Dersom du tar en titt på det som skjer innen den (mer eller mindre) intellektuelle delen av det høyreekstreme miljøet i Skandinavia, vil du legge merke til en merkelig utvikling. Uttrykk som "integral tradisjon" og "tradisjonalisme" brukes stadig oftere, og navn som René Guénon og Julius Evola - navn som er knyttet til fenomener som alkymi, islamsk mystikk og seksualmagi - dukker opp rett som det er. Hva er det som foregår?

Svaret, mener Mark Sedgwick, er tradisjonalisme.

Mark Sedgwick er historiker og islamekspert. Han har sin doktorgrad fra Universitetet i Bergen, og er førsteamanuensis ved det amerikanske universitetet i Kairo. Han har skrevet flere bøker om islam, blant annet Islam and Muslims (anmeldt i Humanist 3/06) og Sufism: The Essentials. Sedgwicks mest oppsiktsvekkende utgivelse er nok likevel Against the Modern World (anmeldt i Humanist 2/05) som av mange blir sett på som standardverket om tradisjonalismen.

Tradisjonalismen er et mangefasettert og ofte maskert fenomen. Den er derfor vanskelig å få grep på, og lett å overse, hvis man ikke vet hva man skal se etter.

René Guénon
Tradisjonalismens far var franskmannen René Guénon (1886-1951). Etter desillusjonerende opplevelser med både kristendom og okkultisme, leverte Guénon en flengende kritikk av det moderne samfunnet. Guénons lære har, slik Mark Sedgwick analyserer den, fem grunnleggende punkter:
Perennialisme: Perennialismen er et gammelt prinsipp, men ble gjenoppfunnet av Guénon. Grovt sett hevder Guénons perennialisme at det finnes en "ur-religion" som alle religiøse systemer (av tilstrekkelig alder) inneholder rester av. Gjennom å grave seg gjennom religionenes avleirede lag av kulturell og tidsmessig tilpasning kan man nå tilbake til denne ur-religionen.

Forfall: Fremskrittet er en bløff, mente Guénon. Verden skrider ikke fremover, den synker ned i gjørma. Den moderne verden er det hinduismen kaller Kalis tidsalder, den fjerde og siste alder, som preges av umoral, normløshet, materialisme, og falsk åndelighet.

Inversjon: Et tydelig symptom på dette forfallet er hvordan den moderne verden inverterer alt og snur verdier på hodet. I moderne tid blir ondt og dårlig sett på som godt og bra. Mark Sedgwick har tidligere påpekt hvordan punkens dyrking av "stygg" estetikk og grensesprengende moral muligens ville blitt sett av Guénon som bekreftelsen av hans bangeste forutanelser.

Lys fra Østen: Romantikernes devise "Ex oriente Lux" ble rendyrket i tradisjonalismen. Guénon skrev selv en introduksjonsbok om hinduismen - uten noensinne å ha besøkt India - og konverterte senere til islam, eller rettere sagt: Til det Guénon selv mente var islam. På flere vesentlige punkter står hans forståelse av islam i rak motsetning til andre muslimers.

Innvielse: I tråd med perennialismens prinsipp om religionenes evige, felles kjerne, gjelder det å bli innviet i en esoterisk religiøs tradisjon. Valgmulighetene er mange, og tradisjonalismen kan fungere som en slags "over-religion" der tradisjonalister som har hengitt seg til katolisismen, islam og åsatru kan snakke samme språk. Men det er ikke fritt fram. Guénons motreaksjon på sin tids okkultisme og nyreligiøsitet (selv om hans tenkning selvsagt preges av denne), fikk ham til å mynte begrepet "mot-innvielse": Innvielse i den typen falsk religion som kjennetegner det moderne. Guénon svermet selv for den islamske sufismen.

Tradisjonalismen fremstår på mange måter som en forløper for new age, der dens ideologer svermet for østlig religion (om enn i vestlig fortolkning), amerikansk urbefolkning, alkymi og magi, antivitenskapelighet, antimaterialisme og irrasjonalisme. Likevel har tradisjonalismen sider som har forårsaket både hevede øyenbryn og politiaksjoner.

