– Jeg sa nok ja til dette intervjuet på sviktende grunnlag, sier Egil Hegerberg og tar en slurk av halvliteren.

– Dette med religionskritikk er innmari komplisert, og jeg er veldig glad i at folk er fornøyde, heller enn sure på hverandre. Helst skulle man vært kritisk på en hyggelig måte, kanskje, så de religiøse tok det med et smil, sier Hegerberg alvorlig og med hodet ørlite på skakke.

Om kort tid entrer 43-åringen scenen på den lille rockebaren Last Train i Oslo, som bassist i bandet Thulsa Doom. Køen runder gatehjørnet opp mot Egertorget, hvor bandet akkurat har spist middag på en pakistansk restaurant.

– Thulsa Doom er navnet på en okkult litterær figur, og i dag omtaler stadig flere seg som «ikke religiøse, men spirituelle»...

– Hæhæ, det er i alle fall ikke jeg! Jeg er nok mer... festlig innstilt, heller enn en åndelig eller spirituell fyr. Veldig jordbundet. Jeg trives i jordfarger, fastslår Hegerberg.

Den skjeggete og selverklært konfliktsky artisten sier han trives med å fremstå som smartere enn han egentlig er, og at han «derfor er redd for å våge meg utpå mer risikable prosjekter, utenfor min nisje». Hegerberg kaller seg absurdist fremfor komiker og har foreløpig styrt unna politisk satire – som en lettvintløsning, fordi det er vanskelig.

– Keiserens nye klær-frykten for å bli avslørt ligger jo der. Og jeg har alltid hatt lave ambisjoner, hadde jeg ikke blitt kjent med Kristopher Schau på gymnaset hadde jeg nok verken vært musiker eller komiker i dag, sier Hegerberg. Men han tar i 2014 en sjelden kunstnerisk sjanse – han debuterer som skuespiller, i teaterstykket «Nasjonen».

Jeg er nok mer... festlig innstilt, heller enn en åndelig eller spirituell fyr.

Anledningen er Grunnlovsjubileet, og Hegerberg skal turnere med teaterensemblet fra Akershus teater i hele mars, og så spilles stykket på Centralteateret i Oslo fram til påske. «Forestillingen skal være en humoristisk filosofering over fenomenet statsdannelse (...) og vise hvilke dilemmaer vi står overfor, når vi skal enes om nettopp det grunnleggende (...) når vi definerer noe som ‘oss og dem’, eller ‘mitt og ditt’», står det å lese på teaterets nettside. (OPPDATERT: Teaterstykket ble en flopp og ble tatt av etter bare tre forestillinger).

– Det er en fabulering om nasjonsdannelse på skikkelig makronivå, der jeg er en av fem personer som alltid har vandret, men som nå slår seg ned for å bygge en nasjon. Ved hjelp av et «bygg ditt eget land»-byggesett, som skjebnen har gitt dem. Og når Gunnar – min karakter – mister byggesettet på foten, har han en veldig motivasjon for å slå seg ned akkurat der, sier Hegerberg.

Hans rolle er et slags musikalelement i stykket, og karakteren hans Gunnar «traller og synger det som skjer, for de som har litt tungt for det». Og blir kulturminister.

– Min jobb er dermed å komponere nasjonalsangen, og sist uke lagde vi musikkvideo. Med innleid laser, skikkelig 80-talls, og med meg i gulldrakt. Jeg fatter ikke at folk ikke bruker laser oftere, det er jo kick-ass, sier Hegerberg.

I skrivende stund har musikkvideoen skapt litt furore: i videoen spiller skuespillerne i «Nasjonen» brettspill inne i Eidsvolls-bygningen – og det kommer til håndgemeng, inne i selveste Eidsvolls-bygningen. Det likte ikke direktør Erik Jondell ved museet Eidsvoll 1814, som ønsket de groveste scenene fjernet. Det fikk den selverklært konfliktsky Hegerberg til å uttale følgende til VG:

«Hvis noe så uskyldig og lite systemkritisk som dette blir forsøkt stoppet, hva skjer da når det kommer noe som faktisk har litt brodd, og sier noe om Norge som ikke er positivt? Hvis grunnlovsjubileet skal være så til de grader en forherligelse, som ikke tåler den minste motstand, er jeg sjokkert over hva slags tanker som ligger bak.»

Egil Hegerberg mener han lever et av de mest privilegerte livene i verdenshistorien. Dagene styrer han selv, og han lever godt av konserter, tv-opptredener på program som Nytt på Nytt og Brille og en katalog på over 20 plater med band som Gartnerlosjen, Hurra Torpedo, Black Debbath, nevnte Thulsa Doom og Bare Egil Band.

Hjemmet på Bøler, bydelen der han selv vokste opp med bror og «hyggelige foreldre», deler han med samboer og to sønner på 9 og 13 år. Unge Egil bar en gang på en drøm om å skrive den store, nordiske romanen, før livet ble viet til humor og musikk.

