I 2004 sendte Human-Etisk Forbund (HEF) et brev til den franske statsministeren, hvor de ba Frankrike revurdere et lovforslag om å forby elever å bære religiøse symboler i den offentlige skolen:

"Slik vi forstår livssynsfriheten, må staten ikke hindre den livssynsutøvelse og de livssynspraksiser som ikke skader andre. Vi kan vanskelig se at muslimske jenters skaut (hijab), mannlige sikhers skjegg og turban eller jødiske gutters og menns hodekalott og/eller "sidekrøller" (peyot) skader andre. Human-Etisk Forbund mener derfor at forbud mot denne typen livssynsmessige uttrykk - også i den offentlige skolen - innebærer en uakseptabel krenkelse av livssynsfriheten og borgernes rettigheter. [...] I lys av de menneskerettighetsforpliktelsene som også Frankrike er bundet av, mener Human-Etisk Forbund det kan være tvilsomt om et lovforbud vil kunne opprettholdes om det prøves av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg."

Der tok HEF feil. Den franske stat fikk medhold da to muslimske jenter, som var blitt utvist fra skolen på grunn av bruk av hijab i gymtimene, prøvde sine saker for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Domstolen begrunnet medholdet med at fransk sekularisme, eller fransk laïcité, er et grunnlovsfestet prinsipp som ligger til grunn for den franske republikk, og at forsvaret av laïcité synes fundamentalt, spesielt i skolen.

Tross nasjonale og internasjonale protester, ble loven om forbud mot religiøse symboler i skolen vedtatt samme år som HEF sendte sitt brev. Siste nytt er at president Nicolas Sarkozy vurderer å forby bruk av burka og niqab på fransk jord. Før HEF sender et nytt brev, eller vurderer en mer kraftfull aksjonsform, ønsker jeg å få svar på en ting: Hva er egentlig fransk laïcité? For å forstå hva som danner grunnlaget for Frankrikes restriktive lover i forhold til bruk av religiøse symboler i det offentlige rom, vil jeg i det følgende se nærmere på den ideologiske, historiske og juridiske forståelsen av fransk laïcité og undersøke forholdet mellom laïcité i teori og praksis.

Laïcité som politisk prinsipp

Den følgende redegjørelsen for det ideologiske grunnlaget for laïcité baserer seg i stor grad på den franske filosofen Henri Pena Ruiz' fremstilling i La Laïcité. Begrepet "laïcité" stammer fra det greske "laos", som betyr folkets enhet, og må i sin moderne betydning forstås som et prinsipp om folkelig enhet på statlig grunn. Den sentrale tanken er at det er individets tilhørighet til staten som skal være det som samler folket, ikke deres livssynsmessige eller etniske tilhørighet. "Laïc", som betyr en av folket, betegner individets status som borger av det politiske fellesskapet. Den franske laïcité er med andre ord et politisk prinsipp, og må forstås i lys av bakgrunnen og motivasjonen for den franske revolusjonen i 1789: Ønsket om å frigjøre institusjoner og folk fra den katolske kirke og fra kongen.

Det å betrakte folket som en udelelig enhet, og de enkelte borgerne som del av denne enheten, innebærer at ingen borgere fremheves som viktigere enn andre gjennom særskilte privilegier, slik både kirken og adelen gjorde under det gamle regimet. I praksis betyr dette at hverken en status som åndelig leder eller en fremtredende politisk maktposisjon legitimerer å påtvinge andre borgere egne overbevisninger. Folkets enhet er i så måte et prinsipp for likhet. Denne likheten baserer seg på religions- og livssynsfriheten, forstått som den fremste av alle friheter. Og denne friheten skal være lik for alle. Dette i motsetning til at én gruppe løsriver seg fra fellesskapet og tilskrives retten til lede resten av fellesskapet i tråd med sine overbevisninger og interesser. Den enhet "laos" refererer til, baserer seg altså på den egalitære status som tilskrives borgernes livssynsmessige overbevisninger. Den forbyr at én overbevisning påtvinges fellesskapet som offentlig norm.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Fransk laïcité bekrefter folkets enhet, basert på menneskets grunnleggende rett til frihet og likhet. Friheten handler først og fremst om religions- og livssynsfrihet, og likheten handler om at ingen religioner eller livssyn settes over andre. I tråd med denne definisjonen, er et politisk fellesskap laïque så sant alle borgere anerkjennes uavhengig av deres tros- og livssynsmessige ståsted. En slik anerkjennelse av alle, uavhengig av tros- og livssynsmessig ståsted, forutsetter at individets livssynsmessige valg forblir en privatsak, i den betydning at ingen krever at deres syn skal være fellesskapet syn. Den "private affæren" kan ta to former: én helt og holdent personlig og individuell, den andre kollektiv. Men den fritt sammensatte gruppen kan på ingen måte tale i fellesskapets navn, eller kolonialisere den offentlige sfære.

