Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
For snart tretti år siden fikk trafikkpolitimannen Sergei Torop åpenbaringen om at han var reinkarnasjonen av Jesus. Nå kalles han Vissarion, og lever sammen med 6000 følgere dypt inne i Sibirs ødemark. Se episoden på NRKs nett-tv.
 Foto: NRK/Jonas Bendiksen

For snart tretti år siden fikk trafikkpolitimannen Sergei Torop åpenbaringen om at han var reinkarnasjonen av Jesus. Nå kalles han Vissarion, og lever sammen med 6000 følgere dypt inne i Sibirs ødemark. Se episoden på NRKs nett-tv. Foto: NRK/Jonas Bendiksen

– Best når Bendiksen tar av seg safarihatten

– TV-serien og boka er en gavepakke for alle med interesse for religion og kristendom, mener Didrik Søderlind. Jonas Bendiksen har møtt folk som mener de er den nye Messias.

Publisert:

Sist oppdatert: 02.03.2018 kl 14:32

BOK OG TV-OMTALE: - For meg handler fotografi om å fortelle historier, forteller Jonas Bendiksen til TV-kameraet. Nå vil fotografen fortelle historien om mennesker som får det for seg at de er Messias. Det gjør han i TV-serien «Messias» (som kan ses på NRKs nettsider) og boken Det siste testamente.

Bendiksen har reist verden rundt for å møte selvutnevnte frelsere. Blant dem er zambesiske Jesus fra Kitwe, som 24 år gammel fikk en åpenbaring fra Gud om at han var Messias. I Brasil har INRI Christo bygget seg et fint liv med både tolv disipler og en liten park kjøretøyer.

I Middlesborough i England får vi treffe David Shayler Dolores Kane, som ikke bare er fullt menneske og fullt Gud, slik kristen lære hevder Jesus er, men også fullt David og fullt Dolores. I Japan møter han Jesus Matayoshi som i tillegg til å være den gjenfødte Messias også er en evig outsider og fargeklatt i politikken. Og flere til.

Bedre uten safarihatten på

Det er mange feller man kan gå i når man dokumenterer folk som lever, tenker eller tror på måter som plasserer dem utenfor samfunnets hovedstrøm. En av dem er å bli en slags David Attenborough eller Sverre M. Fjeldstad: Man tar på seg safarihatten og drar ut for å se på de rare dyrene. Så oppsøker man religiøse eller subkulturelle miljøer og lar seg blende av de rare klærne, de fremmedartede trosforestillingene, den uvante livsstilen.

Derfor er Bendiksens prosjekt på sitt svakeste de gangene han ikke helt kommer bak fasaden på menneskene og miljøene han skildrer. I stedet ender han opp med for eksempel å ta bilder av en selvutnevnt Jesus som viser fram kjøretøyene sine slik et barn viser fram leketøyet sitt. Joda, det er komisk. Men komikken gjør også at vi blir stående på utsiden.

Men når Bendiksen konverserer med og fotograferer folk han er blitt litt kjent med, oppnår han virkelig kontakt.

Bokens hjerte er besøket i Sibir, der tilhengere av den tidligere trafikkpolitimannen Vissarion har grunnlagt et lite samfunn basert på fellesskap og selvforsyning. Bendiksen har vært på besøk her før, han snakker russisk og kommer skikkelig innpå folk. Vi følger hvitkledde pilegrimer gjennom den sibirske vintersola mens Bendiksens fotografier gnistrer om kapp med snøen.

Reportasjens agnostisisme

Bendiksen bruker religionsforskerens tilnærming; det som på fagspråk kalles «metodisk agnostisisme». Det betyr at Bendiksen ikke selv tar stilling til om de han treffer er Messias eller ikke.

Dette er kledelig for Bendiksen, ved at han aldri driter ut noen. Det er også fint for oss som er med på reisen i tilskuersetet, som får trekke våre egne slutninger. Best av alt er likevel at tilnærmingen nok gjør det lettere for ham, som er våre øyne (og i TV-serien ører), å leve seg inn i det han opplever.

Noe annet som kler prosjektet er at Bendiksen rett og slett virker som en ålreit fyr. På besøk i Sibir klatrer han opp i et tre for å få bedre kameravinkel, men når han forstår at treet er hellig for menneskene der, virker han oppriktig lei seg. Men han er heller ikke dumsnill; noen ganger stiller han skarpe spørsmål som «har du noen gang lurt på om du bare er psykisk syk?».

Bendiksen møter mennesker som ellers ville hatt helt vanlige, kanskje triste og fattigslige liv, men som ved å utrope seg selv er Messias (eller bli en av hans disipler) får være en del av det store endetidsdramaet.

Jeg har sjelden sett fotografer fange religionens tiltrekkende og forandrende kraft så godt som Bendiksen. Samtidig får han også fram det vanlige i dem han skildrer. For det er jo til syvende og sist helt vanlige mennesker dette, selv om de aldri så mye mener de er Messias. En av dem lever av å kjøre pirat-taxi.

Boken Det siste testamente har stoffomslag, lilla forsatsblader og forgylte snitt. Alt for å få den til å minne mest mulig om en god, gammeldags bibel. På anmeldereksemplaret har forlaget raspet i forgyllingen i snittet (vanligvis bruker man et stempel til å merke anmeldereksemplar). Det får den bare til å se litt brukt, og dermed enda kulere ut.

Gavepakke for religionsinteresserte

Korte tekstseksjoner introduserer hver nye Messias, og utdrag fra deres egen tekstproduksjon er en real måte å gi dem en egen stemme. Men teksten er sekundær. Dette er en fotobok.

Boken er en gavepakke for alle med interesse for religion generelt eller kristendom spesielt. Og for humanister har den noen ekstra gevinster. Som humanist må man nødvendigvis tenke at all religion er menneskeskapt. Dermed handler religion ikke egentlig om Gud(er), men om oss mennesker: Våre drømmer og lengsler, vår frykt og usikkerhet. Og slik kristne har studert naturen for å lære om Gud, kan humanister studere Gud for å lære om hans skaper: Mennesket.

Et annet poeng er siden man må se på kristendommen som et slags diktverk, viser prosjekter som Bendiksens at dette verket slett ikke er avsluttet. Nye kapitler diktes stadig, som når noen påstår at de er den lovede Messias.

Joda, de ulike messiasene er akk så menneskelige og ikke har de noen imponerende forsamlinger. Men kristen teologi lærer at også Jesus var fullt menneske, av kjøtt og blod. Jesus ble født i en krybbe, inn i en snekkerfamilie, og samlet ikke så mange i sin samtid.

Sannsynligvis vil disse messiasene bli glemt kort etter sin død. Men hva om noen av dem grunnlegger noe som viser seg liv laga? Kan en av dem bli en ny Mary Baker Eddy, grunnleggeren av Christian Science? Eller en ny Joseph Smith, mormonkirkens grunnlegger? Eller noe enda større?

I så fall har Bendiksen laget en bok og en TV-serie som ikke bare er underholdende og lærerik, men også svært viktige dokumenter.