En fot på bakken og en i lufta - før den settes ned omtrent på samme sted. Blir det bevegelse av sånt?

Neppe.

Foreløpig er det ikke 100% klart hva det som ser ut til å bli Arbeiderpartiets, og dermed i neste omgang sannsynligvis regjeringens standpunkt, innebærer i praksis.

Men både kongens bekjennelsesplikt, regjeringens rolle i for hold til kirkeordning og bispeutnevnelser og geistlighetens posisjon som embetsmenn opprettholdes. Med andre ord går Arbeiderpartiet mye kortere enn selv det moderate flertallsforslaget i Gjønnes-utvalget foreslo. Dermed har vi i høy grad fortsatt statsreligion og politisk styring over Den norske kirke. Begge deler like uakseptabelt.

For å si det sånn: når Kåre Gjønnes er skuffet, er det lite grunn til å være fornøyd med det Arbeiderpartiet presterer her.

Etter Arbeiderpartiets forslag, vil det bare være kirkestatsråden som må være statskirkemedlem i regjeringen.

Det høres kanskje tilforlatelig ut, men blir jo ganske pussig på den ene siden: Giske overtar kongens plass!

- Og alvorlig problematisk på den andre: kirkestatsråden har også ansvaret for de øvrige tros- og livssynssamfunn og politikken overfor dem, og da blir det å sikre at departementet alltid vil bli bestyrt av en med medlemsskap i majoritetens trossamfunn ganske oppsiktsvekkende og diskriminerende.

Samtidig forblir kirken underlagt et politisk organ når det gjelder utnevnelse av ledere. Det blir enda tydeligere nå, når fernisset av at kirkelig statsråd liksom er et kirkelig organ, fjernes.

Partiet tråkker grundig feil i utgangspunktet og anlegger et kirkestyringsperspektiv framfor et statsperspektiv: Hva skal en stat i et moderne samfunn være? Hvordan skal man sikre og ta menneskerettighetene på alvor? Hvordan likebehandle borgerne? Hvordan fremme pluralisme og mangfold.

Så langt oppfatter jeg Arbeiderpartiets forslag som litt flikking og kosmetikk for å tekkes menneskerettsorganene, men ingen reelle endringer med betydning for minoritetene og kirken selv.

I mål er vi ihvertfall ikke: å få en revidert grunnlov i vår tid som kobler en fortsatt særstilling for Den norske kirke med en verdiparagraf som sannsynligvis ender med å gi kristendommen forrang i vår konstitusjon, vil nok vekke oppsikt hos de menneskerettslige overvåkingsorganene. Det er vanskelig å se at staten ved det tar sitt ansvar for å fremme pluralisme på alvor.

Om utfallet blir at Den norske kirke fortsatt er hjemlet i Grunnloven - ja - så har vi fortsatt statsreligion enten det nevnes i § 2 eller ei. Da må vi fortsatt veien om grunnlovsendinger for å gi kirken sin konvensjonsbestemte frihet den dagen vi har politiske ledere som ser inn i sin samtid og framtid framfor å skue tilbake. Og vi har ikke gjennomført noen likestilling av landets borgere, men opprettholder tesen om at noen nordmenn er nå likere og på et vis bedre borgere enn andre, da.

Forøvrig gjenstår kampen om kirkeloven. Vil Ap bruke den til fortsatt å gi Den norske kirke privilegier - eller til fortsatt politisk styring av majoritetens trossamfunn? Begge deler er menneskerettslig like problematisk.

Så langt leser jeg vedtaket som ja, takk begge deler.

Det argumenteres med kjøttvekt og det å være norsk kobles til å være medlem av dette bestemte trossamfunnet.

Forslaget oser av manglende tillit til kirken: bare hvis den gjør som Arbeiderpartiet vil, vil man vurdere å slippe tøylene i neste omgang!

Særlig påfallende er det å se statsministeren som selv ikke er medlem av dette kirkesamfunnet hevde at "vi" trenger en mer demokratisk kirke.

Politisk styring og oppnevning av kirkelige ledere hører ingensteds hjemme i det 21. århundrede, og er en alvorlig underkjenning av kirkens rett til autonomi.

Høringsrunden gir regjering og folkevalgte stort handlingsrom. Det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet bare synes å vektlegge første del av høringssvarene og ikke de tunge innvendingene som presenteres i rapport nr 2 fra KIFO om en ukes tid.

Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og få en løsning som står seg over tid? Og samtidig berolige dem som er bekymret ved å sikre kirken økonomi og arbeidsforhold som gjør at det vanlige statskirkemedlem kan være trygg på at kirken fortsatt vil være der med sine tjenester etter et skille fra staten.

Politisk ledelse handler om å peke ut veien og få opinionen med seg, snarere enn å dekke seg bak folkemeningen og i denne sak sågar påstå å representere de mange tause.

Det var slik Arbeiderpartiets historie var: kamp mot diskriminering på viktige områder som kjønn og sosial status. Men av en eller annen grunn er ikke viljen til å få slutt på livssynsmessig diskriminering like sterk.

Oppfordringen fra HEFs side er fortsatt klar: Fatt et klart prinsipp-vedtak om skille mellom stat og kirke og likestilling mellom landets borgere uavhengig av livssynsmessig tilhørighet.

Rydd Grunnloven for diskriminerende bestemmelser - enten de diskriminerer annerledes tenkende, eller kirken ved å begrense dens rett til religionsfrihet.

Og la oss så bruke den tiden vi trenger på å etablere en samlet, likebehandlende tros- og livssynspolitikk, mens kirken stabler på beina de ordninger og organer den selv mener den trenger for å kunne styre seg selv. Da kan Den norske kirke få sin autonome konstitusjon - og staten kan få sin brakt i orden til grunnlovsjubileet i 2014.