Publisert: 12.2.2007

Jeg er en humanistisk avviker.

Humanister beskyldes jevnlig for å ha en naiv tro på at mennesket grunnleggende sett er godt. Og mange humanister sier seg også i hovedsak enige - men de vil ikke være enige i at denne troen er naiv.

Humanister er ikke alene om et optimistisk syn på menneskets natur. Det har vært et vesentlig kjennetegn ved den politiske venstresiden; ikke minst ved anarkismen, som i stor grad bygger på ideen om at all verdens ondskap skyldes at det gode individet blir holdt nede av ondsinnede kulturelle og politiske institusjoner. Fjerner man disse, vil det frie individ stå frem, godt og ubesudlet.

I kulturradikalismens mange avskygninger var det et sentralt dogme at bare man rev ned onde institusjoner og tradisjoner, ville mennesket bli fritt - og dermed også godt.

Mennesket er med andre ord godt helt til samfunnet gjør det ondt.

Et positivt menneskesyn støter raskt på et ubehagelig hinder: virkeligheten. Det er ikke til å nekte for at verden slik den omgir oss ikke er like hyggelig bestandig, at mennesker gjør uhyggelige ting mot andre mennesker.

De som insisterer på at mennesket allikevel er godt, anser altså at denne destruktiviteten skyldes institusjonene og tradisjonene, ja, i siste instans skyldes det samfunnet.

Personlig mener jeg at en hver antagelse om hvordan verden er skrudd sammen som må ty til desperate hjelpehypoteser for å få ligningen til å gå opp, er suspekte. Jeg vil foreslå et annet alternativ, som får hele problemstillingen om hvordan gode mennesker kan gjøre onde ting til å forsvinne: At mennesket ikke er grunnleggende godt.

Heller enn en overdrevent naiv forestilling om menneskets grunnleggende gode natur, foretrekker jeg det kristne bildet av det falne menneske, av mennesket som grunnleggende syndig. Da slipper man å bli kontinuerlig skuffet over menneskets uendelige evne til å gjøre uhyggelige ting, eller lure seg selv med oppkonstruerte modeller for å redde menneskets godhet. I stedet kan man i ny og ne bli positivt overrasket - og glede seg over det gode mennesker faktisk gjør.

Man får også et langt mer realistisk utgangspunkt for hva humanismens utfordringer er.

Slik jeg ser det burde en livssynshumanistisk historieforståelse se omtrent slik ut:

Det finnes ingen gud. Det finnes ingen fasit for etikken eller noen oppskrift på det gode. Men det betyr ikke at vi er uten veiledning i moralske spørsmål. Det betyr heller ikke at lover, normer og moral ikke lenger har noen plass i den menneskelige tilværelse.

Mennesket er av natur et flokkdyr. Vi har utviklet oss som naturlige skapninger i samfunn med andre skapninger. Det har aldri levd noe grunnleggende ensomt, frittstående menneske, som så - på rasjonelt vis - har inngått en samfunnskontrakt med menneskene rundt seg.

Det at vi av natur er samfunnsvesener har hele tiden forutsatt normer for omgang med andre. Dette er grunnlaget for lover, regler og normer slik vi kjenner det fra et moderne samfunn. De er grunnleggende deler av fenomenet mennesket.

Gjennom evolusjonsprosessen har vi utviklet evnen til empati - til å leve oss inn i andre menneskers situasjon - og til omsorg for andre. Dette er evner som kommer til uttrykk i vår samvittighet, noe som gjør oss til moralske vesener. Empati og omsorg er grunnleggende deler av hva det vil si å være menneske. Å være uten disse evnene er symptomer på psykisk sykdom.

Vårt håp om en bedre verden ligger i at vi er i stand til å enes om et sett med leveregler, at vi i fellesskap bygger en moral basert på våre beste sider. Det er ikke lett, men sjansen for å lykkes er langt større hvis vi tar utgangspunkt i en realistisk forståelse av mennesket.