Denne forståelsen av laïcité baserer seg på to ideer. Først og fremst skillet mellom det som er felles for alle, eller som legitimt kan sies å bli det, og det som er knyttet til individets frihet og som tilhører privatsfæren. Dette skillet tegner opp lovens område. Loven omhandler det som er felles for alle. Deretter baserer laïcité seg på ideen om et styre basert på folkets vilje. Den franske filosofen Rousseau insisterte på at man bare kunne oppnå et fellesskap dersom medlemmene av fellesskapet ble enige om prinsippene samfunnet skal bygge på. De to ideene er uløselig knyttet til hverandre. Et fellesskap forutsetter at den andre ikke påtvinger meg sine oppfatninger eller sin religion og krever at vi sammen utvikler regler for hvordan våre friheter best kan sameksistere.

Laïcité baserer seg med andre ord på autonomi i betydning selvstyre, og er uløselig knyttet til den demokratiske ideen om et suverent folk som ikke er underlagt andre lover enn de folket selv er kilde til. Det er også en tett forbindelse mellom idégrunnlaget for fransk laïcité og den franske republikk. Begrepet republikk stammer fra res publica, som betyr et "felles gode". Laïcité fremhever det som er godt for fellesskapet, for republikken, som grunnlag og horisont for demokratiet. Denne vektleggingen av fellesgoder lar seg ikke kombinere med å tilskrive en gruppe mennesker åndelig makt over de andre.

Som politisk prinsipp står ikke laïcité i noen motsetning til religion som sådan, men til det å tilskrive religiøse ledere politisk makt over fellesskapet. Det handler derfor ikke om å ta et oppgjør med åndelige autoriteter innad i de frivillig sammensatte religiøse samfunnene, så lenge de innser grensene for sin makt og innflytelse. Åndelige autoriteter blir bare illegitime hvis de forsøker å påtvinge fellesskapet sin partikulære tro.

Prinsippet åpner ikke for at en trosretnings eventuelle majoritet i befolkningen gir grunnlag for særegne politiske privilegier. Selv om minoriteters livssynsfrihet opprettholdes, vil en anerkjennelse av majoritetens religion som offisiell religion, uvegerlig føre til at andre religioner og deres åndelige ledere lider urett på forskjellige måter. Selv om det ikke er snakk om forbud eller forfølgelse av minoriteter, kan diskriminering foregå på svært subtile måter, eksempelvis ved at visse offentlige stillinger er forbeholdt søkere med en bestemt trosoppfatning.

Laïcité har som mål å få bukt med enhver form for diskriminering, ved å fjerne enhver konfesjonell preferanse fra den offentlige sfære. Bare slik kan likhet for loven realiseres. Dette betyr ikke at religiøse overbevisninger ikke kan ha innflytelse på samfunnets felles lover. Men slik innflytelse kan bare oppnås ved å delta i den offentlige debatt, og ved å sette sin lit til de enkelte individers autonomi og dømmekraft. Den franske laïcité er med andre ord ikke en religionsfiendtlig ideologi, men et universelt politisk prinsipp for likhet og frihet, som skal sikre at mennesker med ulike livssynsmessige overbevisninger kan leve sammen i et fredelig felleskap.

Potensielle problemer

Til tross for at målet med laïcité er tros- og livssynsfrihet for alle, er det en del momenter ved det politiske idealet som kan bli problematisk i forhold til hvordan religions- og livssynsfriheten blir seende ut i praksis.

