Tekst: Even Gran
Publisert: 11.3.2008
Artikkelen er også publisert i Fri tanke nr. 1-2008

Richard Dawkins har hisset på seg mange med sitt ateistiske kampskrift The God Delusion (norsk: Gud, en vrangforestilling). Utlegningene hans om at religion bare fører til elendighet og at liberalreligiøse er like ille som fundamentalistene, har ført til en storm av reaksjoner. Påstandene hans om at teologi er like interessant som «alveologi» eller «nissologi», har heller ikke bidratt til å dempe gemyttene.

Britiske Alister McGrath og norske Bjørn Are Davidsen er to av de som har tatt på seg jobben med å tilbakevise Dawkins' påstander på vegne av kristenheten. Greier de det? For å komme med en kortversjon: Nei. Ikke når det gjelder Dawkins' sentrale argumenter mot guds eksistens. Men når det gjelder mye av det andre Dawkins skriver, har McGrath og Davidsen en bedre sak. Dawkins kunne med fordel ha vært mer nyansert på en del punkter, og i andre tilfeller er det han skriver direkte feil. Som for eksempel hans påstander om at religion aldri har ført til noe positivt mens ateisme frikjennes for alle anklager.

Stalins utrenskninger skyldtes maktsyke og kommunisme, ifølge Dawkins. Ikke ateisme. Dawkins er vel heller ikke verdens mest troverdige når det gjelder framstillingen av hva Jesus sa og gjorde og hvordan Bibelen tolkes av de fleste kristne. McGrath og Davidsen torpederer Dawkins effektivt på mange av disse punktene. De slår med rette fast at Dawkins overser dokumenterbare historiske forhold. Det er ikke noe godt skussmål for en person som standhaftig hevder at hans argumentasjon hviler på rasjonalitet og vitenskap.

McGrath og Davidsen avkler hans insistering på at terrorangrepene 11. september 2001 og konflikten i Nord-Irland bare skyldes religion, og dissekerer hans tese om at vi nærmest ikke ville ha hatt kriger eller konflikter hvis det ikke var for religion. Det er unødvendig av Dawkins å gå så langt, påstå noe så opplagt urimelig og stille seg så lagelig til for velrettede hugg fra folk som McGrath og Davidsen.

Hadde ikke blitt overbevist selv
Alister McGrath har skrevet en ganske tynn bok som konsentrerer seg om å imøtegå de mest sentrale påstandene i The God Delusion. Den kjente kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen har skrevet en tykkere bok som tar for seg stort sett alt av det McGrath omtaler, og mye mer. Hovedvekten i denne bokomtalen vil derfor ligge på sistnevnte. Men hensikten for begge er å forsvare det kristne trossystemet mot angrepene fra Dawkins og andre «nyateister».

Begge bøkene er provoserende, tankevekkende og godt skrevet. De anbefales herved til alle, spesielt til ateister som trenger noe å bryne seg på. Skal jeg anbefale én av dem, må det bli den mer innholdsrike boka til Davidsen. Davidsen og McGrath kommer som nevnt med mange vektige innvendinger mot Dawkins.

Denne bokomtalen skal imidlertid dreie seg om det helt sentrale poenget både for Dawkins og de fleste andre ateister: Finnes det en gud i virkeligheten? Hva svarer McGrath og Davidsen på dette? Hvordan begrunner de sin gudstro, og er det noen grunn til å ta dem på alvor? Finnes det noen argumenter her som gjør at ateister bør tenke seg om en gang til?

Det helt sentrale poenget hos begge er at gudstro ikke er et brudd med rasjonaliteten, men snarere en logisk konklusjon trukket på et rasjonelt grunnlag. En grunnbjelke i argumentet er at gud kan finnes, og at ideen om gud ikke motbevises av vitenskapen. Davidsen trekker i tillegg inn at «tesen om Gud er den som er best egnet til å forklare virkeligheten». McGrath argumenterer langs de samme linjene når han hevder at det faktum at vi kan forklare ting, i seg selv trenger en forklaring. Og den mest troverdige forklaringen er da en skapende, evig gud. I tillegg er det viktig at tesen om Gud, i McGraths og Davidsens øyne, er logisk konsistent, slik Thomas Aquinas viser det i sine kjente «gudsbevis».