Den mest kontroversielle tradisjonalisten er utvilsomt den italienske baron Julius Evola (1898-1974). Ved siden av sin magiske og mystiske virksomhet, leverte Evola det italienske fascistregimets raselære (som vel å merke mente at rase hadde sammenheng med ånd, og dermed var svært ulikt nazismens biologiske rasebegrep). Etter krigen ble Evola en viktig inspirator for mange nyfascister, særlig under syttitallets "svarte terror" i Italia. Det ble sagt at du var i større trøbbel dersom politiet fant Evola-bøker hjemme hos deg, enn hvis de fant dynamitt. Det er dog verdt å understreke at Evola skrev om mange temaer, og således leses av mange esoterisk anlagte mennesker som ikke deler hans politiske overbevisning.

Alexander Dugin
Tradisjonalismen er i dag særlig viktig i Russland, der sentrale ideologer og agitatorer innen den rød-brune strømningen har vært svært påvirket av tradisjonalismen. I Russland beveger tradisjonalismen seg stadig nærmere samfunnets politiske og religiøse mainstream, og blir stadig mer relevant.

Den viktigste russiske tradisjonalisten er Alexander Dugin (f. 1962), som gjennom sin eurasiske bevegelse har gjort tradisjonalismen til en viktig bestanddel i den løse koalisjonen som opponerer mot det moderne, demokratiske Russland. Dugin var sentral ved etableringen av Edvard Limonovs nasjonalboljsevistiske parti tidlig på nittitallet (som han senere forlot etter uenigheter med Limonov), han har et eget program på den russisk-ortodokse kirkes TV-stasjon og det spekuleres i at han har tette bånd til, og muligens mottar økonomisk støtte fra, Putin-regjeringen.

I oktober i år var Mark Sedgwick på en foredragsturné i Norge, invitert av det humanistisk-skeptiske salongprosjektet Kjettersk Kjeller, og snakket også på arrangementer i regi av tre universiteter. Humanist benyttet anledningen til å stille Sedgwick noen spørsmål.

Sufisme og tradisjonalisme

- Du har skrevet det første virkelige innføringsverket om tradisjonalismen for utenforstående. Hvordan ble din interesse for dette temaet vekket?

- Da jeg første gang møtte tradisjonalismen, visste jeg ikke at det var tradisjonalisme. Snarere var det snakk om noen merkelige - delvis tiltrekkende, delvis vanskelige - bøker som noen jeg kjente leste, og så ut til å ha stor respekt for.

- Jeg ble interessert i det jeg visste var tradisjonalisme da jeg arbeidet med historien til en bestemt orden av muslimske sufi-mystikere. Jeg fikk vite at det fantes en gren av denne i Italia og ble så overrasket at jeg dro til Milano for å finne ut hva som foregikk. Det viste seg at det som foregikk, var tradisjonalisme.

- Så på mange måter begynte min interesse ved at jeg forsøkte å forstå hvordan en gruppe på 20 eller 30 velstående italienere var blitt muslimer og hadde organisert en sufiorden i Milano. Hver gang jeg gravde litt dypere, fant jeg ut mer og mer. Til slutt innså jeg at jeg hadde snublet over et ganske stort, ganske uvanlig og muligens viktig fenomen.

- Ja, hvor stort, og hvor betydningsfullt, er dette fenomenet?

- Størrelse og betydning er ikke alltid sammenfallende. Dersom du sammenligner tradisjonalismen med ideologier som nasjonalismen eller sosialismen, er tradisjonalismen selvfølgelig liten og ubetydelig. Men dersom man for eksempel sammenligner det med en understrømning innen nasjonalismen eller sosialismen...

- Trotskyismen?

- Jeg har forsøkt den sammenligningen selv, men det ser ut til å være fire eller fem ganger så mye på nettet om Trotsky som det er om Evola. Så tradisjonalismen er ikke så viktig som trostkyismen, men i den retningen et sted.