Det mest opplagte har å gjøre med den vanskelige overgangen fra ideal til virkelighet. Et politisk ideal som innebærer å måtte velte det etablerte regimet for å skape en ny og mer rettferdig maktstruktur, står alltid i fare for å bli den nye undertrykkeren. Man risikerer ikke bare å måtte ty til vold for å kneble den bestående makteliten, man risikerer også å bli hengende igjen i det gamle fiendebildet selv når man har etablert en ny orden. Det er altså en fare for at traumet fra adelens og geistlighetens maktmisbruk blir hengende igjen som en stilltiende motivasjonsfaktor bak den juridiske utformingen av den franske Republikk.

Det andre problematiske momentet handler om prinsippets vektlegging av likhet. Laïcité har til hensikt å få bukt med enhver form for privilegier gjennom å etablere en universell lov, som er lik for alle. Dette er en vakker tanke, men når ingen særlover tillates, kan det til syvende og sist gå ut over likebehandlingen. Det har å gjøre med at vi mennesker er forskjellige, og at det derfor i praksis ofte må forskjellsbehandling til for å kunne likebehandle. Det å tilby halal-mat til muslimer, eller kosher-mat til jøder, i offentlige institusjoner, er eksempler på en slik positiv forskjellsbehandling.

Det tredje momentet handler om prinsippets vektlegging av statsfellesskapet som det identitetsbærende fellesskap og det eneste fellesskap loven skal verne om. Den franske republikanisme må forstås som det motsatte av kommunitarismen, som insisterer på viktigheten av å verne om mindre og "tettere" fellesskap, fordi disse forstås som grunnlaget for individuell identitet. Fordi prinsippet tegner opp et tydelig skille mellom det statlige fellesskap og fellesskap basert på etnisk eller livssynsmessig tilhørighet, med klar prioritering av det første, kan det lett oppstå verdikonflikter mellom et individs tilhørighet til staten på den ene siden og dets tilhørighet til mindre fellesskap på den andre.

Det fjerde momentet har å gjøre med vektleggingen av individuell autonomi. Ideen om selvstyre som grunnlag for republikken kan i praksis slå ut i religionsfiendtlighet, fordi republikken kan føle seg truet i sin grunnvoll av at individer underlegger seg andre autoriter enn de som forfekter republikkens idealer.

Laïcités historiske utvikling

Skillet mellom politikk og religion i Frankrike er resultat av en lang kamp for å få bukt med kirkens og adelens privilegier. Denne kampen startet med den franske revolusjon i 1789 og resulterte i loven om skille mellom stat og kirker i 1905. Jeg vil i korte trekk skissere dette historiske forløpet, fordi det danner noe av grunnlaget for å forstå Frankrikes særegne motstand mot religiøse symboler i det offentlige rom. Den historiske skissen baserer seg i stor grad på Ingvill Thorson Plesners historisk-juridiske utlegning av fransk sekularisme i Freedom of religion and belief - a quest for stat neutrality?.

Frem til den franske revolusjon var den franske befolkningen delt inn i tre sosiale stender, som etter loven hadde forskjellige rettigheter og plikter. De høyere stendene hadde langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn, der noen mennesker hadde lovfestede fordeler. Den øverste standen var geistligheten, de som tok seg av nasjonens åndelige liv. Andrestanden var adelen, som skulle krige og forsvare landet. Disse to stendene hadde store lovbestemte fordeler. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden, gjennom arbeid, skatter og avgifter.

Den franske revolusjonen markerer slutten på stendersamfunnet, ved at både kirken og adelen mister sine privilegier i kjølvannet av det monarkiske eneveldets fall. Den nyopprettede republikken overtok kontrollen over kirken. Til gjengjeld overtok den kostnadene med vedlikehold av bygninger og lønn til prestene. Samtidig som kirken og adelen mistet sin makt og innflytelse, bekreftet man menneskets universelle rettigheter, som retten til religions- og livssynsfrihet, uttrykt i den franske menneskerettighetserklæringen. Den sentrale tanken i denne, er at individet tilskrives rettigheter ene og alene i kraft av å være menneske, ikke i kraft av å tilhøre en bestemt gruppe.

Revolusjonen ble etterfulgt av noen år med religiøs forfølgelse (1793-94). Denne voldelige perioden var uttrykk for en statlig glorifisering av revolusjonens idealer som i seg selv minner om en statsreligion. Den ytterliggående franske revolusjonslederen Robespierre, hevdet at folkets fiender, det vil si alle ikke-republikanere, måtte dø. I alt ble over femti tusen mennesker henrettet. Hans regime ble etter hvert så tyrannisk og farlig for alle, at det franske nasjonalkonventet fikk ham avsatt og henrettet. Fra 1795 var det igjen lov å utøve sin tro, men staten sluttet å gi støtte til den katolske kirke og sluttet å lønne prestene.

