Publisert 11.9.2006

Hat og systematisk, kollektiv rasisme mot jøder er selvsagt like uakseptabelt som alt annet hat mot folkegrupper. Det finnes imidlertid et eget ord for rasisme og trakassering rettet mot jøder, og årsaken er åpenbar. Begrepet antisemittisme er ladet med en århundrelang europeisk tradisjon for overgrep mot jøder, med holocaust, jødeutryddelsene under andre verdenskrig, som det mest framtredende.

Når man leser diverse meningsytringer rundt dette, kan man få inntrykk av at antisemittisme er en latent tilbøyelighet i de fleste av oss. Det kan virke som om vi alle bærer på et iboende jødehat som bare venter på å slippe ut. At mange ser antisemittisme på denne måten blir tydelig når noen iblant lar følelsene ta overhånd i sin kritikk av staten Israels framferd i Midtøsten. Da varer det ikke lenge før advarslene kommer om at "antisemittismen er på frammarsj".

Men er det slik? Finnes det et skjult, nærmest genetisk jødehat, skjult bak et tynt ferniss av tillært tolerant dannelse, som vi hele tiden må advares mot? Historien kan kanskje tyde på det, men kan det ikke også tenkes at det stikk motsatte er tilfelle i dagens Norge? Jovisst finnes det utgrupper som er åpent antisemittiske, og som må fordømmes. Jovisst finnes det eksempler på antisemittiske handlinger også i dag. Men likevel; når det gjelder det store flertallet av europeiske statsborgere tror jeg tesen om det "iboende jødehatet" er direkte feil. Jøder i Europa ble utsatt for et av de grusomste folkemord verden noensinne hadde sett under andre verdenskrig. Alle kjenner til det. Alle sympatiserer. Alle vil være på lag med noen som har blitt utsatt for noe så grusomt. Historien om Holocaust har preget oss en grunnleggende Israel-vennlighet som sitter dypt.

På bakgrunn av dette er det rimelig å hevde at når opinionen nå svinger i en mer Israel-kritisk retning, skjer det på tross av en slik Israel-vennlig innstilling. Det blir feil å mene at det først og fremst skyldes den "skjulte antisemittismen som ligger i oss alle". Opinionen svinger i skuffelse over at et folk som selv har vært utsatt for så mye forfølgelse, i manges øyne har blitt innbyggere i et land som urettmessig forgriper seg og undertrykker andre. Det reageres på at Israel bruker sin historiske offerrolle til å legitimere dagens undertrykkende politikk. Rollen som overgriper og offer er byttet om. Det ligger slett ingen "rasisme" eller "antisemittisme" i et slikt utgangspunkt.

Debattanter som til stadighet på generelt grunnlag "advarer mot økende antisemittisme", bør derfor tenke seg om neste gang de føler en trang til å gå ut og advare. Det er stor forskjell på nazi-Tysklands avskyelige, rasistiske jødehat, som med rette kan kalles antisemittisme, og det å for eksempel i dag si at "jeg hater jøder", hvis israelske bomber har sprengt huset ditt i fillebiter og drept hele familien din.

Det siste er en naturlig menneskelig reaksjon. Det samme gjelder den økende Israel-kritikken vi ser i Europa. Et menneske med hjertet på rett sted skal bli opprørt når man mener å være vitne til urimelig aggresjon og systematisk undertrykking. Rettferdighetssansen skal reagere på doble standarder; at det gjelder ett eget sett regler for noen, og andre regler for andre.

I den følelsesmessige opphetede situasjonen den aktuelle Midtøsten-konflikten skaper, kan man ikke vente annet enn at det slenger innom en og annen Gaarder-kronikk eller satiriske tegninger av ortodokse jøder. Dette må vi tåle, i ytringsfrihetens navn. Når Mona Levin, Jan Otto Johansen, den israelske ambassadøren, Simon Wiesenthal-senteret m.fl. til stadighet går ut og kaller slikt for "antisemittisme", har det samme effekt som å forby ytringen. Personer som er i posisjon til å dele ut slike merkelapper, har et moralsk overtak. De har holocaust i ryggen, og beskyldningene treffer rett i magen.

Jeg tror ikke det er sunt. De stadige beskyldningene om antisemittisme er et ytringsfrihetsproblem. En debatt der man til stadighet klistrer slike stigmatiserende merkelapper på hverandre, er lite fruktbar. Folk opplever beskyldningene som et slag under beltestedet, det legges lokk på meninger, debatten forsures, frontene polariseres og det lille rommet i midten der man kunne ha kommet fram til en felles forståelse, snevres inn.