Jeg tror ikke McGrath og Davidsen ville ha blitt noe særlig overbevist av disse argumentene hvis tema var noe annet enn nettopp «Gud». De to opererer dermed med doble standarder. Vanlige regler for argumentasjon og logikk gjelder ikke her. Gjennomgående starter de med konklusjonen (gud), gjør et stort nummer ut av alt som støtter hypotesen, og ser bort fra alt det andre. Dette kalles etterrasjonalisering og er ikke spesielt velansett som vitenskapelig metode. Davidsen er vanligvis nådeløs når andre prøver seg på det samme.

Det hjelper heller ikke at det hele framføres uten at viktige motargumenter refereres eller tas på alvor. Hvordan skille ideen om Gud fra andre fantasifulle ideer som også kan argumenteres for på samme måte?, spør gjerne ateister. Hva med Russells tekanne og det flygende spaghettimonsteret? Disse ideene kan heller ikke motbevises, og de kan framsettes på en like logisk konsistent måte som tesen om Gud.

Davidsen innvender mot dette at kristendommen er et rikere trossystem som på en bedre måte bygger opp under et vitenskapelig verdensbilde. Greit nok, men det er en drøy påstand at dette gjør Guds reelle eksistens noe mer sannsynlig. Mener for eksempel Davidsen at spaghettimonsterets eller tekannas reelle eksistens ville ha blitt mer sannsynlig om det ble utviklet en rik teologi rundt ideene som bygget opp under vitenskapelige måter å tenke på? Jeg har mine tvil.

Det er forøvrig et poeng for dem begge at det egentlig ikke er så viktig å «bevise at Gud finnes». Det blir omtrent som «å bruke naturen til å finne ut av noe som er utenfor naturen», mener Davidsen (s. 43). Han synes det er mer givende å undersøke om gudstroen kan si noe om virkeligheten. Davidsen knesetter med dette et viktig, gjennomgående prinsipp i tenkningen til de to; Gud trenger ingen begrunnelse. Gud bare er der. Selv om Gud har skapt alt og kan gripe inn i sitt skaperverk, utføre mirakler med mer, så er han «utenfor naturen» og har selvinnlysende eksistens.

Disse holdningene viser hvor motsetningsfull argumentasjonen til McGrath og Davidsen er. På den ene siden argumenterer de for at gudstro kan begrunnes rasjonelt, men så melder de seg også ut av en rasjonell diskusjon og bare konstaterer at Gud finnes. Punktum!

Går ikke i dybden på det viktigste
McGrath og Davidsen gjør mange forsøk på å undergrave Dawkins' troverdighet. Ett av grepene for å få til dette er å hevde at hans ateisme hviler like mye på trosdogmer som deres gudstro, men at han til forskjell fra dem ikke innser det selv. Underforstått: Dawkins er mindre reflektert og gjennomtenkt.

Argumentet bygger på en forutsetning om at kristen gudstro og ateisme er likestilte utgangspunkt. Man kan altså like godt ta det for gitt at den kristne guden finnes som at guden ikke finnes (andre religioner og livssyn levnes med andre ord ikke store sjanser her). Denne forutsetningen gjentas i klartekst flere steder i bøkene. Davidsen går blant annet god for den kristen filosofen Alvin Plantinga som hevder at «det er kunnskapsteoretisk rasjonelt å inkludere troen på Gud i sitt utgangspunkt, på samme måte som det er rasjonelt å inkludere troen på at andre mennesker tenker». Dette kan man ifølge Plantinga trygt gjøre «uten noen som helst grunner eller argumenter» (s. 157).

Her er McGrath/Davidsen og Dawkins på totalt forskjellige planeter. Det helt sentrale argumentet fra ateist-hold når det gjelder dette, er at det er den som påstår noe positivt (at gud finnes) som har bevisbyrden. Man kan ikke bare forutsette eksistensen av en detaljert beskrevet, overnaturlig skapning «uten grunner eller argumenter». Det blir irrasjonelt.

Ateister som Dawkins mener det er erkjennelsesmessig mer rasjonelt å innta en nøytral, agnostisk holdning til påstander av denne typen, og ikke tro noe som helst før vitenskapen har bevist eller sannsynliggjort det (dvs. man må være ateist/ikke tro på gud inntil det motsatte er bevist/ sannsynliggjort). I den grad en ateist «tror på noe», er det altså at vitenskapelige metoder og rasjonell tankegang er det eneste verktøyet vi har for å finne ut av virkeligheten, og at man ikke skal gå rundt og tro ting uten grunn. Bevisbyrden må derfor ligge på den som framsetter positive utsagn om guder og alt mulig annet.

