Mange er allerede lei debatten om hodetørkleet hijab. Men disse må dessverre bare venne seg til at den vil fortsette. Denne våren blant annet via to nye bøker: Cappelen Damm utgir Hijabhistorier, med personlige fortellinger fra 13 muslimske kvinner. Aschehoug kommer med en muslimsk Råtekst-antologi redigert av Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan. Her vil nærmere 20 kvinner mellom 18 og 40 år dele sine livshistorier.

Og bra er det, mener bokkommentator Marit O. Bromark i ukemagasinet Ny Tid. For, som hun skriver: «Altfor lenge har muslimske kvinner i Norge blitt diskutert og debattert av utenforstående, som om de var en homogen gruppe trykket ned under et truende hodeplagg.» Bromark håper derfor de to bøkene vil bidra til «mer forståelse og mindre fordømmelse».

I magasinet til Nordisk institutt for kunnskap om kjønn (NIKK) sammenlignet nylig forsker Rikke Andreassen fra Universitetet i Malmö debatten om hijab med debatten om prostitusjon. Det de to har til felles er ifølge forskeren at «vi» snakker om de involverte, men ikke med dem.

Både Bromark og Andreassen slutter altså opp om et ganske vanlig, men likevel merkelig standpunkt. Nemlig at valget om å ikle seg hijaben bare angår brukeren selv. Vi som ser med forbauselse på at et økende antall taleføre og oppegående kvinner mener det er nødvendig å dekke til håret og halsen overfor fremmede menn, har ikke noe vi skal ha sagt. Vi skal ikke bry oss med å diskutere kvinnesynet i vårt eget land.

Andreassen trakk som nevnt en parallell til prostitusjonsdebatten. Denne angår visst bare de prostituerte? Men uten noen gang så mye som å ha snakket med en prostituert, tillater jeg meg å si at jeg synes det nye forbudet mot kjøp av sex er fantastisk. Jeg er blant dem som mener at prostituerte ikke bare selger seg selv, men alle kvinner. Kjøpsforbudet er dermed en krystallklar melding om at kvinnekroppen ikke er til salgs.

Fullt like negativ som jeg er til prostitusjon er jeg ikke til hijaben. Den ser jeg ingen hensikt i å forby. Det til tross for at den, eller gjerne voldsommere varianter som burka og niqab, flere steder i verden er påtvunget kvinner ved lov eller sosialt press. Jentene som med stolthet smykker seg med hijaben her i Norge ser imidlertid ikke ut til å bekymre seg over at deres valg av identitetsmarkør er lite solidarisk overfor medsøstre i andre land. De ser heller ikke ut til å forstå hvorfor mange nordmenn er skeptiske til plagget, eller til å bry seg om av hva deres «personlige valg» sier om andre norske kvinner. Og det er ikke så rent lite:

Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest utallige spaltemeter med hijabhyllest er at jeg ikke kler meg «sømmelig»; at jeg faktisk tror jeg er friere jo mindre klær jeg har på meg, og aller best trives jeg i bikini eller miniskjørt. Videre er seksualmoralen min ganske tvilsom, og ikke minst: Ingen ser forbi utseendet mitt når de snakker med meg, noe som fører til at de ikke kan se den personen jeg virkelig er. Alt i alt er jeg rimelig ufri, og ikke helt komplett som person. For det er vel det de mener, hijabjentene? Hvordan kan hijaben ellers sikre dem det motsatte?

Jeg synes det er ganske ugreit at slike holdninger til vanlige norske kvinner får økt gjennomslag i samfunnet. Men ifølge forskerne som uttaler seg i artikkelen i NIKK-magasinet bør jeg bare godta det, siden hijabjentene liker plagget selv. Et annet moment som pleier å dukke opp i hijabdebatten er at minoritetsjenter i større grad enn andre jenter deltar i høyere utdannelse. Og det stemmer. Men er det slik at standpunktene til en jente med innvandrerbakgrunn er hevet over debatt bare fordi hun studerer juss eller medisin?

Hvorfor lar jeg meg provosere så voldsomt? Hovedsakelig fordi forsvaret for plagget er så synlig. Det møter meg på kronikkplass i Aftenposten, på kommentarplass i Morgenbladet, i nyhetsartikler i alle mulige aviser, og det spres på dialogmøter på Litteraturhuset. Av en eller annen grunn har unge jenters egen selvforståelse på akkurat dette området fått enormt stort gjennomslag i offentligheten. Og det skremmer meg at mange synes at nettopp dette kulturelle plagget bør få innpass i politiet og rettssalene.

I dag holder Justiskomiteen på Stortinget åpen høring om tre FrP-politikeres representantforslag om å forby hijab, niqab, burka og andre religiøse eller politiske symboler som del av arbeidsantrekket for norske dommere. Forslaget mer enn antyder at forslagsstillerne ikke ser på hijaben som utelukkende et religiøst symbol. Det er bra, for det er den heller ikke. Derfor vil det være ille om religionsfriheten alene skal få trumfe alle andre hensyn i denne saken.

Ja, hijaben har utvilsomt en religiøs dimensjon: Selv om mange muslimske kvinner klarer seg fint uten, mener enkelte den er obligatorisk i islam. Siden «jeg har valgt det selv» som regel er parolen til de synligste debattantene, antar jeg imidlertid at disse ikke mener plagget er obligatorisk. Inntrykket jeg sitter med er uansett at det religiøse ikke er hovedpoenget verken for brukerne eller for forskerne som forsøker å forstå dem. Det viktigste synes å være at plagget gir identitet, litt på samme måte som Rød ungdoms Palestina-skjerf eller goth-ungdommens kostymer.

I boken Dialog skriver Abid Raja (V) at han vil gjøre hva han kan for å hindre at døtrene hans tar i bruk hijaben: «Hvorfor ville de overhodet ha bruk for eller ønske det?» spør han. Kristin Halvorsen (SV) har sagt tydelig ifra om at hun misliker at barneskoleelever kles opp i hijab. Partifelle Audun Lysbakken deler skepsisen, og det samme gjør Helga Pedersen (Ap). Med argumentasjon fra FNs barnekonvensjon har også nettverket LIM (Likestilling. Integrering. Mangfold.)tatt til orde for å forby hijab i barneskolen. Skepsisen til plagget finnes altså i alle politiske leire, og ikke utelukkende hos FrP.

Nå gleder jeg meg til å lese de to bøkene som kommer til våren. Selv om jeg til dags dato ikke har hørt noen, er jeg veldig åpen for gode argumenter for hijab. Finnes de, endrer jeg gjerne innstilling. Særlig ser jeg for meg at jeg lettere vil godta hijaben som «bare et stykke tøy» den dagen Muhammed-karikaturene fra Jyllands-Posten verden over aksepteres som «bare noen tegninger».

Helene Lindqvist er journalist og religionsviter