Levi Fragell har funnet ut at tiden er moden for å gi ut memoarer. 261 sider har det blitt. Under overskriften Vi som elsket Jesus forteller Fragell om livet sitt, fra oppveksten i en pinsekristen familie som stadig flyttet rundt på grunn av farens skiftende kall, via hans egen karriere som forkynnende og fordømmende predikant, til bruddet med religionen og livet som aktiv humanist.

Boka bærer sterkt preg av å være et oppgjør med den karismatiske kristendommen han selv var en del av.

- Det har vært viktig for meg å rope så høyt jeg kan om hvilket bedrag den karismatiske kristendommen representerer. Store deler av dens virke er basert på ren, bevisst svindel. Predikanter som nylig avdøde Aril Edvardsen bruker rene tryllekunster og bevisst manipulering for å lure folk. Og det mest provoserende er at resten av kristen-Norge ikke ser noen grunn til å reagere. Aril Edvardsen hylles av representanter fra Teologisk fakultet og Den norske kirke. Til og med regjeringen lovpriser ham, slår Fragell fast.

- Er du redd for at boka kan bli oppfattet som for negativ og kritisk?

- Jeg synes det blir urimelig hvis boken blir oppfattet som for endimensjonal. Det er mye varme og anerkjennelse her også. Men det jeg kritiserer, må kritiseres. Og her ser jeg ingen grunn til å legge noe imellom. Mange i pinsemiljøet vil sikkert si at de har hørt dette tusen ganger før, og at Levi Fragell er en fanatiker". Men samtidig vet jeg at mange på innsiden vil takke meg for å gå ut med kritikk de kjenner seg igjen i. Jeg har allerede begynt å få slike henvendelser.

Fragell håper boka vil få stor oppmerksomhet i pinsekristne miljø.

- Det blir debattmøter i Oslo både på Litteraturhuset og i regi av Vårt Land, der representanter fra pinsebevegelsen kommer. Dessuten har det vært veldig stor mediepågang med oppslag i riksdekkende aviser den siste uka, så jeg tror det blir vanskelig for dem å dysse ned dette.

Tungetale er bare skuespill

Å gå hardt ut mot pinsebevegelsen generelt og Aril Edvardsen spesielt har Levi Fragell gjort gjentatte ganger før. Men i memoarboka tar han det et skritt lenger.

- Mange av de tingene jeg forteller om min ungdom og karriere som ung predikant har aldri har vært framme i offentligheten før. Jeg håper dette gir meg større tyngde når jeg kritiserer. Jeg kjenner dette miljøet fra innsida. Mye av dette er dessuten pinlig for meg å fortelle om.

- Hva er det flaueste, synes du?

- Det må være at jeg selv prøvde å tale i tunger. Tungetale er uten tvil det største bedraget i hele pinsebevegelsen. Man innbiller seg at det er mulig å bli grepet av Guds kraft slik at man begynner å bable ivei på et uforståelig språk. I pinsekretser heter det seg at man ikke er "åndsdøpt" før man har opplevd dette. Det er bare folk som er "åndsdøpt" som blir sett på som 100 prosent pinsevenn. Da kan man jo tenke seg at det blir fristende å spille litt skuespill. Jeg skriver om dette i boka. Men sannheten er jo at det er de som ikke er "åndsdøpt" som er de mest ærlige. De vil ikke spille teater. Jeg ble aldri "åndsdøpt" selv om jeg var predikant. Den gangen var det et stort problem for meg, og jeg gremmes over at jeg intenst prøvde å få ånden over meg ved å tale i tunger for meg selv. Det er det skammeligste jeg har vært med på. Det går på min personlige moral. Det er pinlig å sitte her og fortelle om det.

- Hva tenker du om den påvirkningen du hadde på folk mens du var predikant?

- Det er vondt å tenke på at jeg har påvirket mange mennesker til å velge denne livsformen. Etter tungetalen, er det kanskje det nest flaueste. Jeg var en effektiv og målrettet forkynner. Det er klart at det er mange som ble overbevist.

Farsken også!

Når vi spør Fragell om det er noe annet han angrer på, får vi servert en fin historie som han ikke fikk plass til i boka. Han irriterer seg nemlig over at han var alt for kysk og streng i ungdomstida. Da får man jo glipp av en del gleder også.

- Jeg forstod ikke effekten en ung, lyslugget predikant kan ha på jenter. Det var veldig mange søte jenter på møtene mine, og tilbudene var mange. Jeg husker spesielt en jente som inviterte meg med hjem. Hun hadde vunnet en skjønnhetskonkurranse og var rett og slett kjempesexy. Da vi kom hjem til henne, foreslo hun at hun kunne presse buksene mine. De hadde jo fin press og trengte det egentlig ikke. Men jeg sa at det var greit, og da måtte de jo av, ikke sant. Hun strøk meg forsiktig langs benet idet hun hjalp meg av med dem. Men jeg skjønte ikke noe av det! Jeg tok ikke hintet. Det hele endte med at hun presset buksene mine og jeg tok dem på igjen. I ettertid kan man jo tenke: Farsken også! At jeg kunne være så dum! ler Fragell.

