"The campaign to make poverty history - a central moral challenge of our age - cannot remain a task for the few; it must become a calling for the many".
(tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, oktober 2006)

Utfordringen fra Kofi Annan er vanskelig; det er et kampsignal til alle verdensborgere om å gjøre sin del, sitt beste, i kampen for en verden fri for fattigdom. Vi afrikanske humanister må ta denne utfordringen seriøst for at vårt kontinent skal ha håp om en bedre framtid. Likevel ser vi at muligheten for en snarlig utryddelse av fattigdom i Afrika, særlig i Sub-Sahara Afrika, forblir en illusjon når vi betrakter omstendigheter og hendelser som omgir oss daglig.

17. oktober er FNs internasjonale dag for utryddelse av fattigdom. I vårt humanistperspektiv er det et fenomen som har en særlig effekt på fattigdom og fattigdomsutryddelse vi skal se på: nemlig hekseri og heksedrap.

La oss starte med definisjonen på hekseri: Hekseri er, ifølge filosofen Bertrand Russel, "et sammensatt fenomen som trekker veksler på folklore, trolldom, demonologi, kjetteri og kristen teologi". World Book Encyclopedia beskriver det som "bruken av angivelig magiske krefter generelt til å skade eller ødelegge eiendom". Fra dette kan vi avlede en definisjon av "heks" som en person som er antatt å ha ervervet slike krefter fra "onde makter", det vil blant annet si, makt til å vite alt og til å ødelegge liv. Mens "heks" er et nøytralt navn har ordet en kjønnsmessig konnotasjon. En "mannlig heks" er kalt magiker, mens en "kvinnelig heks" er kalt "heks".

Heksetroen har oppstått mange steder i verden, i en eller annen form. Mens det ble særlig framtredende i Europa mellom år 1400 og 1700, har troen på hekser og deres onde krefter eksistert for afrikanere i århundrer før det. Men for Afrika er det fortsatt slik at troen på heksekraft sprer panikk og død. Denne blomstrende overtroen, blottet som den er for fornuftsmessig vitenskapelig bevis, får næring fra de uutholdelige og svært fattigslige livsbetingelsene mange afrikanere lever under. Levekårene oppleves som uforståelige og uforklarlige, og derfor har man behov for syndebukker - "heksene". Dette skyldes ikke minst den moderne tids svindlere, pinsepastorene.

Gjennom pinsekristendommen og helbredende kristendoms ankomst til Sub-Sahara Afrika de seinere tiår, har disse kirkene vært med og styrket heksetroen. De pinsekristne aksepterer eksistensen av hekser og heksekraft og påstår at de har makt til å beskytte mot deres onde krefter. Det forklaringspotensialet som ligger i sosiale, helsemessige og økonomiske problemer blir skjøvet til side og utradert til fordel for den "åndelige" dimensjon: "heksene" har skylden, og de er stort sett aldrende kvinner og uvitende tenåringer.

For å markedsføre kirkene sine har de fleste av disse pastorene tydd til demonisering av eldre, stort sett fattige enker eller barnløse kvinner og uskyldige barn. De er hekser som må bli "befridd" og "frelst" fra mørkets krefter. Denne ukritiske syndebukktankegangen øker i omfang på grunn av de tilsynelatende uforbederlige økonomiske forholdene innbyggerne i Sub-Sahara Afrika lever under. De er frustrerte, men blir hjernevasket til å tro at deres viktigste fiender ikke er korrupte regjeringsansatte, inhuman politikk eller deres egen evne til å gjøre det beste ut av sitt potensial her og nå. Istedenfor blir de forført til å tro at det er "heksene" - i familien eller i nabolaget - som åndelig har arbeidet mot deres lykke. Basert på "profetier" blir de uheldige syndebukkene som beskyldes for å være hekser stilt overfor to muligheter: enten å tilstå sine "tallløse fordervelige synder" og bli frelst, eller risikere å bli drept, som i de fleste tilfeller betyr steinet til døden.

Uansett hva de velger vil resultatet bli forferdelig, enten død gjennom steining eller sosial utestegning og et liv utenfor samfunnet og reduserte muligheter generelt.

Som tidligere nevnt er heksetroen like gammel som menneskeheten selv, men heksedrap (altså det å drepe "hekser") er et nytt fenomen, især i Sub-Sahara Afrika. I tidligere tider ble ikke afrikanske "hekser" drept, men de fikk gaver og ble appellert til fordi folk ønsket deres støtte på alle livets områder. Ingen afrikanske samfunn støtter heksedrap i noen form. Moderne heksedrap har røtter i de europeiske hekseforfølgelsene mellom 1400 og 1700. Kirkens og kirkefolks rolle tør være kjent. Det som kjennetegnet forestillingene den gang var at heksene ikke hadde noen som helst velgjørende rolle i samfunnet.