- Men jeg tror tradisjonalismen også er viktig og interessant fordi den kommer med alternative svar på spørsmål mange har vært opptatt av: Hvorfor livet i dag kan virke så tomt, hvor det er blitt av de store idealene, hva som er meningen med det hele. Dette gjør tradisjonalismen interessant på sine egne premisser. Det er ting i denne filosofien som er latterlige, og det er ting som mange mennesker - inkludert meg selv - ikke vil være enige i. Men det er også noen gode og brukbare ideer.
Mircea Eliade
- I Against the Modern World argumenterer du for at Mircea Eliade, en av de viktigste navnene i utviklingen av religionsvitenskapen, var påvirket av tradisjonalismen. Selv om Eliades fortid i miljøet rundt den rumenske fascistorganisasjonen Jerngarden er velkjent, er dine påstander om hans forhold til tradisjonalismen nytt stoff. Hvordan har tradisjonalismen i så fall påvirket Eliades tenkning, og hvorfor er ikke denne koblingen blitt oppdaget tidligere?

- En av grunnene til at dette ikke har blitt oppdaget tidligere er at folks følelser overfor grupper som Jerngarden er så ekstreme. Reaksjonene må bli veldig polariserte: Enten bestemmer du deg for at Eliade var medlem i en fascistgruppe, og dermed er han dømt nord og ned. Eller så bestemmer du deg for at han var uskyldig - det var på grunn av ungdommelig tåpelighet eller noe slikt - og så overser du fortiden hans. Men samme hvilken løsning du velger, så blir du hypnotisert av greiene med Jerngarden, og ser ikke særlig mye lenger.

- Jeg så lenger, ikke fordi jeg var interessert i Jerngarden, men fordi jeg var interessert i tradisjonalismen. For meg er det temmelig klart den unge Eliade klart var en fullblods tradisjonalist, ikke bare påvirket av tradisjonalismen. Han var interessert i tradisjonalismen før han involverte seg i Jerngarden, og jeg tror tradisjonalismen hadde mye å si for hans intellektuelle utvikling. Men jeg tror grunnen til at ingen andre har oppdaget Eliades tradisjonalisme simpelthen er at ingen som har sett på Eliades verker har visst noe særlig om tradisjonalisme.

- Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan tradisjonalismen har påvirket Eliades senere virksomhet. Han var en stor intellektuell og en god forsker, og mennesker som det bærer mange, mange påvirkningskilder i seg, samtidig som de produserer noe som helt klart er deres eget.

- Men tre av de viktigste poengene for Eliade var at det virkelig interessante var det han kalte "arkaisk" religion, at denne arkaiske religionen på en eller annen måte ble til en organisk helhet og at det moderne perspektivet på disse tingene var irrelevant. Disse tre poengene korresponderer mer eller mindre med tre av tradisjonalismens fem grunnpoenger: Visdom fra øst, perennialisme og forfall. Det eneste som mangler er inversjon og innvielse. Men en Evola-påvirket forståelse av innvielse kan ha vært grunnen til at Eliade søkte seg til Jerngarden, og den erfaringen kan kanskje forklare hvorfor han var mindre begeistret for innvielse senere i livet!

Politikk, tradisjonalisme og Evola

- Den tolkningen av tradisjonalismen som hever flest øyenbryn og får flest alarmklokker til å ringe, er den politiske. Særlig i sin evolianske, fascistpåvirkede, versjon, som vi nå også ser vokse i Skandinavia og som får intellektuelle ekstremister til å bytte ut den rasistiske retorikken med et tradisjonalistisk ordforråd. Dette ser lett ut som om en gjeng isolerte og merkelige individer som produserer uleselige blogg-poster på løpende bånd, men plutselig ser man at toneangivende tenkere fra de åpne nazipartiene leser dem, og at de blir invitert til å tale på nazistevner. Hvor stort politisk potensial tror du dette har?

- Jeg tror du må ta det i to trinn. Hvorvidt vi skal bekymre oss over dette, har lite med ideologi å gjøre, enten det er tradisjonalisme eller marxisme. Det viktigste er å se om radikalismen har forutsetninger for å seire.

- Sett med en historikers blikk, er det veldig kort tid siden sist radikalismen seiret i Europa. Vi tror vi lever i en helt annen verden enn trettitallet, men det gjør vi faktisk ikke. Mindre har forandret seg enn vi tror. Og hvis du forsøker å finne faktorer som gjorde trettitallets radikalisme mulig, var depresjonen veldig viktig. Så hvis den amerikanske økonomien imploderer, tror jeg vi kan få en ny depresjon og grobunn for en ny radikalisme.