Han legger til at han også har en del å angre på når det gjelder familieliv.

- Her har jeg ganske mye å svare for. Jeg har ikke alltid satt familie og barn øverst på agendaen. Jeg har gjort valg som har vært til skade for andre. Det er ikke noe greit å tenke på. Den som kanskje mest ble rammet av dette, var min første kone. Vi traff hverandre mens jeg fortsatt var predikant, og hun ble vitne til at jeg forandret meg totalt. For henne som kristen var selvsagt dette veldig vondt, sier Fragell.

Ut over dette, er han forsiktig med å si for mye om privatlivet.

- Livet mitt er ikke så interessant at det er noe poeng i å gå i detalj på dette. De tingene jeg har opplevd på privaten er ikke noe ekstraordinært. Poenget med boka er å fortelle om de hendelsene som kan kaste lys over den personen jeg har blitt, og det jeg har bidratt til i livet.

Furre, Dammann og Johansen

I memoarbøker kommer det ofte oppgjør med enkeltpersoner som ikke har vært luftet i offentligheten før. Så også i Fragells bok.

- Jeg tror ikke prest og tidligere SV-leder Berge Furre og miljøet på Teologisk fakultet kommer til å like det jeg skriver. For det første tar jeg et oppgjør med Furre. Han har tidligere påstått at jeg var i Havnås leir for sivilarbeidere i Østfold, sammen med ham og Aril Edvardsen. Det var jeg virkelig ikke. Det er beviselig feil. Han har også påstått at jeg var den mest ivrige tungetaleren av alle mens vi var der, ja nærmest plagsom, mens han og Edvardsen var mer smålåtne og beskjedne. Makan til oppspinn. Jovisst øvde jeg litt for meg selv, men jeg talte aldri i tunger offentlig. Og Edvardsen var virkelig ikke beskjeden på denne tida. Det var denne tiden han etablerte seg som karismatiker rundt om i bygdene. Det greier man ikke hvis man er smålåten og beskjeden.

Fragell mener det verste med Furres utlegninger likevel er hans uforbeholdne hyllest av Edvardsen.

- Litt dårlig hukommelse får man vel tilgi. Verre er det at Berge Furre nærmest lovpriser Edvardsen. Edvardsen er ifølge Furre en slags ny Hans Nielsen Hauge og han får skryt for sin "rette og klare forkynnelse". Jeg skriver i boka at med slike uttalelser fra øverste teologiske hold, vil arbeidet for redeligere forhold i kristen-Norge kreve tålmodighet.

En annen som kommer dårlig ut av det i Fragells bok er Erik Damman, grunnlegger av Fremtiden i våre hender.

- Med boka Bak tid og rom som kom i 1987, la Dammann grunnlaget for en ødeleggende sammenkobling av miljøbevegelsen og alternativmiljøet. I boka prøver Dammann å bevise eksistensen av en slags åndsmakt bak tid og rom. Nesten ingen tok utviklingen Damman representerte den gangen på alvor. Hvis Damman hadde møtt større motstand da boka kom, tror jeg det ville ha vært kortere køer hos alskens chakra-healere og aura-rensere i dag.

Forfatteren og journalisten Jahn Otto Johansen omtales også i boka. Fragell og Johansen har kjent hverandre siden barndommen. Johansen har i en av sine bøker beskyldt Fragell for å ha drevet med djevleutdriving. Dette benekter Fragell.

- Det gjorde jeg aldri. Som en kvittering forteller jeg to små historier om Jahn Otto, og kommenterer at han nå har blitt katolikk. Jeg synes i grunnen jeg er mye snillere med ham, enn han er med meg.

- Hva tror du vil vekke mest oppsikt av de tingene du forteller?

- Det er vanskelig å forutse, men jeg vil tippe de tingene jeg skriver om tungetale vil vekke oppsikt og ikke minst gjenkjennelse i pinsekristne miljøer. Ellers er jo demonstrasjonen mot Billy Graham under et besøk i Oslo i 1978 verdt å merke seg. At justisministeren to ganger måtte i Stortinget og forklare seg om min opptreden i den forbindelse kan man jo humre over i dag.

Religionshistorie ble nådestøtet

Sin egen vei bort fra troen forteller Fragell ganske mye om i boka. Tvilen begynte ikke å snike seg inn før i tenårene.

- Som barn husker jeg at Sirkus Arnardo kom til Volda. Det gjorde et sterkt inntrykk, men jeg husker at jeg først og fremst syntes synd på dem fordi de ikke var frelst. Min egen tvil kom ikke før i tenårene. Bøkene var mitt vindu mot verden. Jeg leste forfattere som Arne Garborg, Sigurd Hoel og John Steinbeck uten dårlig samvittighet. Det åpnet nye perspektiver som gjorde det vanskelig å tro på samme måte som før.

