Jeg er en jevnlig gjest i NRKs aktualitetsprogram Radioselskapet, og for noen uker siden ble jeg bedt om å lage en av Selskapets lister. Jeg har gjort det før, om konspirasjonsteorier. Det var moro, men denne gangen var bestillingen på en av mine store interesser; Sekter.

Men å snakke om sekter er nemlig ikke uproblematisk. Noe av problemet ligger i selve ordet.

En sekt, når ordet er brukt religionsvitenskapelig, er egentlig bare en avskalling av en etablert religiøs tradisjon. Ordet beskriver en religiøs bevegelse som har klare trosoppfatninger og et sterkt engasjement. I tillegg har en sekt gjerne en karismatisk lederskikkelse som samler folk rundt seg, og et skarpt skille mellom de som er "innenfor" og de som er "utenfor". Alt dette kan selvfølgelig kritiseres, særlig er svart/hvitt-tenkningen noe jeg synes er skummelt.

Problemet er at ordet også har en bruk utenfor religionsvitenskapen. I dagligtalen er en sekt noe farlig, en gruppe full av hjernevaskede medlemmer som holdes adskilt fra verden av onde ledere og manipulerende medhjelpere. Et bilde som i noen tilfeller kan inneholde sannheter, men stort sett er grovt overdrevet. De fleste sekter er ikke særlig farligere enn vanlige religiøse samfunn.

Men denne retorikken lever fordi den tjener noens formål. I flere europeiske land har vi sett situasjoner der krefter fra det dominerende kirkesamfunnet går sammen med staten og mediene for å slenge sektstempelet på alle som tror litt utenom det vanlige. Vi har sett lignende ting i Norge, både i medieneog i offentlige dokumenter.

Det er slike ting som gjør at mange som jobber med dette feltet skyr sektbegrepet som pesten, og heller foretrekker å kalle sektene for nyreligiøse bevegelser (i internasjonal faglitteratur bruker man ”new religious movements” eller NRM). Selv synes jeg vel at det er greit å snakke om sekter dersom man ikke bruker sektbegrepet som et maktgrep, men holder seg til virkeligheten.

Problemet er at virkeligheten er mangefasettert. Mens de fleste medlemmer av sekter er lovlydige mennesker som man kan være enig og uenig med, er det ganger da maktmisbruk og massemord skaper oppslag verden over. Det kanskje mest skremmende eksempelet er Folkets Tempels blanding av masseselvmord og massakre i Guyana i 1978.

Hvordan skal man forholde seg til dette? Jeg har et forslag: Man kritiserer negative sider ved sektenes virksomhet og deres tro, og om man er av den prinispielt religionskritiske typen kan man også kritisere det at de tror på noe overnaturlig som sådan. Samtidig forsvarer man deres rett til å tro på det de vil, og man sier fra dersom en religiøs minoritet blir utsatt for diskriminering og demonisering.

Med andre ord: Man forholder seg til sektmedlemmer som man forholder seg til andre medlemmer av menneskeheten.

Det har i alle fall jeg forsøkt å gjøre med denne sekt fem på topp. Vi starter med femteplass.

5. Smiths venner

Johan Oscar Smith var en norsk marineoffiser. I 1898, 26 år gammel, fikk han en sterk omvendelsesopplevelse. Etter en tid med søken i kristne menigheter begynte han å preke i det små. Jobben i marinen tok ham land og strand rundt. Der han hadde landlov samlet det seg små kretser av mennesker som satte pris på den unge offiserens personlighet og budskap.

Det var det personlige forholdet til Jesus som sto i sentrum, og det lille miljøet rundt Smith sto i det lengste mot å bli en formell menighet. Men det norske byråkratiet vinner gjerne i lengden, og etter hvert ble «Den Kristelige Menighet» offentlig registrert. Men på folkemunne vil den nok alltid være kjent som Smiths venner.

