Det er ikke sikkert det er greit å la «homohets svi på pungen». I dag fikk SV flertall på Stortinget for å utrede kutt i støtten til trossamfunn som bryter med grunnleggende demokratiske og menneskerettslige verdier.
– Staten bryter menneskerettighetene hvis de stiller for strenge krav til trossamfunn
– Det er problematisk å knytte statsstøtte opp mot likebehandling av kvinner og homofile, sier menneskerettighetsekspert Njål Høstmælingen.
Publisert: 10.06.2016 kl 17:41
Sist oppdatert: 10.06.2016 kl 17:52
I dag ble det kjent at SV har flertall på Stortinget for en utredning om hvordan staten skal kunne trekke statsstøtten til tros- og livssynssamfunn som «fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sterk sosial kontroll».
De ber regjeringen utrede en mulighet for å trekke økonomisk støtte til trossamfunn som:
- Oppfordrer til lovbrudd
- Tar imot utenlandsk finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter
- Gjør seg skyldig i «andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte».
– Poenget er at vi ikke skal bruke offentlige midler på en måte som undertrykker kvinner eller seksuelle minoriteter. Det er ikke et spørsmål om religionsfrihet, for vi vil ikke nekte noen å tro på noe, sier SV-leder Audun Lysbakken til Dagbladet i dag.
Staten må kompensere for «tvangskirkeskatt»
For å skjønne hvorfor dette kan være problematisk, er det viktig å være klar over følgende:
Norske politikere bevilger penger til Den norske kirke uten å ta hensyn til medlemstall. Da tvinges alle skattebetalere i Norge til å være med på å finansiere Den norske kirke.
For å være sikker på at denne «tvangskirkeskatten» skal kunne passere menneskerettslig, har Norge valgt å betale ut tilsvarende sum pr. hode til alle andre tros- og livssynssamfunn. Da unngår man det folkerettslige forbudet mot diskriminering på religiøst grunnlag. Prinsippet ble første gang lovfestet i 1969, og i 2012 ble prinsippet skrevet inn i Grunnloven (§16).
En stat er ikke på noen måte menneskerettslig forpliktet til å betale for tro og livssyn. Staten kan altså kutte all støtte til alle tros- og livssynssamfunn. Men så lenge staten betaler for Den norske kirke, må de også betale til alle de andre. Hvis ikke brytes menneskerettighetene (diskriminering på grunn av religion).
Høstmælingen: Staten kan ikke kreve at religionene gir opp kjerneelementer i troen
Til tross for dette har staten et visst manøvreringsrom. De kan knytte betingelser til utbetalingen av støtte. Men hvor går grensene?
Direktør ved International Law and Policy Institute, Njål Høstmælingen, viser til paragraf 1 i Trossamfunnsloven av 1969 der det står at alle kan stifte trossamfunn når «rett og sømd» ikke blir krenket.
– Spørsmålet er hva man legger i «rett og sømd». Det er en vag formulering, men den setter i utgangspunktet politikere i stand til å nekte å utbetale støtte til de som blir ansett å bryte mot «rett og sømd». Det avgjørende er selvsagt hvordan dette konkretiseres, sier Høstmælingen.
Han presiserer at forbeholdet om «rett og sømd» ikke kan være en blankofullmakt til å diskriminere trossamfunn vilkårlig.
– Staten kan ikke kreve at religionene gir opp sentrale elementer i sin tro. Det vil for eksempel være problematisk å kreve at de slutter seg til likestilling etter kjønn eller seksuell legning, eller at de slutter seg til retten til selvbestemt abort for eksempel. Eller at de slutter med omskjæring av gutter. Jeg skal ikke si noe definitivt om hvor grensen får, men det sentrale kriteriet er som sagt at staten ikke kan kreve at religionene forlater sentrale trosdogmer for å få offentlig støtte. Da vil Norge, med dagens finansieringsordning for Den norske kirke, trolig bli dømt for brudd på menneskerettighetene, sier han.
Høstmælingen legger til at mange trossamfunn i så stor grad er i strid med liberale verdier at det ikke vil være så mange andre igjen enn Den norske kirke hvis man er for streng.
– Hvilke krav tenker du vil være innenfor?
– Det bør for eksempel være greit å kreve at de ikke bryter norsk lov og ikke nører opp under hat og rasisme.
Lettere å omdefinere støtten til Den norske kirke
Njål Høstmælingen legger til at det rent menneskerettslig ville være lettere hvis staten definerte så mye som mulig av tilskuddene til Den norske kirke som tilskudd til felles kultur istedenfor tilskudd til religion.
– Staten kunne for eksempel definere alle tilskudd til kirkebygg, seremonier og andre ting i Den norske kirke som tilskudd til felles kulturarv, istedenfor tilskudd til Den norske kirke som religiøst trossamfunn. Det ville ha redusert beregningsgrunnlaget, slik at alle de andre fikk mindre. Men da ville man ramme alle tros- og livssynssamfunnene likt, og ikke bare det spesifikke trossamfunnet man kanskje var ute etter.
– Men det finnes vel også noen grenser for hva man kan klassifisere som «kulturarv»? Hva med prestelønninger, for eksempel?
– Jo, prestelønninger er det vanskelig å klassifisere som «kulturarv». Prinsippet er uansett så at lenge bevilgninger klassifiseres som å gå til religion i Den norske kirke, så må det i utgangspunktet kompenseres til de andre tros- og livssynssamfunnene, sier Njål Høstmælingen.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.
Nyheter Vis flere
Fritanke.no - dette nyhetsnettstedet - fungerer i dag som et arkiv for over 4500 nyhetssaker, reportasjer, kommentarer og bakgrunnsartikler mm. produsert i perioden august 2006 - januar 2022.
