PORTRETTINTERVJU: Det våres både ute og inne, idet kontrakten for samarbeidet mellom Norsk Folkehjelp og Human-Etisk forbund undertegnes. Liv Tørres og Kristin Mile, generalsekretærer for respektive organisasjoner, har akkurat forseglet samarbeidsavtalen med pennestrøk i formelle dokumenter.

– Dette er to organisasjoner som passer godt sammen, og det har vært mange positive reaksjoner, alt før avtalen ble formalisert har våre lokallag blitt kontaktet av ildsjeler i Human-Etisk Forbund om felles seminarer eller stands, forteller en blid Liv Tørres.

Ingen bistandsorganisasjon

Fra Human-Etisk forbunds nye, lyse lokaler på Grønland i Oslo rusler vi noen meter opp til Storgata, der Norsk Folkehjelp holder hus. Ved siden av rundt 13 000 medlemmer har flere hundre tusen nordmenn kollektivt medlemskap her gjennom medlemskap i LO. Og sjefen presiserer at Norsk Folkehjelp ikke er en veldedighets- eller bistandsorganisasjon, men at den i rundt 40 land heller styrker eksisterende, lokale organisasjoner, eller bidrar til at folk kan organisere seg for å klare seg selv. I tillegg driver de humanitær nødhjelp og fjerner etterlatenskaper etter krig, som miner og andre eksplosiver.

– Om vi her i nord skal «redde verden» blir det puslete. Det er langt mer effektivt å bidra til at folk kan redde seg selv, klare seg selv og sette premissene for egen utvikling, fastslår generalsekretæren.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Tørres forklarer at i samarbeidet med Human-Etisk Forbund vil kvinner være et spesielt innsatsområde.

– De første årene satser vi spesielt på arbeid for å motvirke undertrykking av kvinner basert på tradisjon og religion, i land som Irak og Rwanda. Og der kvinner er involvert i fredsbygging, varer fredsavtalene lengre, de er mer solide. Dette henger nok sammen med at kvinner sjeldnere enn menn har økonomiske interesser i en konflikt, og mens menn oftere deltar i krigføring har kvinnen ansvar for barn og hjem, mener Tørres. Kvinners rettigheter og likestillinger er under massivt press internasjonalt, så dette er viktig område, legger hun til.

Et halvt liv i Sør-Afrika

Vel fremme på det romslige kontoret i Storgata henger et verdenskart på veggen, i bokhyllene står titler som Øyne i Gaza, Ulikhetens pris og Power and Politics in Syria. Nelson Mandela er representert i glass og ramme, de to møttes flere ganger. Tørres har tilbragt et halvt liv i Sør-Afrika, hvor hun forsket på fagbevegelse og grasrot-mobilisering da apartheid-systemet raknet på 90-tallet. Hun kaller seg privilegert, som kom så tett på en demokratisk revolusjon, og hun tror at dyrkelsen av Mandela er usunn, som en slags avstandsforelskelse.

– Jeg fikk følge den politiske kampen tett, og se hvor viktig demokratiske organisasjoner og folkelig kamp var i hele prosessen. Mandela var demokrat og trolig blant verdens største strateger, men han bygget en militær kamporganisasjon i ANC. Like fullt var det ikke ANC som veltet apartheid. Det var det folkelig motstand og fagbevegelsen Cosatu som gjorde. Mandela var en praktisk demokrat, ingen opphøyd frelser, og heller enn avstandsforelskelse må vi tenke at «dette kan vi også klare», sier Tørres.

Hun fisker opp en leppestift fra veska, legger et nytt lag rødlig farge og smetter en snus oppunder leppa.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Fødte frihetsbarn

Hun kom først til Sør-Afrika som diplomatfrue i 1987, ektemannen var visekonsul i Cape Town. Tørres hadde akkurat levert inn sin hovedfagsoppgave om politisk læring i norsk arbeidsliv, og var «helfrelst» på tanken om deltakerdemokrati og fagbevegelse. Hun videreførte tematikken med en doktorgrad i Sør-Afrika, «ikke fordi jeg var akademikertypen, men da kunne jeg drive med det jeg interesserte meg for». Ektemann nummer to var forhandlingsleder i Cosatu, og med ham kom datter nummer to til verden i 1994, da demokratiet endelig var innført i Sør-Afrika: frihetsbarnet Mira.

