Publisert 9.10.06

Den høyt respekterte medisinske professor Jarle Ofstad har kastet en brannfakkel inn i dødshjelp-debatten, nemlig boken Den siste hjelper, som nettopp er kommet i salg. Både i boken og i Lørdagsrevyen 8. oktober hevder han at legene er de rette til å avgjøre spørsmålet om dødshjelp, siden dette er et samvittighetsspørsmål, stilt overfor lidende pasienter i siste fase av et håpløst dødsleie. Han retter sterk kritikk mot Lægeforeningen som kategorisk avviser en slik mulighet, men mener at samfunnsutviklingen likevel vil gjøre dødshjelp lovlig i løpet av de neste 30 år.

Nok en gang vil vi få høre fra legehold at dødshjelp ikke bare er uetisk, men at det er ikke eksisterer noe reelt behov for slike tiltak - siden "nesten alle" døende kan slippe uutholdelige lidelser.

Undersøkelser i mange land viser imidlertid at f. eks. 5-10 prosent av kreftpasientene har betydelige smerteproblemer i sykdommens sluttfase. Livsforkortende terminal sedering og den såkalte "dobbelteffekten" av overdosert morfin vil kunne spare mange av disse for de siste døgn, men ikke alle.

Under en debatt på Overlegeforeningens fagkonferanse for noen år tilbake ble jeg møtt med de vanlige forsikringer om at moderne smertebehandling er kommet så langt at behovet for dødshjelp er oppkonstruert og fiktivt. Jeg leste da høyt følgende avsnitt fra en artikkel av overlege Stig Ottesen ved Kreftomsorgsavsnittet på Bærum Sykehus:

«Du skal i hvert fall slippe å ha det vondt! Ofte sagt og hørt. Jeg tror at disse ordene mer har vært egnet til å slippe unna den vanskelige samtalen med kreftpasienten enn å faktisk gi en garanti om god lindring den siste levetiden. At legevitenskapen har kommet langt på det smertelindrende område er en myte.» (Vårt Land 9.2.1998).

I Statens utredningsserie 2:96 blir det slått fast at «tilbudet om smertelindrende behandling i Norge er lite utviklet», skriver dr. Ottesen.

Dermed kom innrømmelsene også fra kongressdeltagerne: «Jo, vi er maktesløse i enkelte situasjoner. Hva skal vi gjøre?»

Det ble en ekte og ærlig samtale.

Det er imidlertid viktig å tilføye at lidelse er mer enn fysiske smerter. Kvalme, kløe, kvelningsfornemmelser, stinkende sår, maktesløshet, angst, hallusinasjoner, nedverdigende bleieskift etc. er forhold som i samvirkende mengder kan utgjøre en lidelse enkelte ikke vil akseptere i den siste fase av et sykeleie som i alle fall nærmer seg døden, selv om disse problemer ikke hver for seg kan kalles uutholdelig fysisk smerte. Sykdommer i muskler og nervebaner er ofte nettopp av en slik art at mange som rammes bønnfaller om hjelp til å slippe den siste fase, selv om det i disse tilfelle kan være riktigere å snakke om lidelse i stedet for smerte.

Spørsmålet om det i visse situasjoner er moralsk «galere» å forkorte livet ved å fjerne surstoff og næringsmidler enn å gi en overdose morfin, har vært vurdert av mange fremtredende etikere. Konklusjonen fra dette hold er ganske entydig: Etisk sett kan man ikke hevde at den «aktive» handling er mer forkastelig enn den «passive». Filosofen James Rachels mener at det motsatte ofte vil være tilfelle, fordi den «passive» metode kan forlenge en meningsløs lidelse.

Jarle Ofstad mener at begrepet "passiv eutanasi" er konstruert for å redusere ansvaret for behandlingen, og at mange av de vedtak som daglig fattes i sykehusene nettopp er å bestemme om liv og død. Han har liten respekt for de språklige krumspring i dødshjelpsdebatten, som bidrar til å kamuflere realiteter i moderne sykehusmedisin.

Jarle Ofstad er pensjonist. Christian Sandsdalen var pensjonist. Må man være pensjonert for å våge å tale Lægeforeningen midt i mot?