I dag går de under navnet Brunstad Christian Church, for med årene har det som begynte som en vennekrets blitt til en verdenskirke. Smiths venner er det eneste kristne trossamfunn som har oppstått her til lands som har hatt internasjonalt gjennomslag, og de finnes i 65 land på alle kontinenter. Smiths venner benytter seg gjerne av det som kalles teltmisjonering. Man arbeider og lever i verden, og gir vitnesbyrd til dem som måtte være interesserte.

Om sommeren samles mennesker fra hele verden på konferansesenteret Brunstad ved Stokke i Vestfold. Hallen på Brunstad tar 6800 mennesker, og jeg har sett den ganske så full. Brunstad nyter godt av menighetens dugnadsånd, og i området rundt kjøper menighetslemmene opp eiendommer. Denne praksisen, og andre sider ved menigheten, har fått mye kritikk – både rettferdig og urimelig.

Dersom nordmenn vet noe som helst om ”Smithevennene”, er det at de har store barnekull og streng kleskodeks. Tidligere skulle kvinnene skulle ha lange fletter og ditto skjørter. Men helt slik er det ikke lenger. Smiths venner er i ferd med å normalisere seg, og en av grunnene er kanskje konferansesenteret som gir dem deres offisielle navn. Det er ikke lurt å virke for spesiell når du skal være vertskap for næringslivssamlinger og Bryan Adams-konserter.

Siden kristningen har Norge er et land der kristne impulser gjerne har kommet utenfra. Men i Smiths Venner – eller Brunstad Christian Church – har vi en verdensmenighet som oppsto i Norge. Nærmere bestemt på en marinebase i Horten.

4. Nation of Islam

“Farrakhan's a prophet and I think you ought to listen to. What he can say to you, what you ought to do”

Slik rapper Public Enemy på It takes a Nation of Millions to Hold us Back, en av populærmusikkhistoriens viktigste plater. “Profeten” som omtales er Louis Farrakhan, leder for det amerikanske trossamfunnet Nation of Islam. Nation of Islam nyter enorm respekt i deler av hip hop-miljøet, og prominenser som Busta Rhymes og Snoop Dogg er medlemmer.

Nation of Islam tror på mye som vil få den jevne muslim til å ryste på hodet. Nation of Islam mener blant annet at deres grunnlegger, Elijah Muhammad, befinner seg i en flyvende tallerken. Hvite mennesker er djevler, skapt av gjennom et avlsprogram på øya Patmos for 6000 år siden. Nation of Islams mål er en egen stat for svarte mennesker, og dette gjør at de alltid har hatt et godt forhold til rasister av andre raser. Nationens syn på jøder er også en viktig brobygger til andre radikale bevegelser. Nynazistlederen George Lincoln Rockwell var en populær gjest på flere av Nation of Islams møter på sekstitallet.

Nation of Islams mest kjente medlem var utvilsomt bokseren Muhammad Ali, men på en god annenplass kommer borgerrettsforkjemperen Malcolm X. Men Malcolm X forlot Nation of Islam etter en pilegrimsreise til Mekka, der han opplevde muslimer av alle tenkelige hudtoner tilbe Gud sammen. Malcolm X mente fra da av at rasisme er uislamsk.

I USA er mange svarte bydeler preget av kriminalitet, narkotika og sosialt sammenbrudd – nettopp det som rapmusikken fanger så godt. I slummen stikker Nation of Islams nyktre, disiplinerte menn seg ut. De er lett gjenkjennelige på sine sorte dresser og tversoversløyfer, der de selger avisen The Final Call og næringsrike bønnepaier på gaten. Som religionshistorikeren Mattias Gardell, som har drevet feltarbeid blant amerikanske rasistgrupper, påpeker: Du vet når du er nær et av Nation of Islams templer, for da er gatene frie for søppel og barn leker ute.

