Da jeg var 14 eller 15, midt i den kraftigste vokseperioden, var jeg gjennom min første 40-dagersfaste på vann og juice. Et halvt år senere gikk jeg på en ny periode.Man kommer ut av noe slikt som et slapt beinrangel. Jeg hadde heltestatus i miljøet på grunn av dette. Mange andre på min alder fulgte mitt eksempel. Barn i Oslokirken ned til 10 års alder utsatte seg for faster på inntil 21 dager, forteller Anders Torp (22).

Han er sønn av den kjente pastoren Jan-Aage Torp, leder av Oslokirken, toppkandidat for Kristent Samlingsparti, tv-debattant, predikant i Betel, Salemkirken, Sentrumskirken, Seierskirken. CVen er lang, mørkeblå og konservativkristen.

Fanget i nettet

I fjor brøt Anders Torp med faren, men historien han forteller til Fri tanke starter rundt 2000. Da var Anders Torp 12 år. Også før dette var Jan Aage Torp en konservativ pinsepastor, men fra årtusenskiftet og framover ble det stadig mer ytterliggående, ifølge sønnen.

Det han forteller fra oppveksten før 12-13-årsalderen på, gir et visst hint om hva som skulle skje senere.

- Jeg fikk som mange andre høre de vanlige helvetesskremslene om at hvis man ikke oppfører seg pent, så venter det evig pine i helvete. Det er selvsagt ikke noe hyggelig å høre for et barn, men heller ikke noe som skiller seg ut fra det mange andre opplever. I tillegg arrangerte faren min en gang i blant demonutdrivingsseanser hvis jeg hadde gjort noe galt. Om jeg ønsket å dra til venner en kveld, kunne han finne på å si at jeg var besatt av demoner. Men det var ikke noen fysiske overgrep knyttet til dette. Bare en del roping og skriking, forteller han.

Utover på 2000-tallet bygde Jan Aage Torp opp Oslokirken. Sønnen Anders var også med. I dag beskriver han rekrutteringsteknikkene som kyniske.

- Vi gikk bevisst på de svakeste. Deprimerte individer med ulike former for livskriser var lette offer. Vi kunne gå bort til en fremmed person på gaten som så ut til å være i målgruppa, og komme med en påstand som for eksempel «du ble utsatt for seksuelle overgrep da du var barn». Om man studerer kroppsspråket til personen vil man ofte se om man har rett eller ikke. Har man det, kan man utnytte personens sårbare tilstand og si «Gud vet alt om deg, og han ba meg si dette til deg, fordi dette ikke er en byrde du burde gå med alene», forteller Anders.

Han legger til at de fleste er svake for smiger, og som også ble hyppig brukt for å overtale folk. Han understreker også at det underliggende motivet for å gå fram på denne måten egentlig ikke var å lure folk, men å redde dem fra helvete.

- Vi mente altså at vi gjorde en god gjerning. Men i realiteten var det et kynisk spill med menneskers svake sider. Jeg ser jo det i dag, sier han. Når Oslokirken hadde greid å etablere tillit, ble de potensielle medlemmene invitert til såkalte cellemøter.

- Her var målet var å bygge opp en trygghet slik at de etter hvert kunne komme på et vanlig kristent vekkelsesmøte. Og når de var frelst, og virkelig trodde på det, var det bare å kjøre på, forteller han.

- Hvordan da?

- Medlemmene ble sett som en stående ressurs. Giverpresset er enormt i slike miljøer. Jeg kjenner flere som sitter med stor gjeld i dag på grunn av dette. Det var folk som tok opp ekstralån på huset og folk som ga fra seg hele lønninger. Det var til og med en som solgte leiligheten sin og ga hele beløpet til Oslokirken. I dag er han ute av menigheten og angrer seg veldig, men det hjelper jo ikke stort

- Hva ble pengene brukt til?

- De ble ikke sløst bort. Jan-Aage dro ikke på luksusferier jorda rundt og slikt. De ble brukt til lokaler, konferanser, hotellutgifter til besøkende predikanter. Slike ting.

Eksorsisme gjennom hyperventilering

Etter hvert som medlemstallet og pengestrømmen økte, leide Oslokirken et lokale i Dronningensgate i Oslo sentrum, og etablerte «Oslo Healing Center». Dette var et sted folk kunne oppsøke for å bli rensket for onde makter og søke helbredelse for «kroppslige, sjelelige og åndelige sykdommer» som det het. I realiteten drev de med eksorsisme, forteller Anders Torp. Han var med på det hele.