Bevegelsen mot et absolutt skille mellom stat og kirke ble imidlertid reversert med Napoleon, som i 1801 inngikk juridisk avtaler (konkordater) med den katolske kirke om samarbeid, hvor staten blant annet betaler prestene lønn. Til gjengjeld strammet Napoleon inn kontrollen over den katolske kirke, to protestantiske kirker og den jødiske menighet. Napoleons anerkjennelse av fire trossamfunn representerer den første offisielle religiøse pluralismen.

Med vekslende regjeringer under det 19. århundret, beveget statens holdning til den katolske kirke seg fram og tilbake fra å anerkjenne og støtte den til å motarbeide den. Dette reflekterte den dype konflikten mellom de to hovedposisjonene i Frankrike. Men fra de anti-geistlige republikanerne fikk makten i 1879, møtte forsvarerne av det gamle regimet det ene nederlaget etter det andre. Først ble landets familielovgivning reformert og løsrevet fra ethvert religiøst dogme. Deretter førte radikale skolereformer til at skolesystemet, som før hadde vært kirkens forlengede arm, ble både obligatorisk og sekulært. Denne prosessen endte med "loven for skille mellom stat og kirker" i 1905.

Loven fra 1905 gjør at de tidligere fire anerkjente trossamfunnene ikke lenger er offentlig lovregulert, men blir del av privat sektor sammen med andre trossamfunn. Alle trossamfunn blir med andre ord behandlet likt, ved at de er regulert av loven for privat virksomhet. Loven understreker i artikkel 1 individers religions- og samvittighetsfrihet, mens den i artikkel 2 fastslår at staten ikke skal subsidiere eller anerkjenne religioner. Det at staten ikke subsidierer trossamfunn i Frankrike er altså ikke uttrykk for religionsfiendtlighet, men et ønske om å likebehandle alle trosretninger. Med den femte Republikks grunnlov i 1958, blir laïcité omsider det grunnleggende element i republikken. Artikkel 1 stadfester at Frankrike er "Une Republique laïque".

Som vår hjemlige sekularismeekspert Ingvill Thorson Plesner påpeker , gir menneskerettighetsdeklarasjonen, grunnloven fra 1958 og loven fra 1905 samlet sett et inntrykk av at hovedmålet med fransk laïcité er å sikre alle borgere religionsfrihet, ved å beskytte staten mot religiøs styring og beskytte individet mot statlig innblanding i trosspørsmål. Målet er sikre alle individer religionsfrihet, mens middelet er fullstendig separasjon mellom stat og kirke.

På den annen side bemerker hun at den historiske og politiske konteksten gir et inntrykk av at religionsfriheten er et middel til å forhindre religioners, og spesielt den katolske kirkes, makt over politikk og folk. Disse historiske og kontekstuelle aspektene er reflektert i den franske laïcité-eksperten Jean Baubérots definisjon av laïcité : Han mener at prinsippet krever en balanse mellom a) religions- og livssynsfrihet, b) prinsippet om likhet og ikke-diskriminering, og c) beskyttelse mot religiøs dominans over stat og sivilt samfunn. Dette er en definisjon av laïcité som ble bekreftet av franske politikere og intellektuelle i anledning 100-årsjubileet over 1905-loven i 2005.

Som Baubérots påpeker, vil forskjellige grupper balansere de tre aspektene på forskjellig vis, noe som kan resultere i svært ulik praksis av laïcité. Spørsmålet er om Frankrikes særegne historie gjør at man vektlegger statens frihet fra religiøs styring sterkere enn trossamfunnenes og enkeltindividets frihet fra statlig styring.

Hvilken frihet er viktigst?

Er statens frihet fra religionen viktigere enn religionens frihet fra staten? Vi skal nå se noen eksempler på at den franske stat ikke alltid lever opp til eget ideal om frihet og likhet i sin behandling av landets trossamfunn. Også her baserer jeg meg i stor grad på Plesners avhandling. Bruddet med likhetsidealet skjer gjennom å tildele enkelte religionssamfunn særskilte privilegier, og gjennom ordninger som anerkjenner noen religioner og advarer mot andre. Bruddet med frihetsidealet skjer ved at staten bryter med eget prinsipp om ikke-innblanding i religiøse organisasjoners indre anliggender. Det er altså snakk om brudd på den viktigste friheten av alle, religions- og livssynsfriheten, og på det som ideelt sett skal være målet med laïcité.