Nation of Islam finnes ikke i Norge så vidt jeg vet. Man kan si mye om de mest tvilsomme muslimene vi har her i Norge, som miljøet rundt IslamNet, men Nation of Islams bisarre raseteologi holder de seg unna. Men gjennom rapmusikken når budskapet fra Nation of Islam, og utbrytergruppa Five Percenters (som er enda merkeligere) fram til norske ungdommer.

3. Lomelendingane, Larsane og Perane - De sterkttroende

På slutten av 1800-tallet mente mange konservative kristne at Den Norske Kirke var blitt for påvirket av moderne opplysningsideer. Noen var så misfornøyde at brøt ut av kirken og startet for seg selv.

I 1890 i bibelbeltet på Sørlandet oppsto Menigheten Samfundet. Etter teologiske uenigheter brøt en gruppe ut og dannet Det Almindelige Samfund. Splitterne i Det Almindelige Samfund ble så igjen splittet på 1950-tallet, etter at noen unge damer ikke hadde tid til å gå de lange kursene som skulle til for å bli gifte seg inn i menigheten. Utbryterne kalte seg Det Almindelige Lutherske Samfund.

De tre menighetene – Menigheten Samfundet, Det Almindelige Samfund og Det Almindelige Lutherske Samfund – har på folkemunne fått navn etter sine grunnleggere. Så i Kristiansand og Egersund snakker man om Lomelendingane, Larsane og Perane.

Til sammen teller de tre et par-tre tusen mennesker, og menighetene mener nesten det samme. Grunnleggende er at de er de eneste kristne, alle andre tar feil – og da særlig de konkurrerende mikromenighetene.

Men de tre menighetene utfordrer nesten alle forventninger man har til halvveis isolerte, svært inderlige kristne menigheter. De driver ikke misjon, tvert om er det vanskelig å bli med. For å kunne holde barna avskjermet har de egne skoler, men Menigheten Samfundets skole var første i området til å ta i bruk Internett. De holder seg for seg selv, men mange av medlemmene gjør det skarpt i næringslivet. Og kanskje snodigst er at de har lov til å drikke alkohol, så lenge det er med måte.

Selv deres kritikere sier mye pent om dem, om de gode skolene, flittige og hyggelige menneskene og omsorgsfulle menighetene. Men det finnes også en grusom, uforsonlig side ved dem. Den som går ut av menigheten, blir utstøtt. Og det finnes ingen nåde. Utenfor Egersund ligger en nydelig, liten hvitmalt kirke. Her er tre små gravlunder side ved side, og her ligger medlemmer fra Menigheten Samfundet, Det Almindelige Samfund og Det Almindelige Lutherske Samfund. Adskilt selv i døden.

2. Tjen folket

Alle som har beveget seg i politikkens ytterkanter vet at sekter ikke bare oppstår innenfor religioner.

Tjen folket ble opprettet i 1998, og samler de mest innbitte kommunistene i Norge. De står på en ideologi som hevder at partiet Rødt er høyreavvikere. Og i tråd med AKP (m-l), hvis glanstid de ser ut til å lengte tilbake til, har de hemmelig medlemskap. Det er dog ingen grunn til å tro at medlemsmøtene ikke ville kunne holdes i en buss.

Alt tilsier at Tjen folket er en gruppe de færreste av oss ville høre om, utover en og annen graffiti – de har en undergruppe som heter Taggere for Tjen folket. Men da undervurderer man hvor driftige en drillet gruppe med rettroende marxister kan være. Gjennom en serie kløktige manøvre sørget Tjen folket for å ta kontrollen over SOS Rasisme, en av Norges største medlemsorganisasjoner. Plutselig var det et påfallende sammenfall mellom folk fra Tjen folket og ledelsen i SOS Rasisme.

Tjen folket hadde skutt gullfuglen. Men internt foretrakk de å omtale SOS Rasisme med kodenavnet Smørbukk.

