Revolusjoner ser ut til å feie over Midtøsten. På historisk kort tid har det skjedd regimeskifter Tunisia og Egypt samtidig som opprør og demonstrasjoner finner sted i en rekke andre land i regionen.

Mange har spurt seg hva slags krav demonstrantene og revolusjonsmakerne har. Og mange frykter at islamister lurer i bakgrunnen. De ser for seg en mulig iransk utvikling i regionen. Ingen kan heller utelukke økt innflytelse for muslimbrødre og andre fundamentalister.

Men det interessante er at det knapt har vært religiøse slagord eller krav å se på de mange plakatene som har vært vist. Demonstrantene synes å ha hatt noen få og «enkle» krav: Verdighet, demokrati, konstitusjonelt styre. I flere sammenhenger – ikke minst i Egypt og Bahrain – har demonstrantene også helt eksplisitt avvist at kampen er for den ene eller andre religion.

I Egypt har muslimer og kristne stått sammen om de samme kravene under demonstrasjonene på Tahrir-plassen. I Bahrain har et av slagordene vært «Verken sunni eller shia – bare bahrainere».

Nylig slo også to av Egypts mindre partier seg sammen til Egypts sosialdemokratiske parti, selvfølgelig for å stille best mulig til nye valg i landet i september, men også fordi «Vårt overordnede mål er et sekulært samfunn», i følge Mohamed Abul Ghar, et ledende partimedlem. Fredsprisvinneren Mohammad ElBaradei vil være presidentkandidat for dette partiet i høstens valg.

Libanons grunnlov sikrer religiøs innflytelse

Det kan altså se ut som om sekulære ideer er i ferd med å få et slags gjennombrudd i Midtøsten. Denne kampen utspiller seg også Libanon. I fjor ble det organisert en større demonstrasjon for å avskaffe landets konfesjonelle valgsystem som fordeler medlemmene av nasjonalforsamlingen, i regjeringen og en rekke offentlige poster på de ulike religiøse gruppene i landet.

Selv om dette i utgangspunktet kan virke sympatisk fordi det sikrer alle de ulike konfesjonene representasjon og innflytelse, er det er mange problemer knyttet til dette systemet, ikke minst at den folketellingen som den proporsjonale fordelingen av representanter skjer etter, er fullstendig utdatert.

Mandatfordelingen etter konfesjonell tilhørighet gjør at livssynstilhørighet blir viktigere enn politiske standpunkter.

Dessuten innebærer denne sekteriske mandatfordelingen i Libanon at konfesjonell tilhørighet blir viktigere enn politiske standpunkter. Det har vist seg uhyre vanskelig å etablere partier på tvers av de religiøse skillene og å utvikle en politikk som kan fokusere på landets samlede og overordnede utvikling framfor å ivareta de ulike konfesjonenes interesser. Religiøse gruppeidentiteter blir sementert, og de ulike konfesjonsgruppenes interesser blir i stor grad ivaretatt av ledere som ser seg tjent med å bevare systemet, også av personlige grunner.

I april i fjor, hvor også undertegnede var til stede og kunne observere, gikk flere tusen i demonstrasjonstog i Beirut. Dette ble en engangsforeteelse om enn viktig nok, men inspirert av demonstrasjonene og opprørene i andre arabiske land, har det i år blitt etablert en bevegelse for «regimeendring» i Libanon også.

Denne bevegelsens hovedkrav er avskaffelse av det konfesjonelle systemet. I løpet av den siste måneden har det blitt gjennomført flere demonstrasjoner og markeringer i Beirut og andre steder i landet.

I Saida sør for Beirut kom det også til mindre sammenstøt mellom ulike grupper av demontranter med forskjellige lokale agendaer. I Tripoli nord i landet marsjerte mellom 300 og 500 fredelige demonstranter for første gang for endringer i Libanons sekteriske politiske system. Søndag 10. april marsjerte igjen tusenvis gjennom deler av Beirut i den fjerde anti-konfesjonelle demonstrasjonen. Og flere markeringer er under planlegging.

Kjemper for et sekulært Libanon

Fri Tanke har snakket med to representanter for bevegelsen i Beirut, Muhammad Ayoub og Ousmat Faour. Mens Ayoub også arbeider i ungdomsorganisasjonen Nahnoo, har ikke Ousmat Faour andre organisatoriske tilknytninger.

Muhammad Ayoub definerer målene slik:

– Vi vil endre det konfesjonelle systemet, vi vil ha et sekulært system som behandler alle borgere likt. Vi vil ha like menneskerettigheter for alle. Og vi vil ha et system som ankerkjenner individer, ikke religiøse grupper. Vi vil ha like muligheter for alle, ikke en situasjon hvor jobbmuligheter [i det offentlige] er avhengig av religiøs tilhørighet og ikke kvalifikasjoner.

Ousmat Faour er kontant:

– Vi vil fjerne det sekteriske [konfesjonelle] systemet fullstendig.

Hun understreker også vanskelighetene systemet fører til på arbeidsmarkedet. Det blir alltid spørsmål om den religiøse tilhørigheten, noe som er nødvendig for å bevare fordelingen mellom konfesjonene i offentlige stillinger. Dette gir rom for en type innflytelse (wasta) som ligner korrupsjon, fordi kvoteringen gir mulighet for lederne i systemet til å plassere «sine» foretrukne kandidater i ledige stillinger.