Staten bryter eget prinsipp om likebehandling av trossamfunnene gjennom indirekte finansiering av den katolske kirke og ved å gi katolske universiteter særegne privilegier i forhold til andre private universiteter. Dette skjer ved at staten låner bort kirker til katolikkene, kirker som ble overtatt av staten under revolusjonen, og gjennom at katolske universiteter siden 2008 har hatt tillatelse til å gjennomføre eksamener etter egne kriterier.

Et annet eksempel på forskjellsbehandling av religiøse samfunn, er en særegen praktisering av 1905-loven. Ifølge denne, kan en religiøs organisasjon søke om status som "kulturell organisasjon", som gjør at de har rett på noe finansiell støtte. Problemet er at staten ikke opererer med noen definisjon på hverken religiøse eller kulturelle organisasjoner, slik at staten i praksis står fritt til å tildele støtte etter eget forgodtbefinnende. Når man ser at bare protestantene og jødene har fått tildelt støtte, men for eksempel ingen nyreligiøse organisasjoner, er det grunn til å spørre seg om ikke ordningen de facto fungerer som statlig anekjennelse av noen få religioner, hvor tradisjonelle religioner blir favorisert fremfor nye religioner.

Mange av de nyreligiøse organisasjonene figurerer også på de statlige listene over "farlige sekter", som er blitt publisert med jevne mellomrom siden midten av 90-tallet. Bak listene står en statlig opprettet kommisjon som har fått i mandat å kartlegge og undersøke landets sekter, slik at offentlige institusjoner kan bli i bedre stand til å forebygge ulovlige handlinger knyttet til sekterisk virksomhet.

Listen over "farlige sekter" er kontroversiell av mange grunner. For det første opererer den med en vag definisjon på hva en sekt er, noe som gjør at nær sagt alle organisasjoner kan havne på listen. Det har eksempelvis vært store protester mot at den antroposofiske bevegelsen er havnet der. For det andre er det ingen mulighet til å komme seg ut av listen når man først er havnet der, fordi det ikke finnes kvalifiserte instanser til å foreta en slik annenhåndsbedømmelse. Men mest av alt er listen kritisert på generelt grunnlag, for å stigmatisere grupper på bakgrunn av deres religiøse eller livssynsmessige overbevisning.

Etter massiv internasjonal kritikk for brudd med religionsfriheten, ble kommisjonens mandat endret i 2005. I stedet for å peke ut potensielt farlige sekter, skal kommisjonen konsentrere seg om å rapportere om faktiske lovbrudd. I februar i år holdt imidlertid den nye linjen på å sprekke. En ny "svarteliste" fra kommisjonen ble stoppet i siste liten av statsministerens kontor. Den er riktignok tilgjengelig for fagfolk, så sannsynligheten for at den kommer til å lekke ut til pressen er relativt stor.

Gjennom at staten regulerer leieforholdet av bygningene den låner ut til den katolske kirke, får staten en viss kontroll med kirken. En slik innskrenkning i trossamfunnenes autonomi er paradoksalt nok det argumentet staten har brukt for å forsvare hvorfor den er i mot statlig finansiering av trossamfunnene. Staten regulerer også utnevnelsen av biskoper i den katolske kirke. Selv om dette bare er en formell prosedyre, bryter den med prinsippet i 1905-loven om at staten ikke skal utøve makt over kirken.

Til tross for at trossamfunnenes autonomi skal sikres gjennom at staten ikke blander seg inn i opprettelsen av disse, tvang nærmest staten fram en muslimsk paraplyorganisasjon i 2003. Det var nåværende president Nicolas Sarkozy, som i rollen som innenriksminister fikk til en avtale med de største muslimske grupperingene i landet om å etablere et muslimsk råd som kan snakke på vegne av landets muslimer. Unntaket fra prinsippet om ikke-innblanding ble gjort ut fra den angivelige hensikt å skape dialog med muslimene og sikre dem samme rettigheter som andre trossamfunn. Men alt tyder på at den viktigste motivasjonen fra statlig hold var å ha en finger med i spillet om hvem som skulle representere muslimske interesser i en tid hvor de sto i sentrum av den offentlige debatt i Frankrike.

