Inga Marthe Thorkildsen (SV) mener at partiet hennes var ute og sklei i integreringspolitikken på midten av 90-tallet.

Tekst: Even Gran
Publisert: 29.10.2007

Inga Marte Thorkildsen (30) sitter på Stortinget for SV. Hun er valgt inn fra Vestfold. For henne handler humanismen først og fremst om at alle mennesker er like mye verdt. Det handler om å sette seg inn i andres situasjon uten at man trenger Gud for å rettferdiggjøre engasjementet.

- Jeg trenger ingen Gud for å være solidarisk, ta miljøhensyn og alt dette. Jeg har egentlig aldri skjønt kristne som snakker om hvor viktig gudstroen deres er som motivasjon for å handle riktig overfor andre mennesker. Er det så vanskelig å finne ut at man ikke bør forurense naturen og opptre solidarisk overfor sine medmennesker? Hadde de ikke greid å finne ut av dette uten Gud? Det synes jeg er underlig.

Thorkildsen mener det er mulig å være både humanist og religiøs, men på en betingelse:

- Hvis de religiøse virkelig skal kunne kalle seg humanister, så må de faktisk sette mennesket konsekvent i sentrum. Hvis de velger lojalitet til «Gud» foran en konsekvent «mennesket i sentrum»-tankegang når det røyner på, blir det vanskelig å kalle dem humanister, sier hun.

- På hvilken måte mener du humanisme passer sammen med det politiske programmet i ditt parti?

- Veldig godt. Enkelt og greit.

- Har det vært tilfeller der du synes SV har handlet i strid med en grunnleggende humanistisk tanke?

- Tja. Vi var litt ute og sklei på midten av 90-tallet da de første debattene om tvangsekteskap kom opp. Jeg oppfattet det slik at en del vegret seg for å ta en nødvendig debatt om menneskerettighetenes plass i enkelte minoritetsmiljøer av frykt for at dette ville føre til økt fremmedfiendtlighet. Dette var ganske nytt for oss, og jeg oppfatter nok at en del SV-ere nok tålte litt for mye på vegne av jenter som ble giftet bort mot sin vilje. Vi var for lite flinke til å stille krav og reagere skarpt mot åpenbare menneskerettighetskrenkelser. Vi har også vært for forsiktige med å stille krav til obligatorisk norskopplæring.

- Har SV blitt flinkere på denne fronten nå, synes du?

- Ja, vi har blitt mer modne. Nå er vi flinkere til å forsvare menneskerettighetene, og slår hardt ned på undertrykking av alle slag. Men jeg vil understreke at man ikke trenger å kjøre bulldoser over andre mennesker, bare fordi man har rett til det, og da tenker jeg spesielt på karikaturstriden. Det går an å vise hensyn, selv om man har «retten på sin side».

- Kan man være for en kristen formålsparagraf og kalle seg humanist?

- Nei, jeg synes ikke det. Tanken om å særbehandle én religion og ett livssyn framfor andre, er i direkte motstrid til den humanistiske grunnideen. Hvis du gir en religion forrang, har du rangert mennesker. Da er det noen som er bedre enn de andre.

- Hva synes du om begrepet «kristne og humanistiske verdier», som mange ønsker både som verdiparagraf i Grunnloven og som formålsparagraf i skolen?

- Jeg liker ikke at disse to livssynene settes opp nærmest som synonymer på denne måten. Vi i SV støtter heldigvis ikke denne formuleringen på noen som helst måte.

- Hvordan er det å være humanist i SV? Er det noen motsetning mellom de troende og ikke-troende i partiet?

- Det er en del kristne i SV. Mange av de liberalkristne går til oss eller til Arbeiderpartiet. De mener at det er mulig å forene humanisme med religiøs tro. Det irriterer sikkert noen beinharde humanister hos oss som føler at de liberalkristne underkommuniserer og tildekker de delene av religionen som er undertrykkende. Så vidt jeg kan se, setter de kristne sosialistene i SV mennesket først i nesten alle sammenhenger. Jeg synes derfor ikke det er noe problem at partiet kan romme flere religioner og livssyn. Det er for eksempel svært få hos oss som ønsker å beholde statskirken.

- Så det er altså noen?

- Ja, jeg tror det, men jeg vil ikke nevne noen navn. Det som er sikkert er i hvert fall at SV er det partiet på Stortinget som har færrest statskirketilhengere. Dette er overhodet ikke noe stridsspørsmål hos oss. Det samme gjelder den kristne formålsparagrafen. Det er en unison enighet i partiet om at den må bort.

- SV er sterke forsvarere av en obligatorisk enhetsskole. Kan det sterke forsvaret av enhetsskolen og den tilhørende kampen mot privatskoler sies å være i strid med menneskerettighetene og foreldreretten, og dermed stå i konflikt til humanismen?

- Dette skjønner jeg oppriktig talt ikke. Hvis vi i Norge gjør som SV vil og lager en fellesskole som er nøytral og åpen for alle, så synes jeg ideelt sett at foreldrene bør få ta trosopplæringen på privaten. Barna vil selvsagt lære om ulike religioner og livssyn i skolen - også i SV-skolen. Jeg kan ikke se at dette er et menneskerettighetsproblem, så lenge alle ellers har full frihet til å praktisere sin tro. Jeg synes også det er viktig at barn skal ha mulighet til å gå sammen med andre som tror på noe annet enn dem. Jeg har for eksempel merket meg Redd Barnas advarsler om at religiøse skoler, særlig når de er veldig lukkede, kan dekke over overgrep av forskjellig slag.

- Men er det ikke en motsetning mellom foreldrenes menneskerettslige krav på å få bestemme oppdragelsen og utdanningen til egne barn, og ditt ønske om å forby private, religiøse skoler? Hva skal SV gjøre med de foreldrene som ikke liker SVs likestilte, sekulære og obligatoriske skole?

- Jeg skjønner motsetningen, men jeg mener likevel det kunne vært interessant å få prøvd dette rettslig. Det er nemlig ikke slik at foreldreretten er den eneste menneskerettigheten. Barnekonvensjonen sikrer barn mot overgrep, også de som foreldrene måtte stå bak. Et annet poeng er likestilling. Religioner som systematisk forskjellsbehandler kjønn kan sies å være i strid med Kvinnekonvensjonen. Skal de få lov til å etablere private, religiøse skoler? Er det i tråd med menneskerettighetene? spør Thorkildsen.

Hun er imidlertid klar over at dette er en vanskelig balansegang.

- Samtidig kan vi ikke shoppe menneskerettigheter, og bare bry oss om de menneskerettighetene vi liker. Dette er et dilemma. Jeg ser at når for eksempel HEF bruker foreldreretten som hovedargument i KRL-saken, blir det vanskelig for forbundet å ikke ta hensyn til foreldreretten også når det gjelder kristne foreldres rett til å starte religiøse skoler for sine barn.

Thorkildsen legger også til at når det først er lov til å etablere private religiøse skoler, så er det svært viktig å sikre kontroll med hva de religiøse skolene driver med. Det må settes opp noen minstekrav til pensum og undervisningsmetoder som alle må tilfredsstille for å kunne fortsette, slår hun fast.