- Tidligere hadde vi vært i Zambia og lært en spesiell teknikk for demonutdrivelse. Et par av de zambiske pastorene hadde blitt med til Norge og jobbet på healingsenteret, forteller Anders Torp.

Metoden består i noen spesielle pusteøvelser, som egentlig ikke er noe annet enn hyperventilering.

- De som kom innom fikk raskt høre at de var besatt av demoner, og man ble overtalt til å gjøre et forsøk med den spesielle pusteteknikken. Og hva er det som skjer hvis man hyperventilerer i 10-30 minutter? Jo, man blir svimmel, får vondt i hodet, får kramper og kan til og med miste bevisstheten. Disse naturlige fysiske reaksjonene, som kommer på grunn av hyperventileringen, blir man fortalt er tegn på at demonene kommer ut av kroppen. En person som får fysiske reaksjoner, vil tro at hun eller han virkelig er besatt. Dermed har man fullstendig kontroll over personen, som i de fleste tilfeller vil gjøre alt for å bli kvitt besettelsen. Med denne teknikken kan hvem som helst bli overbevist om at de faktisk er besatte av onde makter. Hele prosessen er et maktovergrep, sier Anders.

Han forteller at han selv vært gjennom prosessen 17 ganger.

- Mye av dette husker jeg ingenting fra. Jeg var helt uforberedt på hvordan kroppen reagerer på hyperventilering. Mange fikk helt blackout, ble rabiate og kunne finne på å rope ting som «jeg er satan». Det meste av dette skjedde med meg også, forteller han.

De fysiske reaksjonene som settes i gang av hyperventileringen, ble altså beviset på at man faktisk er besatt, og at demonene var på vei ut.

- Når man faktisk tror på dette, påvirker det jo også den fysiske reaksjonen. La oss si at en person har blitt fortalt og trent til å tro at personen er en hund. Da vil denne personen oppføre seg som en hund. Blir man manipulert til å tro at man er besatt av en demon, så vil man oppføre seg som om man var besatt av en demon. Så enkelt er det egentlig, sier han.

Torturtrening før "de siste tider"

En annen ting Anders Torp gikk gjennom i sin tid i Oslokirken, var leiren «Joel's Army Bootcamp» i Danmark. Han forteller om en militant treningsleir der deltakerne skulle trenes opp til å kjempe i den siste krigen som skal komme før «opprykkelsen» - en forestilling evangelisk kristne har om at de troende vil bli rykket opp og hentet til Gud, mens de ikketroende vil bli igjen og oppleve trengselstiden i forkant av dommedag.

- Menigheten Faderhuset i Danmark, som Oslokirken samarbeidet mye med, hadde fått med seg to tøffinger fra det danske forsvaret. Vi fulgte militær disiplin, brukte kodenavn og lærte oss å spionere. Men verre var det at vi ble trent i å tåle tortur. Vi stod oppstilt urørlig i firefem timer. Mange besvimte. Vi ble bortført av lederen i menigheten og utsatt for brutale forhørsteknikker. Jeg fikk sand i halsen, opplevde vanntortur og ble slått og sparket. Mye av dette foregikk mens vi hadde hette over hodet. De som fikk panikk og knakk sammen ble utsatt ekstra hardhendt behandling slik at de skulle bli herdet, forteller han.

Anders var 17 år da dette skjedde i 2005. De yngste deltagerne bare var 12-13 år, frivillig sendt dit av sine foreldre, forteller han.

Han understreker at det sikkert kunne virke for omgivelsene som om han gikk inn i mye av dette frivillig, og til og med velvillig. Det er imidlertid flere former for tvang, mener han.

- Når man helt siden fødselen har blitt indoktrinert inn i en spesiell og snever måte å tenke på, klarer man ikke å tenke fritt. Tvang trenger ikke alltid å være fysisk og direkte, noe Levi Fragells nylig utgitte selvbiografi er et godt eksempel på. Det er denne langvarige og psykiske tvangen jeg nå endelig har greid å frigjøre meg fra, sier han.

Brudd og oppgjør

Kristenlivet til Anders var litt av og på opp gjennom 2000-tallet. I perioder levde han et forholdsvis normalt liv sammen med skolevenner og var med på det som skjedde. Men så «skjerpet han seg» i perioder og var veldig aktiv i Oslokirken.

