Det er viktig for mennesker å føle seg som en del av ett eller annet som varer lenger enn oss selv og som betyr noe i en større sammenheng. Filosofene kaller det transcendens. Dette er en viktig kilde til mening og sammenheng i livet.

Her må humanister innse at religionene har et fortrinn, mener den britiske filosofen Julian Baggini.

– Humanister understreker ofte at humanismen er et fullgodt livssyn som kan skape mening og fellesskap like godt som religionene. Men her tror jeg vi lurer oss selv, sa Baggini under landskonferansen til British Humanist Association i Manchester i helga.

Poenget hans er at når man tror på noe utenfor den fysiske virkeligheten - noe som pr. definisjon gir mening og som varer evig - så er det en sterk kilde til den følelsen av mening og sammenheng som de fleste mennesker er å avhengig av for å kunne leve lykkelig.

Baggini mener at når humanismen avvikler hele dette meningsskapende overnaturlige nivået, er det urealistisk å tro at humanister skal klare å skape den samme meningen og sammenhengen bare ved å vise til dennesidige menneskelige fellesskap og individuell lykkefølelse.

– Sekulære snakker gjerne om kunst og musikkopplevelser som en kilde til mening. Andre dennesidige kilder til mening med livet er å gjøre noe som betyr noe for andre, eller at man ser seg selv som en del av samfunnet eller ”menneskeheten”. Dette gir selvsagt en viss mening, men likevel blir det flyktig. For det første er det avgrenset i tid, og for det andre er det ikke forankret i noe annet enn seg selv. Det blir kort sagt ikke det samme. Det er en hard sannhet, men den religiøse følelsen av sammenheng og helhet er rett og slett ikke tilgjengelig for oss humanister på samme måte som for dem, sa Baggini under foredraget sitt på lørdag.

Religionene har en fordel

Det er ikke bare vanskeligere å finne mening med livet for en humanist, ifølge Baggini. Som en følge av dette er det også vanskeligere å finne fellesskap og inspirasjon i livssynet, samt at humanismen heller ikke framelsker ydmykhet på samme måte som religionene.

– Det er kanskje litt underlig at det alltid er vi humanister som skal anklages for manglende ydmykhet. Vi påstår jo tross alt ikke at vi kjenner Guds vilje. Men til tross for dette, tror jeg religionene i større grad er i stand til å få folk til å se seg selv som en brikke i en større sammenheng. Dermed blir de også mer ydmyke. Jeg tror dette er et viktig samfunnsbidrag. Det er et problem at ydmykhet og takknemlighet i våre dager later til å ha blitt byttet ut med egoisme og kravmentalitet. Her tror jeg religionene bidrar positivt på en måte som humanismen ikke evner, sa Baggini.

Det samme gjelder også for inspirasjon, understreket han. Det er selvsagt mulig for en humanist å bli inspirert av andre mennesker, samfunnet, menneskeheten og andre dennesidige ting, men det blir likevel ikke det samme som å forholde seg til en evig, overjordisk skaper som gir mening og inspirasjon pr. definisjon.

Også fellesskap og samarbeid er lettere å få til innenfor en religiøs ramme, tror han.

– De religiøse gruppene har en sterk ekstern grunn til å samles og samarbeide. Troen spiller en avgjørende rolle i livene til de troende. Det humanistiske livssynet styrer ikke livet ditt på samme måte, og kan dermed heller ikke spille den samme rollen i byggingen av fellesskap, understreket Baggini.

Frels oss fra vitenskapen

De prestene som protesterte mot Darwins utviklingslære på 1800-tallet, hadde en derfor viktig oppgave, poengterte Baggini. De kjempet nemlig imot noe de anså som nedbrytende for troen og det religiøse fellesskapet.

