I én forstand må vi alle være agnostikere: Rent vitenskapsteoretisk er det å være agnostiker eneste mulige posisjon. Man kan ikke bevise at det ikke finnes en gud, det er logisk umulig. Derfor må selv ateister holde døren på gløtt for at de kan ta feil. Det bør være en kilde til ydmykhet og et argument mot en dogmatisk ateisme. Vi vet ikke at det ikke finnes en gud. Vi kan ikke vite det.

På den annen side kan man heller ikke bevise at det ikke finnes nisser, spøkelser eller en sjøorm i Seljordsvannet. Derfor må man holde døren på gløtt for dem også.

Hvis agnostisisme derimot skal innebære noe mer enn en slik innrømmelse av at vi rent vitenskapsteoretisk ikke kan bevise at disse ikke finnes, blir tilværelsen raskt uutholdelig komplisert.

For i trosmessig forstand er det meningsløst å være agnostiker. Man kan ikke vite sikkert at det ikke finnes noen gud - men det gjelder for alle guder, ikke kun for den kristne. Og man må i så fall være agnostisk også overfor Odin, Kali og Neptun. Og overfor nisser, huldre og varulver.

Men hva mener jeg så med tro i ateistens tilfelle? Er det det samme som religiøs tro?

Her kan det være nyttig å minne om skillet på engelsk mellom faith og belief. Førstnevnte krever et trosmessig sprang, at man har tillit til at ens tro er sann, selv når man ikke kan føre beviser for den. Sistnevnte innebærer at man antar at noe er sant hvis man har gode grunner til å tro det er slik. For ateisten er "gode grunner" beviser, erfaring og logikk.

Det er i denne forstand ateister "tror" at det ikke finnes noen gud. "Tror" betyr her at de ikke har gode grunner for å anta at det finnes en gud og derfor gode grunner for å "tro" at det ikke gjør det. Eller at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet.

Dette er noe ganske annet enn å tro på gud til tross for at man ikke kan anføre slike gode grunner for å anta at vedkommende finnes. Ateister har med andre ord belief, men ikke faith.

Ateismen er den logiske konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden: Det er å ikke tro på gud, fordi man ikke har gode grunner til å tro at en gud finnes. Det være seg Odin, Kali, Neptun eller Jahve.

Det ateister flest har felles, er at de er naturalister. Det vil si at de tror denne verden er den eneste, og at det ikke finnes noen parallell, overnaturlig verden. Alle sider ved tilværelsen, også menneskers sinn og bevissthet, og våre forestillinger om hva som er vakkert, godt og meningsfullt, er av denne verden. Mennesket har ingen sjel som eksisterer uavhengig av våre fysiske kropper og lever videre etter vår død.

Beviser for ateismens sannhet, er derfor ikke primært beviser for at gud ikke finnes, men beviser for at denne naturalismen er rett. Og er den det, faller gudene bort av seg selv. Det er ganske enkelt ingen plass til dem i en naturalistisk verden. Bortsett fra i menneskers hoder da selvsagt. Derfor er ikke ateismen først og fremst fraværet av en tro på gud, men troen på at denne verden er den eneste som er.

Men fravær av bevis er ikke bevis for fravær, hevdes det tidvis fra kristent hold. At det ikke finnes gode beviser for guds eksistens er ikke det samme som at det finnes beviser for at det ikke finnes en gud. Sant nok.

Dette er ikke stedet å gå inn på hvorfor, men saken er at det er umulig å bevise at noe ikke finnes. Selv om man ikke kan henvise til et eneste flyvende reinsdyr (de julenissen bruker til å frakte ut pakkene, vet dere) betyr ikke det at det ikke, ett eller annet sted, finnes et reinsdyr som kan fly. Vi kan ikke bevise det. Derimot kan vi sterkt sannsynliggjøre det, for eksempel ved å vise til at reinsdyrets anatomi ikke nettopp er bygget for flyvning.

Slik er det med gud(er) også. Vi kan ikke bevise at det ikke finnes en eller flere av dem. Den eneste typen beviser vi kan støtte oss på, er de som indikerer at det ikke er særlig sannsynlig at de finnes. Poenget er at det ikke er ateistens oppgave å bevise at det finnes en gud. Bevisbyrden hviler på de som hevder at den slags finnes. På samme måte som det er for de som tror på spøkelser, varulver eller huldre.