Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Ytringsfrihet i Det Godes tjeneste

Tekst: Arnfinn Pettersen Publisert: 25.9.2008 "Ytringsfrihet? Ja, det er vi selvsagt for. Men man må ikke misbruke ytringsfriheten. Man må ikke bruke...

Publisert:

Sist oppdatert: 25.09.2008 kl 10:29


Tekst: Arnfinn Pettersen
Publisert: 25.9.2008

"Ytringsfrihet? Ja, det er vi selvsagt for. Men man må ikke misbruke ytringsfriheten. Man må ikke bruke den til å ytre negative holdninger. Da kan man bidra til å spre hat og forakt. Det er klart vi er for ytringsfrihet, men man må bruke den på en konstruktiv måte, til å skape et bedre samfunn."

Dette er et forsøksvist destillat av en posisjon i debatten om ytringsfrihet, en posisjon som er blitt svært tydelig i etterkant av Dag Solstads utfall mot ytringsfriheten. Og som alle slike destillater er det til en viss grad en spissformulering.

Men det er en forståelse av ytringers vesen som dukker opp jevnlig. Som når Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen i debatten om biskop Kvarme og homofile kirkebryllup konstaterte at alle har ansvar for ikke å spre skadelige holdninger.

Ytringsfriheten er fra et slikt ståsted ikke et gode i seg selv. Det er den bare hvis den brukes til å fremme Det Gode. Ytringsfrihet uten et slikt høyverdig politisk mål er i beste fall støy, i verste fall ren ondskap. Den er med andre ord ikke et mål i seg selv, men et middel.

Målet er Det Gode Samfunn - og en "konstruktiv debattkultur" som fremmer dette samfunnet. En debattkultur renset for mørkemennene, de reaksjonære, de homofobe, de som våger å antyde at det kan være negative sider ved islam - eller enda verre, vil sette kritisk søkelys på innvandringspolitikken. For disse vil ikke Det Gode.

En slik instrumentell holdning til ytringsfriheten, der bare de ytringer som er formålstjenelige er eksistensberettiget, later til å ha en særlig appell på den politiske venstresiden, hvor opplevelsen av å kjenne sannheten og kjempe for Det Gode synes særlig sterk. "For sånn har det vorre og sånn skal det bli, at sannheta oftest har vænstrevri," for å sitere AKP-trubadurene i Ungdomslaget Ny Von.

Det er et stort problem med denne holdningen - også hvis vi for et øyeblikk ser bort fra den lille detaljen at Ungdomslagets "vænstrevri" var av en art som har skapt noen av moderne tids største politiske katastrofer.

Problemet er at vi mangler fasit. Vi vet ikke hva Det Gode er. Vi har verdier og vurderinger og det kan meget vel være at de er riktige, men vi kan ikke vite det sikkert. Og vi har bak oss et århundre som gang på gang demonstrerte hvor svinaktig galt det kan gå når noen får det for seg at de har funnet "sannheta".

Ytringsfrihetens viktigste funksjon er å slippe til de kritiske røstene. Kanskje særlig de som ikke mener at det makthavere og/eller flertallet mener er Det ene sanne. Deres oppgave er nettopp å stille de kritiske spørsmålene, å pirke hull i de tilsynelatende vanntette argumentene, å påpeke at keiseren muligens ikke er fullt så pent kledd som han selv synes å tro.

De er der nettopp for å plage oss med ubehagelige spørsmål når vi føler oss sikre på at vi har funnet de endelige svarene.

Det betyr ikke at vi skal kaste alle svar til side. Det betyr at vi skal sjekke dem én gang til, for å være sikre på at vi faktisk kan stå inne for dem. Som oftest vil vi finne at vi kan det. Men av og til vil vi oppleve at argumentene våre ikke er gode nok.

Det som gjør dette ekstra vanskelig, for det er vanskelig, er at det ikke er gitt hvem som er makthavere og hvem som er opposisjonelle. Det er ikke så enkelt at noen er de onde med makt, mens andre er den evige og gode opposisjon. Og av og til samles denne motsetningen i samme person.

Slik kan biskop Kvarme på samme tid være makthaver innenfor institusjonen Den norske kirke og talsmann for en minoritetsposisjon i synet på homofiles rettigheter. Han er en som fortjener å få sine standpunkter pirket borti og samtidige en som pirker på et massivt flertalls synspunkter. I en medieverden der man enten er offer eller overgriper, er dette tydeligvis vanskelig å takle for mange.

I en slik situasjon handler det om at de ulike aktørene må gå sine egne standpunkter etter i sømmene, for å finne ut om de kan stå for dem. Til det trenger vi alle De Andre, de som fremmer andre synspunkter enn oss. For uten dem får vi ikke testet våre egne meninger. Uten dem får vi ikke prøvd om argumentene våre holder mål.

Selvsagt har ytringsfriheten sine grenser. Oppfordringer til vold er og skal være forbudt. Det samme er injurier. Og det kan føres en god sak for at visse politiske holdninger henger så nært sammen med voldsutøvelse at de ikke bør tillates. Samtidig må man være klar over at man da gir disse gruppene muligheten til å fremstille seg som forfulgte ofre og forkjempere for ytringsfriheten.

Men man skal være meget, meget forsiktig med å avfeie andres meninger som "skadelige holdninger". Det er et argument som bare bør brukes i ekstreme situasjoner. Å klistre slike karakteristikker på legitime politiske standpunkter er å undergrave selve fundamentet for det åpne, rasjonelle samfunn: den frie meningsutveksling.

Skal den fungere, må vi innrømme alle retten til å hevde sin mening. Så er det opp til oss å påpeke det hvis andre tar feil.