– Jeg er en happy-go-lucky-type, og har aldri møtt noen voldsomme vegger. Jeg har hatt mye flaks. Humørmessig har kurven min vært ganske flat og høyt oppe. Det er et designmessig smart trekk ved meg, lave ambisjoner – det gjør meg stort sett fornøyd, sier Hegerberg.

Som riktignok ikke er fri for bekymringer. Disse er han likevel dyktig til å skyve til side, og Hegerberg er usikker på om hans fotavtrykk har vært særlig gagnlig for verden.

– Med tanke på menneskeskapte klimaforandringer, for eksempel, er jeg skikkelig pessimistisk til fremtidsutsiktene. Men det virker så tungt å gjøre noe med det, så jeg... vel, gjør ingenting. Der kunne jeg bidratt på en helt annen måte, fremfor bare å ha det gøy, lalle og forbruke masse, sier musikeren.

«Jorda kommer jo til å gå under uansett. Om ikke i dag eller neste uke så i hvert fall når sola om bare en milliard år blir så varm at det ikke lenger kan eksistere flytende vann her. Da kan vi snakke om globaloppvarming, da. Eller vi kunne gjort det, hvis vi ikke var så forferdelig tørre i kjeften,» skrev Hegerberg i en Dagbladet-kronikk den 21.12.2012. Det skulle være datoen for verdens undergang, ifølge Maya-kalenderen. Bakgrunnen for kronikken var selvfølgelig egenpromotering av en kommende plateutgivelse Hegerberg var involvert i. Men Hegerberg er skeptisk til alternativ- bølge og konspirasjonsteorier; han bare mener å få best gjennomslag for ideene sine gjennom tant og fjas.

Human-Etisk Forbund er den eneste organisasjonen jeg er medlem av.

– Human-Etisk Forbund er den eneste organisasjonen jeg er medlem av. Jeg er ikke spesielt glad i religion, den tankegangen om at man selv er utvalgt av en høyere skapning fordi man tror på ham, mens du kan dømme andre nord og ned... det er helt corny. Om en av gudene mot formodning er riktigere enn de andre, hvordan kan vi vite det? Det er mumbo-jumbo, sier Hegerberg.

Han var 11-12 år da han ble overbevist om det ikke fantes noen gud, men valgte likevel å konfirmere seg i kirken, for gaver og tradisjonell feiring.

– Det var en flau greie, selskapet og meg i sentrum... Konfirmasjonsundervisningen husker jeg ikke mye av, pugging av bibelvers var vel noe man måtte gjennom i gamle dager. Nå er vel prestene fornøyde bare noen møter opp, sier Hegerberg, som meldte seg ut av Den norske kirke i 18-19-årsalderen.

– Kaller du deg ateist, en som ikke tror på gud, eller agnostiker, som mener det er umulig for mennesker å vite?

– Jeg er nok en ateist, selv om man for eksempel ikke vet hva som kommer etter døden. Nå som jeg begynner å nærme meg må jeg kanskje safe litt, og begynne å tro på noe snart? Men nei, jeg vil nok ikke tro på noen gud, selv om jeg skulle få kreft. Eller... Gud veit. – Håhå, der hører du!

Som du gjetter er jeg veldig lite glad i å krenke noen, overhodet.

Noen videre utdypning av livssyn og medlemskap enn det, er det vanskelig å få ut av ham.

– Hva med innvandrergrupper, som ikke er vant med religionskritikk eller -satire og opplever å bli dypt krenket av dette?

– Som du gjetter er jeg veldig lite glad i å krenke noen, overhodet. Men prinsipielt sett, med islam – uten at jeg vanligvis er særlig prinsipiell av meg – bør man være like krass mot alle. Og det er en utfordring å få folk som ikke kjenner norsk kultur og tankesett til å forstå ytringsfrihetens verdi. Der er jeg ikke den rette til å veilede noen som helst. Det er store utfordringer her, og jeg har ingen idé om hvordan å møte dem, så jeg unngår helst hele den problemstillingen, sier Hegerberg.

Bandkollegene har noen bord unna betalt for seg, og er i ferd med å kle på seg skinnfrakker, skjerf og cowboyhatter. Hegerberg kikker seg over skulderen, distrahert.

– Men det er sikkert ikke lett å skru av den følelsen av å bli krenka heller, og krenkende oppførsel er ikke noe spesielt godt fundament for å komme meningsmotstandere i møte. I Norge er vi ekstremt lite opptatt av ære, og jeg er ekstrem innen vår gruppe igjen – jeg stoler noe jævlig på samfunnet, sier musikeren, og trekker på seg jakka. Ved utgangsdøra venter en høyreist cowboy med langt, grått hår.

– Jeg synes det er helt topp å betale masse i skatt, jeg. Noen må jo gjøre det.

Denne artikkelen kan du også lese i Fri tanke nr. 1-2014