- På grunn av en slik «skjerpings »-periode tok jeg et friår skoleåret 06-07. Da jobbet jeg heltid for menigheten. Men høsten 2007 begynte jeg på siste år på videregående, noe som gav meg mulighet til å tenke utenfor Oslokirkens strenge livssyn. Det er jeg veldig glad for i dag, sier han. Det var denne høsten han mistet troen.

- Tilbake på skolen igjen gikk jeg gjennom en prosess som endte opp med at jeg til slutt innså at jeg ikke lenger trodde på gud. Det var en slags modningsprosess. Jeg gjorde imidlertid ikke noe med det, og sa det ikke til noen. Men jeg var veldig bevisst på det selv.

Våren 2008 var han russ, og høsten 2008 gikk han inn i førstegangstjeneste.

- I løpet av 2008 gikk det gradvis gikk opp for meg at jeg måtte ta et offentlig oppgjør med dette. Jeg kunne ikke bare melde meg ut i det stille. Jeg visste jo om en masse folk som hadde fått det mye verre etter å ha blitt med. En av jentene ble lagt inn på psykiatrisk avdeling. Dette var rett og slett ikke bra for folk, og jeg følte meg moralsk forpliktet til å si fra, sier han.

Så, et lite stykke ut i neste år, søndag den 15. februar 2009, var Jan-Aage og Anders Torp på forsida til VG. Tittelen var «Sønn av pastorkjendis: Anklager faren for å DRIVE UT DJEVLER».

Etter VG-oppslaget mistet Jan-Aage Torp og Oslokirken mye støtte, også fra andre kristne miljø. I dag har ikke Oslokirken lenger egne lokaler. De møtes privat, for det meste hjemme hos Jan-Aage Torp.

Har ikke hatt kontakt siden 2008

Anders Torp forteller at moren gjennom hele prosessen har vært et fortvilt vitne til det hele.

- Hun er definitivt den viktigste grunnen til at jeg, på tross av alt, har klart meg veldig bra. Jeg føler i dag en stor styrke på grunn av alt jeg har erfart, og har dessuten mulighet til å hjelpe andre som har vært i lignende miljøer, sier han.

I dag er foreldrene skilt. Anders har et kjølig forhold til faren. De to har ikke hatt kontakt siden høsten 2008. Dette oppgjøret handler imidlertid ikke først og fremst om faren, understreker Anders.

- Jeg går ut mot ham som pastor og leder av en frikirke i Norge som frarøver mennesker retten til å tenke selv. Noen utsagn i artikkelen her er personlige og relatert til oppdragelse og oppvekst, men utsagnene viser til hva mange barn og unge går i gjennom under oppveksten, sier han.

- Hvilke tanker gjør du deg omkring barn og religiøs påvirkning, oppdragelse og overgrep. Hva er legitimt, hva bør stoppes?

- Det må være lov for foreldre å overføre til barna sine de synspunkter og holdninger de mener er sunne. Jeg mener at barn vil bli påvirket uavhengig om de blir født inn i en familie med ateister, buddhister eller kristne. Det er ingen som tar skade av søndagsskoler i statskirken. Det man bør passe seg for er de lukkede miljøene, sier han.

Anders mener det går over grensen i det øyeblikk foreldre med vilje går inn for å skremme og hjernevaske barn.

- Jeg ser på det som fullstendig galt å fortelle barn om synd, helvete, demoner og djevler. Barn som blir utsatt for slike prekener har ikke mulighet til å filtrere eller bearbeide informasjonen. Derfor er slikt skadelig for barnets sunne utvikling. Her har barnevernet og Barneombudet en viktig oppgave. De er ikke nok bevisst på hva som foregår i de verste ekstremistiske trosretningene i Norge, sier han.

Han håper utspillet vil vekke oppmerksomhet og debatt innad i religiøse miljøer.

- Det finnes mange flere enn meg som har slike opplevelser. Jeg er virkelig ikke alene, sier han.

Han tror det å komme sammen med andre som har brutt med lukkede kristne miljø vil være til hjelp for mange. Derfor er han også i diskusjon med Human-Etisk Forbund om å etablere en selvhjelpsgruppe for mennesker med denne bakgrunnen.

- Det er mange som prøver å fortrenge sin fortid - som ikke ønsker å snakke om ting som har vært vanskelig. Jeg håper så mange som mulig av disse innser at de ikke er alene, og at de står fram med sine historier, sier Anders Torp.

Artikkelen er også publisert i Fri tanke 04-2010