For å oppfylle visjonen om «aldri mer» etter den verste krigen i menneskehetens historie, fikk FNs menneskerettighetskommisjon i oppgave å utarbeide Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Ytringsfriheten var udiskutabel og kom raskt på plass. Imidlertid ble det heftig debatt om denne frihetens grenser: Hvor mye toleranse skulle det tolerante samfunnet gi til dem som ønsket å undergrave det samme fellesskapet? På tross av at flere mente at det eksplisitt burde skrives at nazister og fascister ikke skulle ha ytringsfrihet, ble resultatet den positive artikkel 19:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Selv om ytringsfriheten i utgangspunktet beskytter alle ytringer enten de formidles via TV, radio og internett, bøker, tidsskrifter, malerier, fotografier, musikk, samtaler, e-post, ja, til og med klesdrakt og hårfrisyrer, er den ikke grenseløs.

Både FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir stater rett til å innskrenke friheten dersom ytringene kan føre til uorden eller kriminalitet, true helse og moral eller krenke medborgeres omdømme eller rettigheter. Også hvis utsagnene kan true nasjonal sikkerhet, territoriell integritet eller offentlige trygghet, kan statene gjøre innhogg. Innskrenkningene må være fundamentert i lov og «være nødvendige» i et demokratisk samfunn.

Hvor ytringsfrihetens grenser bør settes, er et omfattende spørsmål det er grunn til å gå dypere inn i. Mye taler for at man bør være varsom med grensesettingen, selv i forhold til ytringer og påstander svært mange mener er uønsket eller usanne.

Et viktig argument er at ytringene kan ha en verdifull samfunnseffekt. Forklaringen på dette tilsynelatende paradokset finnes i ytringsfrihetens dynamiske natur som verner om kritisk tenkning og sannhetssøken. Det er bare når vi uttrykker våre meninger, undersøker saker og lytter til og samtaler med hverandre, at vi får ny lærdom, ser alternative perspektiver og utvikler sannere oppfatninger om verden og oss selv.

I prosessen er det viktig å ha dialog med andre, også de som har synspunkter langt unna våre egne. Når vi prøver egne meninger mot andres, blir refleksjonen dypere. Vi påvirker og vi påvirkes. Prosessen kan være utfordrende og vanskelig, men ikke desto mindre viktig. Det eneste vi risikerer er å bli klokere. Vi oppgir nemlig ikke det vi holder for sant og rett hvis ikke sterke grunner overbeviser oss. Uansett om vi skifter mening, eller vi blir tryggere på vårt eget opprinnelige ståsted, gir refleksjonen oss mer kunnskap. Slik utvikler vi oss og blir myndige mennesker.

Historien er full av eksempler på at påstander som har vært ansett som usanne, senere har blitt erkjent som sanne.

Det er den samme dynamikken som gjør ytringsfriheten så grunnleggende for demokratiet. Bare når folk får ta del i drøftingene om hvordan samfunnet skal organiseres og utvikles, kan de beste løsninger velges. Helge Høibraaten har beskrevet demokratiet som «en strøm av kommunikasjon som forandrer viljer, som river og sliter i dem med nye synspunkter og argumenter, som baner seg vei, ofte nok i uventede retninger». Ytrings friheten utgjør demokratiets blodomløp.

Ytringsfrihetens positive dynamikk fungerer best i samfunn der det offentlige roms institusjoner er vel utbygget. Jo bedre skole- og utdannelsessystem (inkludert opplæring i kritisk tenkning); jo bedre mulighet for politisk opposisjon og samfunnskritikk; jo større mangfold av medier, for lag, teatre og offentlige møteplasser, desto større forutsetninger er det for at ytringsfriheten vil bidra til en opplyst samfunnsdialog. Er denne «infrastrukturen» på plass vil offentligheten kunne skille mellom sant og usant, korrigere falsk informasjon og «anstendiggjøre» meninger.

Det å rense ut alle «uønskede» ytringer, for eksempel rasistiske eller homofobe, kan i et slikt samfunn virke mot sin hensikt. Det er nemlig ikke gitt at dette vil motvirke diskriminering eller verne minoritetsgrupper, selv om det er hensikten. Tvert imot kan det hevdes at det bare er når de diskriminerende ytringene åpent blir fremmet at vi kan argumentere mot dem, opplyse saken, slå tilbake, og på den måten mobilisere et vern - for eksempel for minoriteter.

Poenget er enkelt: bare ved å konfronteres med det vi ikke liker kan beredskapen mot det etableres. Det å tillate «uønskede» ytringer vil - paradoksalt nok - kunne redusere forekomsten av dem. Hvis de onde ytringer ikke fantes, måtte vi finne dem opp, som en klok mann sa. Når samfunnet på denne måten fungerer som et sted for renselse, utlufting og dannelse vil også behovet for kontroll og sanksjoner være begrenset. Friheten må bejaes og mye bør tåles. Og ropes det likevel på kontroll, viser det for så vidt at kontrollen allerede er på plass.

I land der ytringsfrihetens infrastruktur ikke er tilsvarende utviklet som i Norge, kan det finnes argumenter for større bruk av forbud og sperrer i forhold til «uønskede» ytringer. I ustabile stater, kan slike ytringer føre til uro og vanskeliggjøre en positiv utvikling. Imidlertid må vi være på vakt mot ledere som bruker dette argumentet til å motarbeide uavhengige organisasjoner og medier som gjør et viktig - og ofte modig - arbeid for å sette søkelys på korrupsjon og maktmisbruk. Det at journalister og andre bruker ytringsfriheten, er en forutsetning for at ytringsfrihetens infrastruktur kan etableres.

En befolkning som er trent i kritisk tenkning og vet å bruke sin ytringsfrihet, kan mobilisere mot «uønskede» holdninger som alltid vil finnes der det er mennesker. Kanskje fellesskapet til og med kan overvinne den likegyldigheten som gjør at de situasjonene som stadig vekk setter oss på prøve, kommer helt ut av kontroll. Som historikeren Tacitus uttalte for to tusen år siden: «The worst crime was dared by a few, willed by more and tolerated by all.»

Det er i alle fall lov til å håpe.

Lillian Hjorth er leder for Menneskerettighetsakademiet. Hun er også medforfatter på boka Bygg broer, ikke murer og varamedlem til Hovedstyret i Human-Etisk Forbund.