– Naiv tro kan være verdifullt og gi mennesker et godt liv. Det skaper fellesskap, mening og trygghet. Dette har religiøse ledere alltid vært svært klar over. De har derfor, gjennom historien, kjempet mot ting de anser å være nedbrytende for troen og fellesskapet. Det er noe med vitenskapen som fundamentalt utfordrer det religiøse synet på hva det vil si å være et menneske, og hva virkeligheten er. Dette er et perspektiv vi humanister må være klar over, mente Baggini.

Prisen vi humanister må betale

Til tross for alt dette, er ikke Baggini i tvil om at humanismen er det beste livssynet.

– Religionene har lite å stille opp med når det kommer til å beskrive virkeligheten. Her er humanismen overlegen. Men religion handler om mer enn virkelighetsbeskrivelse, og jeg mener at man mister noe når man forkaster Gud. Det er en pris å betale når man oppgir troen. Den prisen må vi være villige til å betale for å ha et livssyn som har et bedre grep på virkeligheten, understreket han.

Baggini trakk fram religiøs praksis uten tro som én måte å lappe såret på.

– Man trenger egentlig ikke å tro for å delta i et religiøst fellesskap. Mange av de som er aktive i religiøse trossamfunn er egentlig ikke-troende. De setter bare pris på fellesskapet og ritualene, og snakker ikke så mye om at de egentlig ikke tror. Kanskje dette kan være en utvei? spurte Baggini og pekte på unitar-universialisme og sekulær jødedom som eksempler på grupper som drar nytte av religionenes meningsskapende kraft uten å akseptere trosforestillingene.

Han understreket at humanister selvsagt også finner mening, motivasjon og fellesskap i livssynet sitt.

– Det er mange eksempler på dette, selvsagt. Poenget er at det ikke kommer like lett som i et religiøst livssyn. Man må jobbe litt mer, og vi må ikke lure oss selv til å tro at det ikke er slik, understreket Baggini.

Han sammenlignet jakten på lykke for en humanist med å surfe. En gang i blant glimter det til og man rir på en perfekt bølge. Men følelsen er dømt til å være kortvarig, poengterte Julian Baggini.

Små glimt skaper dypere mening

Julian Baggini holdt sitt foredrag på lørdag, under humanistkonferansen i Manchester. Dagen etter, på søndag, kom filosof Richard Norman inn på en del av de samme problemstillingene som Baggini.

Han antydet at Baggini var noe pessimistisk når det gjaldt humanisters mulighet til å finne en dyp og ektefølt mening med livet.

– Jeg tror mange av disse korte glimtene Julian Baggini snakket om til sammen kan skape en dypere mening. I tillegg kommer kraften til de historiene vi omgir oss med, og som vi plasserer oss selv inn i, sa Norman.

Her viste han til forfatter og humanist Phillip Pullman som også var tilstede på konferansen.

– I går kveld snakket Pullman om hvilken forståelse og innsikt historiene kan gi oss, både de historiene vi leser og hører, og historiene vil lager om vårt eget liv. Jeg tror det ligger en dyp mening i det å ha følelsen av å ha utrettet noe, å ha fått til noe. Hvis vi setter opp som en grunnsetning at vi alle kan gjøre en forskjell, så er det et godt eksempel på noe som kan gi mening for livene våre ut over oss selv, mente Norman.

Han viste også til humanisten, skribenten og filosofen Mark Vernon som tidligere har vært anglikansk prest.

– Jeg er enig i at meningen med livet oppstår når man ser seg selv som en del av noe større - at ens eget liv betyr noe i denne sammenhengen. Men Mark Vernon er imidlertid ikke så opptatt av å lete etter dette. Han mener meningen med livet verken skapes eller oppdages, men må oppleves.

– Kanskje er det bedre å konsentrere seg om hva som faktisk skaper mening i livet i praksis, spurte Norman.

Han la til at livet kanskje er som mest meningsfullt når man ikke er så veldig opptatt av om det er meningsfullt eller ikke.

Richard Norman kommer for øvrig til den humanistiske verdenskongressen i Oslo i august.