Kontakt
MITT LIVSSYN: Skuespiller Finn Schau vil helst ikke båssette sitt livssyn. Under press innrømmer han likevel å være "en slags ateist", med behov for flukt og eventyr.
Jostein Sand Nilsen
Publisert: 28.01.2008 kl 08:58
Sist oppdatert: 28.01.2008 kl 10:03
Det første Finn Schau sier er at han beklager for å ha kommet to minutter for sent. Eller halvannet minutt, etter min klokke. Det neste han sier er at han er dypt skeptisk til at kjendiser skal ha så mye større innsikt enn andre, at såkalte "kjendiser" (pfui) vet mye om noe bare fordi de er kjent for noe helt annet.
Skuespilleren Finn Schau er en ekte skeptiker. Så skeptisk at han til og med er skeptisk til å båssette sitt eget livssyn.
- Nei, hva er egentlig en bås? Det er jævlig mye man ikke forstår, hvorfor skal man plassere seg i en bestemt bås?
- Men om jeg presser deg? Er du ateist, agnostiker, buddhist, åsatroende, kristen, noe helt annet?
- Hm, jeg er nok en slags ateist. Jeg ble ikke oppdratt i tro og har aldri følt meg religiøs. Kirka var et stort hus med juletre og snø utenfor da jeg var liten, jeg husker det, og jeg ble konfirmert i sjømannskirken i Hamburg. Men to-tre år senere meldte jeg meg ut av statskirken og har aldri besøkt kirken siden. Bortsett fra enkelte begravelser og sånne ting, selvfølgelig. De belemret meg med kristendomsundervisning på alle andre som alle andre, men jeg ble ikke akkurat overbevist. Så jo, jeg er kanskje ateist.
- En kjempende hedningsateist eller en tolerant kardemommeateist?
- Tolerant, tolerant. Andre kan tro på hva faen de vil for meg. Man har behov for en gud, en sjaman, en, hva heter det da, fra indianerseriene... store Manitu - helt greit det. Manitu kan gi støtte og trøst og håp i vanskelige tider, og jeg skal være den siste til å dømme mennesker som trenger denne støtten eller som lener seg på en eller annen barnetro. Men når de blir misjonærer... pfui. Det som er kjipt med religiøse folk er at de finner de sårbare folkene for å omvende dem.
- Men er det ikke nettopp de sårbare som trenger støtten? Er det ikke bra at de sårbare får hjelp til å finne tro?
- Njo, men... Jeg er litt delt på det. På den ene siden får folk tro hva de vil. På den andre siden er tro for mange bare et substitutt, et annet kunstig stimuli, som når rusmisbrukere plutselig finner Gud og slutter med stoff. For min egen del vil jeg ikke ha denne støtten. Om jeg er langt nede på en eller annen måte, vil jeg heller finne styrke i meg selv, i venner og familie og de nære omgivelsene. Kom deg gjerne ut av rusen eller hva det nå er med Guds hjelp for min del, belemre meg bare ikke med det. For min del har jeg håp uten den slags tro. Og absolutt uten religion.
For om Finn Schau har et noenlunde harmonisk forhold til individuell tro, er han ganske mye mer kritisk til det store bildet og hvordan religionene fremstår og har fremstått. Det er én ting hvordan folk er religiøse og hvordan religioner er i dagliglivet. Det er en helt annen ting hvilken effekt religioner har hatt opp gjennom historien.
- Det er en kolossal arroganse innbakt i religioner, en utrolig intoleranse overfor annerledes tenkende. I islam er annerledestroende vantro og skal straffes hardt og i all evighet. I kristendommen sier Jesus at alle skal gjøres til hans disipler. I jødedommen er jødene det utvalgte folket. Og se på alt det fæle misjonering og korstog har ført til. Eller de mange krigene som springer ut av religionene, som spanjolene i Sør-Amerika. Tro er i utgangspunktet positivt, men religion handler om den jævla boka og de tusen måtene man kan tolke den på.
- Og så er det så mye som skal tolkes. Hva slags kors Jesus ble hengt opp på, for eksempel.
- Ja, har de ikke funnet ut at han trolig ble hengt opp på et T-kors og ikke på det korset som brukes i dag? Og tenk om han hadde blitt drept på andre måter? Vi i Leifene laget en sang om det en gang: vi takket Pontius Pilatus for at han valgte korset heller enn for eksempel å steine Jesus til døde. Tenk deg om kristne i dag gikk med småstein rundt halsen, hehe.
Det er ikke ofte man bør avskrive seg sin egen familie. Og det er enda sjeldnere man kan. Så når sønn Schau, Kristopher, har figurert som hovedperson i et omdiskutert, liksom-teologisk teve-program, er det vanskelig å ikke spørre far Schau om meningen bak. I motsetning til HEFs pressesjef trekker ikke far Schau linjer til Muhammedtegningene.
- Nei, nei, det har ingenting med muhammedtegningene å gjøre. Selv om han derre... Selbekk-fyren mente det. Kristopher kan være noe... vulgær av og til, men i bunn og grunn var det et moralistisk program. Han begikk dødssynder for å få Gud på banen, men det handler minst like mye om å vise hvor korrumpert Vesten er. Fundamentalistiske kristne ble veldig forvirret, de visste ikke helt hva de skulle tro om programmet. For på mange måter tar jo Kristopher deres lære mer på alvor enn mange.
- Så det handlet ikke om å latterliggjøre folks tro?
- Absolutt ikke. Han viser tvertimot en dyp respekt for deres tro. Poenget er ikke å støte mennesker. Men det er ikke dette vi skal snakke om.