Videre er det en logisk umulighet å bevise at noe ikke finnes. Derfor blir det også en logisk urimelighet å forvente at ateistene må «bevise sin ikke-tro», som man kan få inntrykk av at Davidsen/ McGrath mener. At de to ender opp med en slik logisk kortslutning kan på mange måter ses som et «reductio ad absurdum»- altså et bevis på at utgangspunktet deres er feil.

Davidsens eneste kommentar til bevisbyrdeargumentet er at «mange har etter hvert argumentert med at denne forestillingen blir for enkel» (s. 155). På dette helt sentrale punktet ser altså den ellers så detaljfikserte Davidsen ingen grunn til å gå i dybden. Isteden legger han ukritisk til grunn sin egen, høyst kontroversielle forutsetning om at teisme og ateisme er «likestilte utgangspunkt». Dette er skuffende og en stor svakhet med boka hans.

Alle postulater er ikke like gode
Det er et viktig poeng for Davidsen og McGrath at alle mennesker, også ateister, bygger sitt livssyn på postulater - selvinnlysende trossetninger som man ikke kan ha sikker viten om. Strategien er åpenbar. Her skal Dawkins og ateistene stemples som like «irrasjonelle» som de religiøse, siden de også drasser rundt på postulater.

Selvsagt stemmer det at alle bygger på postulater, men det er likevel en liten hake ved argumentet. For at denne strategien skal ramme Dawkins og ateistene, må nemlig McGrath og Davidsen forutsette at det ikke finnes noen argumenter som kan gi større grunn til å velge det ene foran det andre. Dette er en svært relativistisk posisjon, for å si det mildt.

I et slikt verdensbilde blir det like greit/dumt å postulere «jeg velger å tro at vitenskap er den beste veien til erkjennelse» som å si at «jeg tror det finnes en skapende, evig gud som griper inn og har gitt oss noen eviggyldige moralregler i denne 2000 år gamle boka».

Selvsagt er ikke alle postulater likeverdige. De vitenskapelige metodene og rasjonaliteten, som jeg har argumentert for at den agnostiske ateismen bygger på, har bevist sin levedyktighet gjennom historien. Gode hypoteser er blitt bekreftet, dårlige er blitt forkastet, og vi har kommet videre. Det gir grunn til å tro at denne måten å tenke på vil bære frukter også i framtiden.

Det samme kan ikke sies om postulatet om den kristne guden, både fordi argumentene er dårligere, men også fordi lista legges høyere når man rett og slett påstår så veldig mye mer. Det største trosspranget tas derfor av Davidsen og McGrath, og strategien med å stemple Dawkins og ateistenes postulater som «like irrasjonelle» strander på sin egen urimelighet.

Multivers-teorien er mer sannsynlig
Den nevnte feilrepresentasjonen av ateistisk tankegang ligger dessverre til grunn for mye av kritikken de to retter mot Dawkins og ateistene, og gjør at kritikken i mange tilfeller bommer på målskiva.

Et eksempel kan være når Davidsen går til angrep på Dawkins' forsøk på å forklare det faktum at hvis de fysiske konstantene i vårt univers hadde vært litt annerledes, kunne det ikke ha eksistert liv noe sted. Kristne tar ikke overraskende dette til inntekt for Gud. Dawkins forslag er at det kan finnes en uendelighet av universer (multivers-teorien), hvor vårt univers tilfeldigvis har fysiske konstanter som muliggjør liv.

Davidsen mener at Dawkins har like lite vitenskapelig grunnlag for en slik teori, som kristne har for å tro på Gud. Det er akkurat her Davidsen avslører at han ikke forstår Dawkins' tankegang. Dawkins påstår selvsagt ikke at multivers-teorien stemmer eller at han på noen måte kan underbygge den empirisk.