– I Sør-Afrika så jeg for første gang at religion kunne være en progressiv kraft, for deler av kirka og andre religiøse grupper spilte en viktig rolle i kampen mot apartheid. Men stort sett brukes religion og dens institusjoner til å holde folk nede, sier Tørres, som selv meldte seg inn i Human-Etisk Forbund 18 år gammel.

– Og da hadde jeg ventet i flere år på å få melde meg ut. Jeg ville ikke at kirka skulle profittere på å ha meg oppført som medlem. Siden den gang har jeg måttet melde meg ut av statskirka tre-fire ganger til, for de «medlemsroter» meg inn i registeret sitt igjen og igjen, ler Tørres.

Dagsnytt eller bursdag?

På spørsmål om livssyn, nevner hun toleranse og humanisme som grunnkomponenter. Men om det finnes ondskap, er hun ikke så sikker på.

– Jeg tror på dialog og på å fremme det gode i mennesket. Jeg har jobbet mye med sosialisering, hvordan folk utvikler verdier, vaner og tradisjoner, og har lenge vært opptatt av hvordan noen mennesker risikerer livet for folk de ikke kjenner, mens andre blir sadistiske. Det er noen grenseloser ...

Telefonen ringer lydløst, Tørres kikker ned på den og unnskylder seg, denne må hun ta. Ansiktet legger seg i alvorlige folder. «Råbra. Dritbra», sier hun og nikker. En dresskledt kollega strener inn på kontoret, tydelig ivrig etter sjefens oppmerksomhet. Tørres avslutter telefonen, og forklarer Fri tanke kort at Arbeiderpartiet nå sier at de ønsker å jobbe for et forbud mot atomvåpen. Dermed kan det være et flertall på Stortinget for å jobbe mot masseødeleggelsesvåpnene.

– Vi må jo få deg inn i Dagsnytt 18 etterpå, sier den oppglødde kollegaen. Tørres rister på hodet.

– Nei, i kveld skal jeg feire bursdagen til datteren min. Vel, om de ringer får jeg ta taxi opp og ned igjen, men ikke selg inn saken altfor aktivt, sier Tørres. Kollegaen snur seg mot besøket:

– Dette gjorde vi bare for at du kunne skrive om hvor travle vi er, sier han med et smil og forsvinner ut døra igjen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Gruppa i midten må vekkes

Tørres samler tankene og er kjapt tilbake på sporet.

– Ondskap og grenseloser, ja! Det store flertallet av oss utfører ordre eller lukker øynene, også når det er snakk om grusomheter. Det har kommet klart fram av både tester og dokumentasjon etter Andre verdenskrig og andre kriger. Rundt 10-15 prosent sier imidlertid nei til å delta i grusomheter eller å lukke øynene, og de vil risikere mye for å redde andre. Så har du en siste gruppe på rundt 10-15 prosent som ikke bare utfører ordre, men som gjør mer enn det som forlanges av dem: utfører grovere tortur, dreper flere enn ordrene tilsier og så videre.

– Og ingenting av det jeg har lest, tyder på religiøse forskjeller, eller forskjeller i utdanningsnivå, når det gjelder hvilken gruppe folk havner i. Det er kun humanismen som skiller de tre gruppene, sier Tørres.

Og fordi vi ikke vet nok om hvordan å forutse hvem som ender opp i ytterkantene – som reddende engler eller ivrige torturister – må fokuset være på majoriteten, mener Tørres.

– Det er den store gruppa i midten, de som følger ordre eller lukker øynene, som må vekkes. Vi har alle personlig ansvar for våre handlinger, og jeg er opptatt av å formidle viktigheten av å bry seg, sier 53-åringen.