- Hmnei, egentlig ikke, men for eksempel... Du kommer stadig innom motsetningen mellom tro og religion. Har du en tro selv?
- Jeg skulle mene at jeg har mer tro enn en troende. Når man prøver å diskutere med en kristen, ender jeg alltid opp med følelsen av at han eller ikke tror, men vet. For meg handler tro om tvil, om antagelser, om ting jeg ikke vet. Den religiøse, derimot, har alle svarene klare. Hvis jeg sier at en god Gud ikke ville ha tillatt så mye lidelse, så mange kriger, så fæle sykdommer og så mye urettferdighet, vil en prestegjøk bare smile overbærende og si at det bare er Guds måte å teste deg på. Det blir så enkelt, Gud er løsningen og svaret på alt, uansett.
- Jeg har aldri helt skjønt hvorfor denne enkelheten skal være så forferdelig.
- Det er ikke enkelheten i seg selv, det er den skråsikkerheten som følger med. Er ikke livet kjedelig når du bare vet alt? Det ligger i menneskets natur å ville vite alt, men jeg mener det også er menneskets forbannelse. Jeg vil ikke vite alt, jeg vil ha et lite mikrokosmos for meg selv. Man skal ikke vite alt.
- Hvorfor ikke?
- På den ene siden er det skummelt når mennesket gjør seg selv til gud. Man kan snart skape et menneske i laboratorium nå. På den annen side: jo mer man vet, desto mindre forstår man. Man har behov for noe større, noe abstrakt, for eventyr, for flukt. Som dataspill, for eksempel. Eller teater. Det er derfor jeg holder på med teater: for å leve seg inn i en annen verden, som en slags motvekt mot vitenskapen. Av og til forstår man mer av verden gjennom et teaterstykke enn vitenskapelige undersøkelser.
- Som man forstår verden gjennom religion og tro?
- På en måte, ja. Bibelen er verdens mest leste eventyrbok. Men det betyr ikke at den er sann.
Ikke bann, det er et kors i salen Selv om både far og sønn Schau i utgangspunktet respekterer religiøse, er det grenser for hvor ettergivende de vil være. Det er alltid grenser; et samfunn som tolererer alt, er ikke lenger et samfunn. Eller: det er lettest å respektere når du blir respektert tilbake. Jo mindre respekt den andre viser deg, jo vanskeligere er det å vise respekt tilbake.
- Politisk korrekthet kan være vanskelig. Jeg mener, man skal ikke si neger, men afrikaner; ikke svarting, men sort. Eller er det omvendt? Det er vanskelig å vite av og til, men det er helt greit. Man vil si det riktige for ikke å være støtende. Jeg har ikke noe ønske om å fornærme noen.
- Men...?
- Men tenk deg en stor gruppe mennesker og at en av dem sitter med et stort jævla kors rundt halsen. Ikke et lite, ikke innenfor genseren, neida, stort og prangende så alle skal se det. Det påvirker hele gruppa. Det blir mindre banning, man går mer på tærne for ikke å støte denne personens tro. Men tror du de kristne viser samme respekt tilbake? De skjønner ikke det, de har ikke samme respekt for min ikke-tro som jeg har for deres tro.
- Men jeg trodde du mente du hadde tro? Eller kanskje de vet men tror de tror - og du tror og vet du tror?
- Haha, det er mange vitser man kan lage rundt det å tro. Jeg er troende, sier jeg til kristne av og til, og de spør om hva jeg tror på, da, og forventer et svar som går på hvilken gud jeg tror på. Troende til hva som helst, svarer jeg. Eller: man kan tro at verden er ond, men jeg vet at den er det på grunn av de troende.
- Jeg tror jeg tror på telepati, men du vet jeg tror. Haha.
- Men telepati kan det jo være noe i.
- Å?
- Ikke at alle har evnen, men at noen mennesker kan oppfatte signaler på mellommenneskelige frekvenser tror jeg på. Jeg har opplevd ting som best kan forklares med telepati, og selv om jeg vet alt dette med tilfeldigheter og at man husker de gangene som stemmer og så videre - så tror jeg det er noe der. Men selvfølgelig, det er en tro med tvil.
I nabolaget rusler nissen
Og som ikke det er nok: etter å ha avslørt at skepsisen ikke er omnipresent, viser det seg at Finn Schau ikke akkurat er den som gjør det lettere for andre å ikke tro. Tvertimot skaper han ny tro hos barna i nabolaget, og har gjort det i mange år.
- Hver julaften går jeg et par timer rundt i nabolaget og er julenisse. En stor, tykk, sliten og litt dum julenisse. En fantastisk julenisse, om jeg får si det selv. Jeg har gjort det i ti år nå - og det finnes fremdeles 13-14-åringer som ikke har gjennomskuet meg. Selv om de er naboene mine. De tror fast og fullt på julenissen.
- Virkelig tror som religiøse tror på Gud?
- Jaja, de har bilder av meg de viser fram når noen tviler på dem. De sier de vet at julenissen finnes, de har jo truffet ham, det vil si meg. De har til og med bilder av ham. Det gir meg et lite stikk av dårlig samvittighet av og til.
- Og likevel har du gjort det i ti år?
- Ja. Det er litt magi, litt eventyr. Som teater: å skape en verden man kan drømme seg bort i.
- Til slutt skjønner de at nissen ikke finnes.
- Og så? Jeg traff nissen hver jul da jeg var liten, og jeg husker det som magisk den dag i dag. Men jeg husker ikke når jeg oppdaget at det faktisk var en voksen jeg kjente fra før. Det ble umulig med den samme magien etterpå, men det endret ikke den magien som hadde vært. Hm. Henger dette sammen med det vi skulle snakke om?
Tid for motvekst?