det selvsagt som om dette er ønsket og villet fordi tro og livssyn er så viktig. Men de kunne ikke ha valgt bort ordningen hvis de mente noen annet. Hvis ordningen er raus i politisk forstand, er den raus overfor Den norske kirke. Utbetalingene til de andre tros- og livssynssamfunnene er en følge av dette. Utbetalingene er en plikt - og en rettighet.

Et alvorlig problem med dagens ordning er forøvrig den stadig stigende andelen nordmenn som ikke er medlem noe sted. De får i dagens ordning ingen kompensasjon for at staten tvinger dem til å betale kirkeskatt til et trossamfunn de ikke er medlem av. Dette er ikke prøvd menneskerettslig.

I Danmark og Sverige betaler medlemmene selv

Finnes det noen utveier ut av dette? Ja, selvsagt. Men samtlige løsninger innebærer noe som så langt har vært utenkelig for norske politikere – at inntektene til Den norske kirke må gjøres avhengig av hvor mange medlemmer den har. Færre medlemmer må føre til at kirken får mindre penger av staten.

Det er flere løsninger man kan tenke seg. Staten kan for eksempel tilby Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn å innkreve medlemskontingent over skatteseddelen – et beløp man da slipper hvis man melder seg ut. Et annet alternativ er at staten kan utbetale en politisk bestemt sats som deles ut til Den norske kirke og de andre godkjente tros- og livssynssamfunnene pr. medlem.

I Danmark og Sverige har de en ordning der kirkeskatt fra medlemmene i den danske Folkekirken og Svenska kyrkan kreves inn over skatteseddelen, som en prosentandel av medlemmenes inntekt. Hvis folk melder seg ut, slipper de å betale. Den danske Folkekirken og Svenska kyrkan finansieres med andre ord av medlemmene sine, ikke av staten.

Derfor trenger heller ikke Danmark og Sverige å betale kompensasjon til muslimer, hinduer, jøder eller livssynshumanister, slik Norge må. Dette løser også problemet for de som ikke er medlem noe sted. Da slipper de å betale. Slik er det stort sett rundt over alt i verden; tros- og livssynssamfunn finansierer seg selv, med varierende grad av offentlige medlemsavhengige tilskudd i tillegg. Det er Norge som er unntaket her.

Island har en ordning som ligner litt på den norske. Rundt halvparten av pengene til den islandske statskirken bevilges direkte over offentlige budsjetter som i Norge, mens den andre halvparten er kirkeskatt som betales bare av medlemmene. Island må derfor, som Norge, betale ut kompensasjon til de andre tros- og livssynsorganisasjonene i landet, inkludert Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon Sidmennt.

Det er ikke noe menneskerettslig krav om å betale noe som helst til tro og livssyn. Men hvis noen skal få, så må alle få. Og i Norge er det ett trossamfunn som får veldig mye, og som drar alle de andre med seg. Det er kjernen i problemet.

Les mer om ulike finansieringsmodeller for tro og livssyn her.

Den norske løsningen er ikke bærekraftig

Norske politikere er selvsagt redd for å belønne kirkemedlemmer økonomisk for å melde seg ut, som jo vil være effekten hvis Norge skulle innføre en dansk eller svensk modell. Politikerne og kirken selv frykter naturlig nok et medlemsras. Det er hovedårsaken til at alle forslag om å innføre en medlemsavhengig finansieringsordning så langt har blitt føyset bort.

Norge er imidlertid i ferd med å male seg inn i et hjørne. Dagens ordning der stabile eller økende kirkebevilgninger fordeles på stadig færre kirkemedlemmer, og der bevilgningene til den stadig økende medlemsmassen i de andre tros- og livssynssamfunnene følgelig skyter i været, er ikke bærekraftig.

I fjor vedtok Stortinget en fullstendig gjennomgang av finansieringsordningen for tros- og livssynssamfunn. Vil regjeringen tørre å røre det som er problemets kjerne, nemlig fullfinansieringen av Den Norske Kirke, eller vil de konsentrere seg om hvordan de skal greie å kutte i kompensasjonen til de andre uten å ramme Den norske kirke, tråd med disse to forslagene som allerede er fremmet?

Det skal bli spennende å se hvilke løsninger på dette problemet som vil presse seg fram i årene som kommer. Man skal ikke se bort fra at det kan ende i rettssalen.

Se bildet større

Even Gran er journalist i Fritanke.no.

Se bildet større

Den danske forskeren Sidsel Kjems tror Den norske kirke vil tjene økonomisk på å gå over til en dansk eller svensk løsning. Les hvorfor.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
– Jeg hadde glemt hvor utrolig ensidig og endimensjonalt kristent utgangspunktet var
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!