- Men selv om de ytre forutsetningene finnes, må radikalisme ha en stor idé bak seg - en idé som har stor appell til folk. Kunne evoliansk, politisk tradisjonalisme være en slik idé? Ja, det tror jeg. Den ville måtte modifiseres, for dersom en idé skal appellere til mange mennesker må den forenkles. Du kan ikke bare ha Das Kapital, du trenger Det kommunistiske manifest også.

- Men hva om denne "store ideen" får motsatt konsekvens, og i stedet for å appellere til mange i en utvannet versjon, i en ekstrem form motiverer en selvutnevnt elite som ser seg berettiget til å utføre voldshandlinger? Evoliansk tradisjonalisme har jo en forhistorie som ideologi for syttitallets "sorte terrorister" i Italia.

- Ja, det er sant. Men i det store og hele har små antall individer lite å si for resten av oss, selv om de satser på en terrorstrategi. Særlig ikke dersom samfunnet ikke overreagerer på denne terroren.

- Historien har sett et utall terrorgrupper, men de vi kjenner til er de få som har lyktes. Jeg erindrer svakt en walisisk gruppe som brant ned tre sommerhytter eid av folk fra London. Etter det forsvant de bare. Så det finnes haugevis av terrorgrupper som aldri har vært til skade for noen bortsett fra for eksempel londonboere med sommerhytter i Wales.

- Dette høres ut som det norske Hvit Arisk Motstand, som så vidt rakk å planlegge å brenne ned Jo Benkows hytte før de ble infiltrert av en agent. Likevel virker det som om den politiske tradisjonalismens største potensial er som leverandør av en mer sosialt akseptabel måte å uttrykke rasisme og fremmedfrykt på.

- Ja, det stemmer. Og selv om jeg ikke tror det kommer til å komme noen ny depresjon som kan hjelpe radikalerne, så må man huske på at det er andre grunner til at de lyktes på trettitallet. Tyskerne hadde det de kalte "jødespørsmålet", og i dagens Europa har vi et muslimsk spørsmål. Dette betyr at alt som kan kle opp fremmedfrykt i respektable klær er noe man skal passe seg for. Særlig når den gamle ortodoksien, med stikkord som flerkultur, toleranse og integrasjon, ses som mislykkede av stadig flere. Disse begrepene var problematiske, men det er en annen historie.

- Så dette er en situasjon der en alternativ intellektuell tilnærming til det muslimske spørsmålet - en tilnærming som sannsynligvis vil kunne føre til en katastrofe - vil finne støtte.

- Dette er likevel et skrekkscenario. Selv evolianske tradisjonalister er i noen grad tilhengere av de fem punktene vi snakket om tidligere, og siden vi fant gode og verdifulle sider ved disse, burde det ikke være vanskelig å finne gode og verdifulle sider ved politisk tradisjonalisme heller! Tross alt ga ikke sosialismen oss bare Stalins leire, den ga oss arbeidsløshetstrygd også.

Tradisjonalismens gode sider

- Så hvilke av tradisjonalismens ideer er det du tidligere kalte "gode og brukbare"?

- Det ligger noe verdifullt bak alle tradisjonalismens hovedpoenger. Men selvfølgelig vil tradisjonalister se det jeg peker ut som tradisjonalismens fem hovedpoenger som en grotesk overforenkling.

- På den annen side er jo det å for eksempel presentere islam som fem søyler en grov overforenkling.

- Akkurat, og slike forenklinger kan være nyttige måter å nærme seg komplekse temaer på.

- Så hva er tradisjonalismens gode poenger? La oss først se på perennialismen, ideen om en felles kjerne som forener alle religioner. Som historiker er jeg ikke helt sikker på om jeg kjøper dette som en historisk realitet. Men som menneske ser jeg at det er en felles kjerne ved alle religioner. Og som utilitarianer ser jeg at det å fokusere på denne felles kjernen er en måte å skape en verden der mennesker er lykkelige og liker hverandre. Mens det å fokusere på forskjellene mellom religioner, som gjøres forferdelig ofte i dag, øker summen av menneskelig lidelse. Så i så måte er jeg definitivt en perennialist!