Dawkins' poeng er at dette er en mer plausibel forklaring på de finstilte, livgivende fysiske konstantene i universet enn tesen om en himmelsk bryter-fikler. Dette begrunner Dawkins med at teorien om bryter-fikleren forutsetter en årsak som er mer komplisert enn det den er ment å forklare. Dette løser ingen problemer, men skaper bare et nytt. For hvem skapte skaperen? Multiversteorien bygger derimot på noe vi vet eksisterer, nemlig vårt univers. Da er det ikke i samme grad urimelig å tenke seg at det også kan finnes andre univers. I kontrast er det aldri noen som har observert en gud, og langt mindre en gud som er i stand til å finstille fysiske konstanter i et helt univers. Dawkins' multivers-forklaring blir dermed mer sannsynlig enn gudeforklaringen. Det er større grunn til å tro på den.

Innvendingen «hvem har skapt Gud?» er forøvrig håpløst banal ifølge Davidsen. Det er «det vanlige spørsmålet som søndagsskolelærere møter, og som stadig bringes på bane av konfirmanter» (s. 151). Barnslig og umodent, med andre ord. Dermed skulle man tro at Davidsen var i stand til å gjendrive det ganske lett. Men essensen i forklaringen hans kan kokes ned til følgende sitat: «Enten har noe blitt til av absolutt ingenting (noe det finnes lite empiri for), eller så finnes det noe som ikke selv er skapt og dermed selveksisterende» (s. 152).

Nå har selvsagt Davidsen rett i at problemet med «første årsak» er en utfordring for oss mennesker. Men det er uklart hvordan han kan mene at det rydder opp i saken å lansere en idé om «noe som ikke selv er skapt og selveksisterende». Dette er logisk sett like problematisk som det første, og det eksisterer selvsagt ikke noe mer empiri for dette enn det første, som Davidsen antyder. Og når Davidsen lenger ned på samme side åpner for at dette «ikke-skapte, selveksisterende » også kan være universet selv (noe det er lettere å argumentere for, spør du meg), så forsvinner på mange måter hans argument for at dette «ikke-skapte, selveksisterende » må være den kristne guden.

Uansett, når det er slike logiske floker som er ment rydde opp for søndagsskolebarn og konfirmanter, må han nesten finne seg i at barna, Richard Dawkins og jeg fortsetter å spørre. Berettigede spørsmål som «hvem skapte Gud?» kan ikke avfeies med et slag med tryllestaven og et «så dum du er, barnet mitt, vet du ikke at Gud er ikke-skapt og selveksisterende».

Skeptiker som forutsetter mirakler
Mistanken om at Davidsen kobler ut sin ellers så skarpe kritiske og rasjonelle tankegang når det kommer til kristendommen, styrkes mot slutten av boka. Her kritiserer han historikere som forsker på «den historiske Jesus» for å utelukke muligheten for at Jesus utførte mirakler. Davidsen er kritisk til at dette gjøres «uten noen inngående argumentasjon eller begrunnelse» (s. 229).

Akkurat når det gjelder Jesus forventer altså Davidsen at vitenskapen skal gjøre et unntak og åpne for eksistensen av overnaturlige «magiske» forklaringer. Her er det de som ikke tror på mirakler som har et forklaringsproblem, skal vi tro Davidsen. Igjen ser vi hvordan han snur på flisa og forsøker å skyve argumentasjonsjobben over på de som av en eller annen grunn ikke kjøper hele eller deler av den kristne pakka.

Påstandene om at Jesus brøt alt som er av naturlover, gikk på vannet, ble født av en jomfru, stod opp fra døden og helbredet folk på magisk vis, skal altså legges til grunn akkurat her. I hans forestillingsverden er nemlig mirakler de unntakene fra regelen (dvs. vitenskapen) som viser at det faktisk finnes en regel. Troen både på Gud og vitenskapen styrkes dermed av miraklene, mener han.

Det er en gåte for meg hvordan skeptikeren Davidsen kan fortsette å argumentere mot new agepostulater om «pyramidekraften», fjernhealere og ayurvedikere, når han plasserer seg midt i dette magiske feltet selv. Ser han ikke inkonsekvensen?

Ett av Davidsens hovedargumenter for eksistensen av mirakler er at disiplene «så Jesus etter hans død». Men hvorfor skal vi stole mer på dette enn på uendelige påstander fra folk som har blitt helbredet av reiki-healere, sett døde folk, gjenferd og spøkelser? Etter å ha lest bøkene til Davidsen og McGrath står fortsatt spørsmålet ubesvart.