Det er trist å se hvordan man mange steder Afrika i dag opptrer som i Europa under hekseforfølgelsene. Og som en konsekvens av dette er kontinentet i dag hjemsøkt av alle de indikatorer på underutvikling som karakteriserte Europa på samme tid. Selv om ingen stater i Sub-Sahara Afrika tillater heksedrap er det likevel slik at ansvarlige myndigheter ikke tilstrekkelig støtter opp om moderne vitenskapelig fornuft eller viser den nødvendige vilje til å fremme menneskerettigheter for alle, uavhengig av beskyldninger mot den enkelte. For de tillater at pinsepastorer og deres like - uten noen seriøs motstand eller rettsforfølging - med sine ødeleggende kampanjer og falske profetier forårsaker død og lemlestelse av "hekseavslørte".

Dette får alvorlige konsekvensene i forhold til fattigdomsbekjempelse. Her er noen:

- Religiøse kampanjers påstander om at all sorg og alt ubehag skyldes hekseri har ledet til drap på utallige kvinner, som i mange tilfeller faktisk er sin families hovedforsørger, og har forårsaket at mange barn er fratatt sjansen til å vokse opp på normalt vis på grunn av den stigma det å være "en liten heks" innebærer.
- Hus og eiendom er også blitt brent eller rasert i jakten på landsbyhekser.
- Mange religiøse afrikanere i Sub-Sahara Afrika har på grunn av den utbredte heksetroen henfalt til å konsultere heksedoktorer, eller sangomas, heller enn å arbeide overfor eller samarbeide med styresmaktene for å forsøke å utrydde fattigdom.
- Heksetroen har også hindret den vekst og kultivering av vitenskapelig forskning som er nødvendig for at vi skal kunne se et vitenskapelig og teknologisk gjennombrudd i dagens Afrika.
- Til sist, hekse troen har et evig kjønnsperspektiv; det er også en utspekulert måte å fortsette de ondskapsfulle tradisjonelle angrepene på kvinnekjønnet.

Heksetroen har hemmet veksten av fri kreativitet og gjort at mange i Sub-Sahara Afrika henfaller til skjebnetro, og besøker bare pastorer, alfas (muslimske heksedoktorer) og sangomas/babalawos (de tradisjonelle heksedoktorene) for å fri seg fra "forbannelser" og sånt som hjemsøker dem. En allerede i utgangspunktet mager inntekt blir gitt bort til disse moderne svindlerne i store biler for den åndelige "beskyttelsesservicen" de sørger for. I noen tilfeller er mikrofinanslån er blitt brukt for å finansiere "renselsesritualer" for å bli kvitt hekseri heller enn til den småskalaforretningsdrift det i utgangspunktet var betalt ut til.

At dette har en effekt på fattigdom er ikke vanskelig å forstå. Hvordan kan en mann som er gulsottsyk og overbevist om at det skyldes at han er forhekset, delta i myndiggjørende fattigdomsbekjempelsesprogrammer når en pastor forteller ham at "om han ikke støter fra seg en gammel kvinne i sin familie vil han aldri få suksess"? Og hva vil med nødvendighet skje med barn som får sine mødre drept som "hekser"? Hvordan kan et samfunn som er havnet i uføre på grunn av sin beroende på hekseri tenke ut og arbeide for en politikk ment å myndiggjøre og redusere fattigdom i slike samfunn? Hva med effekten på tekno-vitenskapelig utvikling, som er globaliseringens språk?

Slik kan jeg ramse opp, men det er det ikke behov for, for mitt poeng er gjort: den trangsynte troen og ondskapsfulle handlingen det å drepe "hekser" er uforenelig med en gjennomførbar fattigdomsutryddelsespolitikk. Heri ligger vår spesifikke utfordring som humanister: vi må arbeide sammen for å bekjempe denne irrasjonaliteten.

Vi afrikanske humanister som lever med og vemmes av denne overtroen og disse religiøst fargede mordene daglig, er utfordret - og vi har tatt opp kampen. Den nigeranske humanistbevegelsens "Stop heksedrap!"-kampanje og lignende aktiviteter drevet av Det ugandiske humanistforbundet aksjoner verdt å merke seg.

For humanister ellers i verden, som opptatt av bidra i kampanjen "Gjør fattigdom til historie", er utfordringen den samme: vi må alle bekjempe denne irrasjonelle overtroen som har potensial til å gjøre målet om utrydding av fattigdom uoppnåelig. Humanister må støtte prosjekt som fremmer vitenskapelig basert utdanning av folk og kampanjer som arbeider mot heksejakt og heksedrap gjennom frivillig bistand og å finansiere prosjekt. De kan også melde seg frivillig til å undervise eller arbeide med Afrika-baserte humanistprosjekt. Eller de kan hjelpe til med å finansiere eller samle inn midler til anti-heksedrapsprosjekt.

Det som har en direkte effekt på fattigdom - og som er kjernen i utfordringen for både afrikanske og ikke-afrikanske humanister - er å støtte og hjelpe personer beskyldt for å være hekser. Samt å samarbeide for å fremme en internasjonal politikk som vil pålegge stater å straffe forfølgelse og drap på "hekser". For det er bare når vi er forberedt på å støtte slike bestrebelser at vår søken etter en fattigdomsfri verden ikke bare forblir en illusjon, men vil kunne bli en realitet.

Framover!

Yemi Ademowo Johnson er filosof og antropolog, tidligere generalsekretær i IHEYO og nasjonal koordinator for Young Humanistas Network, Nigeria.