- Selv tradisjonalismens idé om forfall og at vi lever i den endelige tidsalderen, Kali Yuga eller Ragnarok, har noen gode sider. Jeg er ikke selv noen endetidsapostel, og jeg har sjelden sett noe godt komme fra apokalyptikk. Så jeg tror ikke det vi ser er et nådeløst forfall. Men jeg tror at det å innrømme at det kan være noe som forfaller, kan være en form for produktiv ærlighet.

- Dersom man vil ha et banalt eksempel, kan man jo påpeke at kvaliteten på filmer fra Hollywood har sunket siden Hollywoods gullalder...

- Det kan man, ettersom målgruppene for kulturell produksjon beveger seg nedover i de sosiale lagene. En gang i tiden ble kultur produsert for et hoff. Senere i historien ble kultur produsert for middelklassen. I dag blir kultur produsert for massene. Jeg mener dette er en god ting, ettersom vi for første gang i menneskets historie er ved et punkt der alle kan håpe på et godt liv. Men selv om denne prosessen i store trekk har vært positiv, ville det være uærlig å ikke innrømme at kvaliteten på kulturen kan ha sunket.

- Så hva med den neste av tradisjonalismens grunnideer, tanken om inversjon, at det den moderne verden kaller "godt", egentlig er ondt, og omvendt?

- La oss se om vi kan finne noe appellerende i den... Vel, jeg vedder på at man kan lage en ganske bra analyse av reklamebransjen ved hjelp av inversjonstanken!

- Kanskje inversjonen kan brukes som analytisk redskap når det gjelder angrepene på det amerikanerne kaller "Dead white male culture"? I dag ser det ut til å være svært populært å diskreditere dem som har skapt vår sivilisasjon, fordi deres tidsmessige holdninger til kvinner, minoriteter og så videre ikke er stuerene i dag.

- Ja, jeg vil ikke være uenig i det. Vi risikerer å gjøre alle våre tidligere helter til antihelter. Men nok en gang må jeg understreke at jeg ikke er tradisjonalist. Noen av våre helter var ikke særlig heroiske, og fortjener virkelig å detroniseres. Jeg kan godt forestille meg at et samfunn med mindre automatisk respekt for folk, og der man har mindre sans for å ha helter, kan være bra. Samtidig er det absolutt problemer med å gjøre helter til antihelter.

- Det fjerde av de fem poengene er "visdom fra østen". Det tiltaler meg virkelig. Tross alt er jeg en islamforsker fra Vesten som har bosatt meg i Kairo. "Visdom fra Østen" er jobben min. Jeg sier ikke at det ikke finnes visdom i vest, eller at alt fra Østen er så veldig klokt, men det å utforske ikke-vestlige kulturer, religioner og filosofier er veldig verdifullt. Det har også vært utrolig nyttig for å forstå min egen kultur.

- Dermed gjenstår det ett av de fem grunnpoengene, og det er "innvielse".

- Hvis jeg skal fortsette å følge dette sporet etter en "mildere" tradisjonalisme, så er en av tingene som slår meg mest når jeg sammenligner islam og kristendommen slik de er i dag, hvor lite vekt som legges på individuell religiøs og spirituell praksis i moderne kristendom. Dette har mange årsaker, og er ikke bare et moderne fenomen, men i en forstand har kristendommen blitt til et spørsmål om hva du tror, hva du mener og om hvorvidt du er etisk eller ikke.

- De formene for religiøs og spirituell praksis som har vært så viktige for mennesker gjennom mesteparten av menneskehetens historie har nesten forsvunnet fra vestlig kristendom. Men jeg tror det finnes et behov for slik praksis, og jeg tror du ser dette behovet i antallet bekjennende kristne som sper på med en interesse i yoga eller andre former for praksis fra andre religioner.

- Jeg tror tradisjonalismens vekt på innvielse kan gjøre oss oppmerksomme på sider ved den menneskelige erfaring, ved noe ved måten mennesker stort sett har levd på, og som vi i Vesten faktisk har mistet. Jeg tror ikke en gang man trenger å være særlig religiøs for å synes det er synd at vi har mistet dette, for noe som har vært en så stor kilde til mening, orden og dybde i menneskers liv, har nok en egenverdi, selv om man ikke er religiøs.

Tidligere publisert i tidsskriftet Humanist