Polyanna-kraften

Selv hadde hun en oppvekst preget av mobbing og utestengelse, og unge Tørres tilbragte tid med nesa i bøker heller enn med skolevenninner eller lekekamerater. Kraftig skjeling og tjukke briller er ingen vinnerkombinasjon i skolegården, og Tørres mener den utenfor-følelsen aldri helt har gitt seg. Likevel – hun pløyde gjennom hyllene på Tveita bibliotek, og leste alt fra kokebøker til Marx og Engels allerede på barneskolen. Dessuten lærte hun seg Polyanna-leken, inspirert av bøkene om den fattige jenta som mer enn alt annet ønsker seg en dukke til jul, men får krykker i stedet.

– Polyannas positive holdning traff meg med stor kraft da jeg var barn, sier Tørres i dag. For Polyanna snur skuffelsen over gaven med å tenke positivt – «så heldig jeg er som ikke trenger de krykkene!». Hun leter etter lyspunkt, sier generalsekretæren.

Hun omtaler seg selv som veldig praktisk og operativt orientert, der hun stadig tenker fremover i jakten på løsninger heller enn å gruble og dvele ved problemer.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Ikke bollebakende hønemor

– Jeg tenker knapt på hvordan jeg selv har det, og er ikke veldig god på den omsorgsbiten der jeg spør kolleger om hvordan det går, for eksempel ... Jeg har heller ikke vært den bollebakende hønemoren hjemme, men heller hatt gode samtaler med jentene mine. Og så ler vi mye sammen! Men de er drittlei Polyanna altså, humrer Tørres.

Hennes evne til å takle motgang er satt på prøve mange ganger. Og særdeles kraftig 22. juli 2011. Tørres hadde hatt siste arbeidsdag i Arbeidsdepartementet. Kollega Hanne Løvlie var med henne ned for å ta mot nøkkelkortet til regjeringskvartalet. Løvlie ventet på henne på bakkeplan mens Tørres gikk ned i garasjen for å hente bilen. Få meter unna går bomben i den hvite varebilen av. Når Tørres kommer seg opp fra garasjen igjen er lufta tett av støv og dalende papirer. Ingen Løvlie.

– Jeg vil alltid være preget av det som skjedde den dagen, og vi går inn og ut av sorgen og tankene. Norge er ingen liten øy i verden, og vi må kjempe for toleransen, mangfoldet og holde på solidariteten i oss. Det er viktigere enn noen gang, sier Tørres.

Lei av ensidige framstilling

Sorg, gråt og etter-reaksjoner har nok først og fremst kommet til uttrykk når hun er for seg selv og med de veldig få aller nærmeste. Skyldfølelsen for kollegaen, som døde da hun ventet på Tørres' nøkkelkort, ble dempet av Løvlies kloke foreldre. Galgenhumor og samtaler med kollegene i Folkehjelpen, der hun tiltrådte som generalsekretær høsten 2011, var også god hjelp.

– Jeg er litt lei av portrettintervjuer der jeg fremstilles som så veldig tøff og uredd, altså. Kvinneportretter blir gjerne enten-eller: Varm og myk, eller uredd og tøff. De fleste av oss er jo begge deler, sier Tørres.

Hun påpeker en annen stereotypi; hvordan mange i Norge ser på kvinner i hijab eller i burka som totalundertrykte, fryktsomme vesen.

– Jeg har vært mye sammen med disse kvinnene i burka i andre deler av verden, og når vi er innendørs og burkaen kommer av ... Det er mye fnising og prat om tema få tror disse kvinnene er opptatt av. Det er mye frihet her også, bak niqaber og burkaer, fastslår Tørres.

Bevisstgjøring av kvinner

Hun viser også til gode resultater fra tidligere Folkehjelpa-prosjekter i utviklingsland, der lokale grupper jobber for bevisstgjøring og opplæring av kvinnene – hvordan å ta ordet i en forsamling, hvordan føre en dialog eller diskusjon – med stor effekt.

– Gjennom trening i organiserte grupper blir disse kvinnene mer aktive i lokalsamfunnet. De går inn i lokale råd eller tar på seg tillitsroller. Historiene er mange, og de motiverer virkelig til videre arbeid. Organisering, nettverk og fellesskap i sivilsamfunnet, sier Tørres, nå framoverlent over pulten.

– Det er fredsskapende arbeid.

Artikkelen er trykket i Fri tankes papirutgave, utgave nr 2-2015. Her kan du lese hele magasinet i pdf.