Det endelige bruddet med kristentroen kom ikke før på universitetet. Det var spesielt boken En del elementære logiske emner av Arne Næss og møtet med faget religionshistorie som fikk det til å bikke over.

- Det ble en mentalt berusende opplevelse. Jeg tolket og presiserte logiske emner til toppkarakter. I religionshistorien ble kristendommen plassert i kontekst, slik at det var lett å se slektskapet med andre religioner. Jeg innså at det ikke var noe spesielt med den. Både mytologisk og etisk er kristendommen et sammentråklet lappeteppe av elementer fra andre religioner. Jesus er bare én blant en lang rekke historiske frelsesfigurer. Det ble nådestøtet for min tro.

- Hender det noen gang at du får et stikk av tvil - at du føler deg som en sviker, og at barndommens frykt for helvete kommer tilbake?

- Aldri. Den siste gangen det skjedde, er beskrevet i boka. Det var på en flytur mellom Oslo og Trondheim i 1968. Flyet kom plutselig ut for en kraftig turbulens. Det føltes som vi skulle styrte, og i noen få sekunder var jeg overbevist om at jeg skulle dø. Det første som intuitivt gikk gjennom hodet mitt var ikke en bekymring for "min sjels evige skjebne" eller noe sånt. Jeg tenkte på barna! Hvordan skulle det gå med barna? Ikke et eneste glimt av skrekk for evigheten! Da flyet rettet seg opp igjen skjønte jeg at den underliggende gudsangsten endelig hadde sluppet taket. Det var en vidunderlig lettelse.

Ikke så mye om Human-Etisk Forbund
Det er livet utenfor kristendommen, enten vi nå snakker om karrieren i Human-Etisk Forbund eller tiden som "Meld deg ut av statskirken"-aktivist i Trondheim tidlig på 70-tallet, som i dag utgjør mesteparten av livet til Levi Fragell. Likevel er det fortiden som pinsepredikant og oppgjøret med ungdomstida som fyller mesteparten av boka.

- Jeg har ikke ønsket å skrive noen organisasjonshistorie for Human-Etisk Forbund. Det har Paul Knutsens gjort på utmerket vis i historieboka Livet før døden (2006). Men jeg har da med en del fra HEF-tida også. Når jeg først skulle skrive memoarer ble det imidlertid naturlig å bruke mest plass på det store dramaet i mitt liv; bruddet og oppgjøret med kristendommen, sier han.

- Når det gjelder HEF, så skriver du at Lov om tilskott til livssynssamfunn fra 1981, som sikrer Human-Etisk Forbund offentlig støtte på linje med trossamfunnene, er den største flaks som noen gang har vederfart en sekulær livssynsorganisasjon i noe land. Men var dette bare flaks? Det var vel også et resultat av lang politisk påvirkning?

- Jeg skriver jo også at "flaks ikke alltid bare er flaks". Selvsagt var det mange som arbeidet politisk over lang tid for å få til dette, ikke minst Kristian Horn og resten av Human-Etisk Forbund.

- I hvilken grad tror du din dobbeltrolle som styreleder i Human-Etisk Forbund og politisk rådgiver for justisministeren på denne tiden spilte en rolle?

- Jeg var selvsagt med og påvirket jeg også, men dette vil jeg virkelig ikke ta på meg æren for. Det var veldig mange i det politiske miljøet og ellers i samfunnslivet som la ned en avgjørende innsats for å få vedtatt denne loven, i tillegg til at Human-Etisk Forbund selv gjorde en utmerket innsats, selvsagt.

Avsluttes i Jerusalem
På de siste fire sidene i memoarene skriver Fragell en epilog om en vanding sammen med norske kristne turister i Jesu fotspor fra Getsemane til Golgata, mens Jesu lidelse og korsfestelse spilles ut som teater foran gruppa.

De norske turistene legger merke til Fragell. Noen hvisker at hans tilstedeværelse er en bespottelse. Til slutt greier Fragell å rive seg løs, og nærmest hopper bort fra gruppa.

- Dette er et forsøk på å være litterær. Ikke alt jeg skriver i epilogen skjedde i virkeligheten. Men det er sant at jeg var i Jerusalem for å få inspirasjon til å skrive denne boka. Jeg gikk opp til Golgata sammen med norske, kristne turister, og vi fulgte med på dette teaterstykket. Det skjedde. Det var også noen som la merke til meg og tok bilder, men ingen tisking og hvisking som jeg skriver. Og jeg tok ikke Judas og Peter i hånden heller. Men at jeg fjernet meg fra turistfølget, og alt hva de står for, med lette skritt, ja nærmest små hopp, det tror jeg vi får si at skjedde i virkeligheten, smiler Levi Fragell.