Underveis endte man også opp med radikale forståelser av hva rasisme er for noe. I SOS Rasismes prinsipprogram slås følgende fast: "mennesker er ikke fremmede. Derfor er det rasisme og ikke fremmedfrykt når mennesker med flyktning- og innvandrerbakgrunn (…) i dag blir stengt ute (…) fra boligmarkedet, arbeidsmarkedet og de etablerte sosiale miljøene." Sitat slutt.

Slik blir alle som har et fnugg av skepsis til innvandrere eller islam til rasister, så det blir mye rasisme å kjempe mot. Ikke rart at SOS Rasisme måtte drive en så aggressiv medlemsverving, og en så aktiv søknad om pengestøtte, at de knapt hadde tid til å gjøre noe annet. Da myndighetene ønsket å vite hva pengene gikk til, nektet SOS å åpne regnskapsbøkene.

Tjen folket var godt kjent på den radikale venstresiden og i antirasistiske miljøer, men ikke i den bredere offentligheten. Men da mediene begynte å grave, begynte snøballen å rulle.

Skandalene har gjort at det hemmelighetsfulle lille kommunistpartiet kanskje er mer berømt enn de skulle ønske, og Smørbukk må nok regne med magrere kost framover.

1. Scientologikirken

Science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard skjøt gullfuglen da han i 1950 publiserte en selvhjelpsboka Dianetics – the modern science of mental health. Den solgte i bøtter og spann. Dianetikken var et selvutviklingsprogram som ikke bare lovet frihet fra nevroser, den skulle gjøre utøveren til et slags overmenneske.

Da psykiatere, psykologer og andre fagfolk begynte å kritisere Hubbards noe aparte teorier om menneskesinnet, reagerte han ved å registrere dianetikken som en religion. Scientologien var født, og L. Ron Hubbard var dens profet og yppersteprest.

Scientologikirkens teologi er fargerik. Snodigst er kanskje den hemmelige læren om at psykiske problemer skyldes at sjeler fra romvesener klamrer seg til oss. Sjelene stammer fra et folkemord på vår planet for 75 millioner år siden, utført av den onde romkeiseren Xenu.

Men det er ikke teologien som gjør scientologikirken mest omstridt. Meget kontroversielt er det at kirken fungerer som en serie kurs som blir stadig dyrere. Kirkens dypeste hemmeligheter er forbeholdt trofaste medlemmer, så å lære om romkeiseren Xenu kan fort koste millioner av kroner.

Men det som virkelig har gjort Scientologien til Sekten med stor S er forholdet til kritikere. L. Ron Hubbards doktrine var at kritikere er ”Fair game” – ”fritt vilt”. Det er velkjent at den som skriver eller sier noe negativt om kirken kan bli fotfulgt av privatdetektiver, eller få sitt privatliv saumfart i jakt på pikant informasjon.

Et grunnleggende ritual i scientologien er såkalt auditing, – en slags samtaleterapi som bruker en enkel løgndetektor. Intime betroelser fra slike sesjoner er ment å være konfidensiell, men har en lei tendens til å nå media dersom en tidligere scientolog skulle bli for kritisk.

Dette har gjort scientologikirken til sin egen verste fiende. Bøllingen gjør kritikere til livslange dødsfiender av kirken, og vanlige avislesere og TV-tittere blir fælne. PR-problemet er prekært, så man bruker snedige måter måter å nå ut på. Kirken legger stor vekt på å rekruttere kjendiser, som får fungere som gallionsfigurer og uformelle talspersoner. Kirken har tette bånd til avrusningsprogrammet Narconon, som blir sterkt kritisert av fagfolk. De er også involvert i Citizens Commision on Human Rights, som bærer videre L. Ron Hubbards hat mot psykiaterne som kritiserte ham. Både kjendisrekrutteringen og bruk av Narconon og Citizens Commision kjenner vi godt fra Norge.

Det er derfor Scientologikirken for meg alltid har vært sekten over alle sekter.