– Slik innflytelse er ikke like viktig i det private, men finnes også der, forteller Ousmat. – Og ved inntak til de offentlige universitetene er igjen innflytelse ofte avgjørende.

– Dagens politiske system er slik at man mister muligheten til å bli hørt uten tilhørighet til en religiøs gruppe eller et religiøst definert parti, understreker Ousmat.

Sekulær stat er ikke det samme som ateisme

På spørsmål om hvem som i dag er tilsluttet bevegelsen, svarer Muhammad at det er mange grupper, NGO-er og uavhengige individer, og også noen sekulære partier.

– Men i demonstrasjonene møter vi som individer. Vi har ikke plakater og bannere som identifiserer spesielle partier eller NGO-er under demonstrasjonene.

– Vi vil ikke etablere en ny organisasjon og vi vil ikke bli brukt av de etablerte partiene, sier Ousmat.

Derfor er arbeidet organisert ad hoc.

– Vi har regelmessig et stort møte hvor alle kan komme og legge fram sine synspunkter, forteller Muhammad. Men i demonstrasjonene er det altså ikke tillatt med markeringer for partier.

Vi ønsker ikke deltakelse fra partipolitikere som i dag sitter parlamentet. De er valgt på bakgrunn av det konfesjonelle systemet.

– Selvsagt er mange aktivister også medlemmer og aktive i andre organisasjoner og partier. På den andre siden har vi avvist deltakelse fra partipolitikere som i dag sitter parlamentet. De er jo valgt på bakgrunn av det konfesjonelle systemet, og vi ønsker ikke å være en plattform for mulig opportunisme, fortsetter Muhammad.

– Vi danner ulike organisasjonskomiteer etter behov og i forhold til aktuelle aksjoner. Det mest permanente er det jevnlige stormøtet eller allmøtet. Men dette er åpne møter. Vi har bevisst valgt – i alle fall foreløpig – ikke å etablere en mer permanent infrastruktur. Men vi har begynt en diskusjon om den videre organiseringen. Dette er utfordrende fordi det er mange meninger og synspunkter, sier Muhammad.

– Vi planlegger flere demonstrasjoner og markeringer, men vi klarer ikke å endre dette gjennom demonstrasjoner av alene, påpeker Ousmat.

– Vi bruker demonstrasjoner for å opponere mot de etablerte politiske gruppene i landet. Vil ikke være stemmeløse. Men vi må også arbeide med å tydeliggjøre hva en sekulær stat innebærer. Samtidig har vi en diskusjon om hvordan vi kan knytte disse idealene til situasjonen for folk flest. De må oppleve en forbedring av sine levekår for å skjønne at kravet om sekularisering er relevant for dem, sier Ousmat.

Hun understreker også at et krav om sekularisering av det politiske systemet er ikke et krav om ateisme.

Vil bekjempe islamister

Til sammen har mange tusen fra alle de ulike konfesjonene, deltatt i demonstrasjoner og markeringer mot det konfesjonelle systemet i Libanon, men det er fortsatt langt igjen før de ønskede endringene blir gjennomført. Dette handler også om mentalitetsendringer som vil ta år. Derfor er både Muhammad og Ousmat enige om situasjonen er annerledes i Libanon enn i andre arabiske land.

– Libanon blir kanskje det siste landet som endres.

– Det som skjer i den arabiske verden vil påvirke oss, men vi er i en annen situasjon. Vi har ikke én diktator vi vil bli kvitt, men mange – det konfesjonelle systemet med dets mange religiøst definerte ledere. Så Libanon blir kanskje det siste landet som endres, tror Muhammad.

– Den videre arabiske bevegelsen er en inspirasjon for oss, og vi vil også lykkes, sier Ousmat.

– Vi forsøker å lære av hva som har skjedd i de andre arabiske landene. Mangelen på definerte mål i Egypt har gitt Det muslimske brorskapet en mulighet til å «overta» revolusjonen der. Vi vil definere våre mål slik at noe slikt ikke kan skje her. Men vi vil bruke lang tid på endringene, kanskje en generasjon, avslutter Ousmat.

Vil konsolidere bevegelsen

Lang tid kan nok bli nødvendig også av andre grunner. Den libanesiske avisen The Daily Star skrev nylig (18. april) at den femte demonstrasjonen i Beirut, opprinnelig planlagt gjennomført på palmesøndag, ble avlyst.

I første omgang nettopp fordi det var palmesøndag, hvilket kunne redusert oppslutningen fra kristne sekulariseringstilhengere, men så vedvarer avlysningen på ubestemt tid fordi bevegelsen trenger mer tid til å konsolidere seg. Den er sammensatt og preges av omfattende diskusjoner og uenighet om veien framover.

– Vi ønsker å konsolidere støtten og vi vil tenke gjennom et program for de kommende ukene og månedene, og vi vil til og med begynne å planlegge for valgene i 2012, sier Hussein Abdallah, medlem av bevegelsens organisasjonskomité, til The Daily Star.

Men for sekularister ligger det i alle fall håp i at det er sekulære krav, med vekt på demokrati, menneskerettigheter, ansvarlighet og like rettigheter og muligheter for alle borgere, som nå står i sentrum i utviklingen i hele den arabiske verden.