Publisert 27.11.2006

Med fare for å skade avisa Vårt Lands omdømme blant sine abonnenter, vil jeg likevel benytte denne kommentarspalten til å rose Norges største og toneangivende kristne avis.

Jeg skal her ikke gå nærmere inn på det faktum at avisa er landets eneste (tilnærmet) objektive og heldekkenede kilde for daglig oppdatering av temaene kirke, religion og livssyn. Mitt anliggende her gjelder Vårt Lands funksjon som livssynenes renovasjons-middel.

Gjennom store deler av mitt liv som livssynsdebattant har jeg ansett Dagbladet som den avis man bør sende sine manuskripter til når man føler seg forpliktet til å si noen sannhetens ord om kirkelige miljøer som krenker medmenneskers integritet og utnytter deres sårbarhet. I løpet av de senere år har jeg innsett at denne tabloide innsatsen har hatt liten betydning.

Den kristne kirke i Norge er benådet med et eget indre organ som renser omløpet selv, nemlig Vårt Land. Og det sier jeg ikke fordi jeg og andre med min bakgrunn har møtt en saklig og positiv vurdering av innlegg og innspill av kritisk karakter, men fordi avisa som helhet utviser manns og kvinns mot og redelighet i behandlingen av et stoff-område som i den kristelige presse gjennom generasjoner er blitt behandlet med så stor selvbeskyttende diskresjon at det uunngåelig er blitt Dagblad-stoff til slutt. Når det ikke lenger er syn og hørsel som fører til saken har stanken vært veiviser.

På 90-tallet tok Vårt Land fatt i en religiøs villfarelse med navnet Lysbærerne. Svermeriet inneholdt alle de pikante og udelikate ingredienser som hører hjemme i vekkeseshistoriens bortgjemte annaler, fra forskrudde profetier til seksuell lummerhet. Flere religiøse ledere fra ulike trossamfunn var blandet inn. Miljøet hadde forgreninger til små religiøse celler og større forsamlinger, særlig i Oslo-området og Trondheim. Jeg er ikke i tvil om at journalistene Johannes Morken og Jan Eikeland gjennom sin research og sine innsiktsfulle artikler om disse forholdene bidro til å hindre en alvorlig infisering av det trosmiljøet som vokste frem i Norge på den tid.

De siste par år har Vårt Land uten blygsel tatt fatt i en annen karismatisk bevegelse, den nå strippede menigheten Levende Ord i Bergen, som gikk for å være den største frikirkelige suksess i Norge, med flere tusen medlemmer og et livlig nettverk av grupper. Vårt Land har behandlet dette trossamfunn med samme journalistiske profesjonalitet som om det hadde dreid seg om et idrettslag i konflikt. Her er ingen spart, men heller ingen kilder holdt utenfor. Den selvoppnevnte lederen Enevald Flåten har pakket sammen og flyttet til USA, hvor også andre mislykte karismatikere har søkt tilflukt den senere tid.

Kvaliteten i Vårt Lands engasjement i saker som dette sikres bl.a.ved at pinlige spørsmål blir behandlet uten tanke på løssalg. Riktignok følges sakene til bunns - eller til topps. Men det er aldri nødvendig å vri på eller blåse opp et faktum for å skape mer slående førstesider. Søkelyset slås ikke av ved deadline. Det gis tid til forklaringer - og journalisten forstår hva som blir sagt. Han kan nok om tro og menighetsliv til å sette brokker i sin rette sammenheng. Journalisten denne gang heter Jarle Kallestad. Hans arbeid med denne saken kvalifiserer for en utmerkelse, og jeg oppfordrer de som nominerer til journalistpriser her til lands om å sette Kallestad høyt på listen over kandidater.

Og, kjære Vårt Land, kan dere ikke oppette et avdelingskontor i Kvinesdal?