De to første valgene av leder, i 2002 og 2005, var forhåndsbestemt av innenriksdepartementet. En Algerie-basert muslimsk gruppe ble lovet ledervervet, uansett om gruppen fikk flest stemmer under valget eller ikke. Til tross for at en marokkansk gruppering ble valgets vinner, fikk altså den algeriske gruppen ledervervet. I 2008 tok departementet tilsynelatende inn over seg kritikken av de to foregående valgene, og lovet at den grupperingen som fikk flest stemmer også skulle få ledervervet. Selv om den algeriske gruppen truet med å boikotte valget, fordi de mente de ikke kunne være representert av rådet med mindre de hadde ledervervet, endte det med at det gikk til den marokkanske grupperingen. Det er imidlertid flere ting som tyder på at det ikke er rettferdigheten som har seiret, men at innenriksdepartementet har endret syn på hvem som er den fortrukne samarbeidspartner. Blant annet har den marokkanske grupperingen det siste året mottatt betydelig mer økonomisk støtte til å invitere utenlandske imamer i anledning ramadan enn den algeriske.

Siden 2001 har noen ledende politikere foreslått at staten går inn og finansierer bygging av moskeer. Dette er et kontroversielt forslag, siden det bryter tydelig med 1905-loven. Argumentene har vært at det i praksis vil fungere som en kompensatorisk ordning for å sikre likebehandling av trossamfunn, siden katolikkene i dag ikke har utgifter knyttet til sine gudshus. Dessuten har man argumentert med at en slik støtte vil gjøre de muslimske trossamfunnene mindre avhengig av støtte fra Marokko, Algerie og Saudi Arabia. Også her er det altså ønsket om kontroll som motiverer støtten.

Staten støtter private skoler, som i stor grad er religiøse. Dette må også forstås som en indirekte støtte til trossamfunnene. På den annen side får staten en viss kontroll over skolene. Eksempelvis har skolene inngått kontrakt med staten om at de også skal ta inn elever utenfor det gjeldende trossamfunn.

Brudd med 1905-loven kan tolkes som uttrykk for statens ønske om kontroll med trossamfunnene og følgelig for deres manglende respekt for den livssynsfriheten de flagger så høyt. Men det kan også tolkes som uttrykk for ønsket om å modernisere laïcité, i retning av å "åpne" opp prinsippet, slik at staten aktivt støtter trossamfunn. Mange, inkludert president Nicolas Sarkozy, ønsker en slik utvikling i Frankrike. Presidenten er selv troende, og har ved å være åpen om dette selv brutt med kravet til statlig nøytralitet. I samtaler med religiøse organisasjoner, har han ved flere anledninger uttrykt ønske om at staten må anerkjenne religionen som en essensiell del av menneskelivet ved å støtte religiøse samfunn i større grad enn tilfellet er i dag. Problemet er at hvis dette er tanken, må det gjøres likt for alle. Dette er en forutsetning for å kunne snakke om en "åpnere" laïcité. Hvis forskjellsbehandlingen fortsetter, må de derimot kalle det noe helt annet.

Den offentlige sfære

Hvordan griper lovverket inn i den individuelle livssynsfriheten? La oss se på noen eksempler:

Ansatte i offentlige tjenestetilbud som står i direkte kontakt med brukerne, er i følge fransk lov nødt til respektere tjenestens absolutte nøytralitet, for å sikre respekten for brukerens livssynsmessige overbevisning. Mens brukeren er i sin fulle rett til å uttrykke sine overbevisninger, er den offentlige tjenestemann eller -kvinne pålagt ikke å så tvil om tilbudets nøytralitet.

For å unngå at det blir opp til den enkelte arbeidsgiver å vurdere om det skjer brudd på kravet om nøytralitet, behandles for tiden et lovforslag om "å forby tegn og klesdrakter som åpenlyst demonstrerer en religiøs, politisk eller filosofisk tilhørighet" for alle ansatte i offentlig tjenestetilbud som står i direkte kontakt med brukerne. Lovforslaget er sterkt inspirert av den kontroversielle skolelovgivningen fra 2004.

Lærere i den offentlige skolen må selvsagt forholde seg til kravet om ikke å så tvil om skolens politiske og religiøse nøytralitet, men det særegne med Frankrike er at også skolens elever er underlagt samme krav om nøytralitet. Dette kravet kommer sterkest til uttrykk i loven fra 2004 som forbyr bruk av religiøse symboler i skolen.

Bakgrunnen for loven er at det på slutten av 90-tallet oppsto en rekke konflikter mellom lærere og foreldre i forbindelse med elevenes bruk av det muslimske hodeplagget hijab i undervisningen. Konfliktene ble utløst av at lærerne ønsket at elevene skulle ta av seg hijaben, mens elevene nektet. Deretter ble foreldrene involvert, og sakene ble brakt opp for skolenes styre.

Daværende utdanningsminister Lionel Jospin, gikk offentlig ut og sa at sløret bare måtte forbys hvis det var til sjenanse for undervisningen eller brøt med skolens reglement. Videre sendte han ut et rundskriv til landets skoler hvor han informerte om at slike saker fikk være opp til skolens styre å vurdere i hvert enkelt tilfelle. Dette resulterte i at noen skoler tillot bruken, andre ikke. Atter andre kom fram til mellomløsninger, som at elevene tok av seg hijaben under selve undervisningen, men tok den på igjen i friminuttene.

Det hele resulterte i en opphetet offentlig debatt om hvorvidt sløret var i strid med laïcité eller ikke. Forsvarerne av bruk av hijab, i hovedsak muslimer og anti-rasistiske aktivister, viste til at religionsfriheten er kjernen i laïcité og hevdet at forbud mot bruk av religiøse symboler ville svekke elevenes religionsfrihet. Motstanderne, stort sett alle andre, viste til at hensikten med skolen er å bidra til å styrke elevenes evne til å tenke selv ved å hjelpe dem til å frigjøre seg fra ytre styring, noe som ikke lar seg forene med å la elevene manifestere egen gruppetilhørighet. De minnet også om at skolen skal lære opp elevene i demokratiske og republikanske dyder, noe som innebærer evnen til å løfte blikket opp fra de små felleskap og anlegge et universelt perspektiv på mennesket. Bare slik ser de for seg at man kan ruste elevene til å skulle utforme morgendagens lover for det republikanske fellesskap.

Mens debatten raste både nasjonalt og internasjonalt, ble omkring hundre jenter utvist fra franske grunnskoler og gymnaser fordi de nektet å ta av seg hijaben. I om lag halvparten av sakene ble utvisningen stanset i retten. Forskjellsbehandlingen ble etter hvert så problematisk for det franske idealet om likhet for loven, at den franske presidenten Jaques Chirac i 2003 gikk inn for å få etablert en lov som i tråd med skolens forpliktelse på laïcité forbyr alle synlige religiøse tegn. Han nedsatte en kommisjon ledet av Bernard Stasi for å forberede loven.

Konklusjonen på kommisjonens arbeid og debatten som fulgte, ble loven fra 2004 som forbyr "tegn som åpenlyst demonstrerer religiøs tilhørighet" i grunnskolen. Loven gjelder ikke i videregående skoler eller på franske universiteter, hvor man antar at barna har rukket å tilegne seg den republikanske modenhet.

Etter at man fikk stilnet slørdebatten i skolen med loven fra 2004, har den på ny dukket opp i forbindelse med konflikter rundt bruk av religiøse symboler i den private sfære. I 2006 ble eieren av en leiegård dømt for religiøs diskriminering for å ha nektet to leietakere å bære burka i gårdens fellesarealer. Hun fikk imidlertid nedsatt dommen i en annen rettsinstans, etter å ha forklart sitt krav med ønsket om å ta hensyn til de andre beboerne. Sentrale figurer innen kvinnebevegelsen kastet seg på debatten i kjølvannet av dommen og hevdet at den muslimske tildekkingen av kvinner er et sekterisk symbol på kvinneundertrykkelse som man ikke på noen måte bør akseptere i Frankrike.

Dette er bakgrunnen for den pågående debatt i Frankrike om hvor grensene for offentlig og privat skal trekkes, og om heldekkende religiøse plagg i det hele tatt skal aksepteres på fransk jord. Presidenten nedsatte i sommer en kommisjon som skal granske om burka og niqab strider i mot nasjonens grunnlov.

Konklusjon

I denne gjennomgangen av fransk laïcité har vi sett at det er et sprik mellom laïcité i teori og i praksis. Mens det politiske idealet som er nedfelt i grunnloven, gir inntrykk av at hovedmålet er å sikre alle borgere religions- og livssynsfrihet, er det øvrige lovverk spekket med brudd på religions- og livssynsfriheten. Vi har sett flere eksempler på hvordan staten bryter med eget prinsipp om ikke-innblanding i trossamfunnenes, og hvordan dette fører til en svekkelse av trossamfunnenes livssynsfrihet på den ene siden, og statens likebehandling av trossamfunnene på den andre.

Det er to måter å forstå disse bruddene på. Den ene dreier seg om å forstå dem i lys av at laïcité historisk sett har vokst fram som en kamp mot kirkens makt over politikk og folk. Dette er en forståelse som på ingen måte legitimerer bruddene på religions- og livssynsfriheten. Den bekrefter snarere at franskmenn henger igjen i sitt gamle fiendebilde, noe som forhindrer dem i å leve opp til eget ideal om religionsfrihet for alle. Den andre forståelsen dreier seg om å forstå bruddene med prinsippet om ikke-innblanding som ledd i en modernisering av fransk laïcité, i retning av en åpning for statlig støtte av trossamfunnene. Dette er en legitim vei å gå, men den forutsetter at man sørger for at trossamfunnene likebehandles, noe som ikke er tilfelle i dag.

Vi har sett at den individuelle tros- og livssynsfriheten er innskrenket ikke bare for frivillige ansatte i offentlig tjeneste, men også for landets skoleelever. Fordi elevene følger et obligatorisk undervisningsopplegg, som skal være et tilbud til alle, uavhengig av religiøs overbevisning, er det lite som tilsier at man kan stille et krav om nøytralitet til elevene uten å bryte med deres grunnleggende tros- og livssynsfrihet.

Skolepolitikken kan også forstås i lys av Frankrikes særegne historie. Som vi har sett, vokste laïcité fram som en kamp mot privilegiesamfunnet, noe som har ført til at Frankrike skyr gruppeprivilegier som pesten. Dette ser ut til å ha ført til at enhver form for gruppetilhørighet betraktes som en potensiell trussel mot den republikanske enhet som identitetsbærende fellesskap. Og fordi skolens oppgave er å oppdra barna til å bli autonome borgere som kan bidra til å utforme morgendagens republikanske fellesskap, må de på skolen lære å frigjøre seg fra sin gruppetilhørighet.

Heller ikke denne forståelsen legitimerer forbudet mot religiøse symboler i skolen. Tvert i mot gir denne forklaringen styrket grunn til å minne franskmenn om at den historiske pendelen er i ferd med å svinge over til den andre ytterkant. Å nekte elever adgang til den obligatoriske undervisningen fordi de viser en sterkere lojalitet til en religiøs tradisjon enn til det republikanske kravet om "nøytralitet", minner mistenkelig om det gamle regimets krav om total underkastelse.

Det nåværende lovforslaget om å forby burka og niqab på fransk jord, kan vanskelig forstås som annet enn et autoritært forsøk på å tvinge noen til frihet. Hvis hensikten var å støtte kvinner som utsettes for tvang eller undertrykkelse, finnes det bedre løsninger enn lovforbud. Med lovforbud risikerer man å straffe dem man ønsker å frigjøre, fordi de som virkelig er utsatt for tvang mest sannsynlig vil få husarrest om loven gjennomføres. Og de som bærer niqab eller burka frivillig, vil neppe få styrket sin republikanske troskap av et lovforbud.

Forslaget viderefører det verste i Frankrikes revolusjonære arv, og bør møtes med internasjonale reaksjoner. Det er på sin plass å minne franske laïcité-forkjempere om at det ikke bare er religiøse ledere som må innse grensene for sin makt. Det gjelder i aller høyeste grad også frihetens fanebærere.

Les kommentar til artikkelen fra Iver Dreiås

Kilder:

• Plesner, I.T. (2008), Freedom of religion and belief - a quest for state neutrality, Juridisk fakultet, UiO.


• Baubérot, J. (2004). Laïcite 1905-2005, entre passion et raison, Seuil, Paris


• Pena-Ruiz, Henri (1998), La laïcité, Flammarion

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook