Å beskrive Andrzej Dominiczak som bekymret er neppe å ta hardt i. Lederen for den polske humanistorganisasjonen Towarzystwa Humanistycznego beskriver de siste månedenes utvikling i hjemlandet med ordene nasjonalistisk, autoritær, antidemokratisk, antiliberal og vulgær.

– Regjeringen angriper åpent hele systemet, og dets viktigste institusjoner, hovedsakelig domstolene. Ikke bare grunnlovsdomstolen angripes, men også høyesterett og faktisk alle domstoler og universitetenes juridiske fakulteter.

– De tar også mange andre små og store steg for å ta full kontroll over landet, og de gjør det på en brutal måte, med svært sterke ord mot alle som ikke er tilhengerne deres. «Føreren» deres, Jarosław Kaczyński, har omtalt alle sine kritikere som mennesker av verste sort, sier Dominiczak.

Det polske paradoks

Her kan et crashkurs i nyere polsk politikk være på sin plass: Frem til i fjor ble Polen styrt av det relativt sentrumsorienterte partiet Borgerplattformen, i koalisjon med et mindre, kristendemokratisk parti. I oktober gjorde imidlertid deres største konkurrent, det relativt euroskeptiske og nasjonalkonservative partiet Lov og Rettferdighet, et brakvalg. På overflaten kan det se ut som et paradoks: Polsk økonomi har vokst i årevis, og veksten – som fortsatte gjennom finanskrisen – forklares gjerne med både EU-tilskudd og tilgang til det indre markedet.

På den såkalte Eurobarometerundersøkelsen i fjor vår var Polen blant de landene der flest sa seg fornøyde med EU: 53 prosent. Bare sju prosent var negative. Riktignok kan andre tall fra undersøkelsen være forvirrende om man har et svart-hvitt-perspektiv på euroskepsis. Et betydelig flertall av polakkene oppfatter seg som EU-borgere, et stort flertall er positive med tanke på EUs fremtid, men et flertall er motstandere av euroen.

Blar man seg gjennom Eurobarometer- undersøkelsene oppdager man imidlertid også noe annet. Høsten 2014 hadde langt flere polakker tillit til EU enn til sitt eget parlament og sin egen regjering, som henholdsvis hele 66 prosent og 62 prosent uttrykte mistillit til.

Hvorfor denne mistilliten? Aleks Szczerbiak, professor i europastudier ved Universitetet i Sussex, forklarer Lov og Rettferdighetspartiets valgseier med at mange velgere oppfattet Borgerplattformen som en fjern elite uten forståelse for vanlige folks problemer og som skitnet til av skandaler. Den mest beryktede av dem var knyttet til et opptak av en samtale mellom landets sentralbanksjef Marek Belka og innenriksministeren Bartlomiej Sienkiewicz, som spiste en bedre middag på en dyr restaurant. Sentralbanksjefen lovet ministeren at han skulle løfte landets økonomi og hjelpe regjeringen med å vinne valget. Til gjengjeld skulle finansministeren – som lenge hadde vært kritisk til sentralbanksjefens rentepolitikk – sparkes.

Szczerbiak mener også at Borgerplattformens forsøk på å spille på frykt – en strategi som tidligere har fungert mot Lov og Rettferdighetspartiet – var ineffektiv.

Skyggene fra Smolensk

Lov og Rettferdighetspartiet har hatt makten i Polen også tidligere. Jarosław Kaczyński var statsminister fra 2006 til 2007. Tvillingbroren Lech Kaczyński var ordfører i Warszawa og president i landet fra 2005 og frem til han døde i en dramatisk flyulukke i april 2010. Da krasjet et fly, med blant annet presidenten, hans kone Maria, en rekke parlamentarikere og andre prominente polakker, under et forsøk på å lande i tett tåke i Smolensk. De var på vei til 70-årsmarkeringen av Katynmassakren, da sovjetisk hemmelig politi massakrerte tusenvis av polakker under krigen.

Ifølge både russiske og polske myndigheter var flyulykken forårsaket av pilotfeil. Men den ga ikke overraskende også grobunn for en rekke konspirasjonsteorier, og troen på at et komplott ligger bak eksisterer langt inn i Lov og Rettferdighetspartiets rekker. Landets nye forsvarsminister Anton Macierewicz mener flyet kan ha blitt utsatt for et bombeangrep, og regjeringen har stengt nettsiden faktysmolensk. gov.pl, som enkelt forklarte resultatene av de offisielle undersøkelsene.

Jarosław Kaczyński stilte den gang som presidentkandidat etter brorens bortgang, men ble slått av Borgerplattformens Bronisław Komorowski. Så, i 2015 kom Lov og Rettferdighetspartiet igjen til makten, da Andrzej Duda ble valgt til president.

Kaczyński er krassere i tonen enn tvillingbroren var. Han omtaler jevnlig sine motstandere som «gangstere» og «banditter», og anklager om både kommunisme og stalinisme sitter også løst. Slik har det vært lenge. Alt i januar 1993 var Kaczyński sentral i demonstrasjoner mot det postkommunistiske Polens første folkevalgte president, Lech Wałęsa. «Han skulle være vår president, men han viste seg å være deres president, de rødes president», ropte Jarosław Kaczyński inn i megafonen. Nylig har han omtalt regjeringskritiske demonstranter som «polakker av verste sort». Han har også markert seg med innvandringsfiendtlig og homofiendtlig retorikk, og han har omtalt angrep på kirken som angrep på selve Polen. Til gjengjeld, skal det sies, hagler skjellsordene også mot Kaczyński selv. I dag er han verken president eller statsminister, Borgerplattformens kvinnelige statsminister ble istedenfor erstattet av Lov og rettferdighetspartiets nestformann, Beata Maria Szydło.

Men det er få polakker som tviler på at Kaczyński sitter med mye av makten. Lov og rettferdighetspartiet endte nemlig med 37,5 prosent av stemmene, og sikret seg med dette flertall i både parlamentets underhus, Sejm, og i senatet. Begge de to tidligere regjeringspartiene gikk kraftig tilbake. En allianse av venstresidepartier klarte ikke å nå sperregrensen satt for slike valgsamarbeid, og ble med det rett og slett utradert. To nye partier har dukket opp på det polske, politiske fargekartet; det liberale partiet .Nowoczesna (prikken er en del av navnet, som betyr ‘moderne’), og bevegelsen til Pawel Kukiz, en tidligere rockestjerne som blant annet ønsker å avskaffe partistyret.

Konstitusjonell krise

Det polske valgsystemet har gjort det mulig for Lov og Rettferdighetspartiet å styre alene. Det tok ikke lang tid før de kastet landet ut i en konstitusjonell krise. Like før valget hadde nemlig parlamentet – da fortsatt dominert av Borgerplattformen – valgt fem nye dommere til den polske grunnlovsdomstolen. Tre av dem ble valgt som erstatninger for dommere som hadde avsluttet sin periode, de to siste ble valgt som erstatninger for dommere som skulle gå av like etter valget. Presidenten Andrzej Duda – selv tidligere medlem av Lov og Rettferdighet – nektet imidlertid å ta de nye dommerne i ed, og mente at de hadde blitt valgt «i strid med demokratiske prinsipper».

Da et nytt flertall var på plass i parlamentet ble fem andre dommere valgt istedenfor. Tidlig i desember ble de sverget inn av presidenten i en lukket seremoni, avholdt nattestid.

Dagen etter avgjorde imidlertid domstolen at tre av de nye dommerne som ble valgt før valget hadde blitt pekt ut på lovlig vis, mens valgene av de to siste ikke var gyldige. Presidenten nektet fremdeles å ta noen av de opprinnelige i ed og pekte på at domstolen allerede var fulltallig. Siden har det Lov og Rettferdighet-dominerte parlamentet vedtatt lovendringer som i realiteten svekker domstolens rolle, mens domstolen har funnet de samme lovendringene å være i strid med den polske grunnloven. Den konklusjonen har imidlertid regjeringen nektet å godta.

Ny medialov og strengere abortlov

Polsk riksdag, tenker du kanskje, men parlamentet er effektivt nok. Lov og Rettferdighet har tatt flere grep. En ny medielov – som gav dem sterk kontroll over de statlige mediene – har vakt sterke reaksjoner. Det samme har planer om en svært streng abortlovgivning. Partiets kritikere snakker om fremveksten av et demokratur. I slutten av april rykket tre av landets tidligere presidenter, inkludert den gamle folkehelten Lech Walesa, ut med et åpent brev på fremsiden av landets største avis. I brevet ble polakkene oppfordret til å forsvare demokratiet.

– Det er absurd å påstå at demokratiet i Polen er truet, repliserte visestatsministeren Piotr Glinski i et intervju på polsk TV.

Andrzej Dominiczak mener at de fleste polakker er kritiske til det også han oppfatter som antidemokratiske steg tatt av den nye regjeringen. Han tror imidlertid at mange støtter partiet på grunn av deres sosialpolitikk, som blant annet inkluderer høyere barnetrygd til familier med to eller flere barn, og å reversere en tidligere og svært upopulær økning av pensjonsalderen.

Polarisering

Professor Aleks Szczerbiak forteller i en artikkel om rask polarisering i landet. Så langt kan denne polariseringen ha styrket opposisjonen. EU har kommet på banen.

Det samme har Europarådet, som har kommet med skarp kritikk av endringene rundt grunnlovsdomstolen. Tidlig i mai stod KOD – Komiteen for forsvar av demokratiet – bak en stor demonstrasjon mot regjeringen i Warszawa. De ble møtt av flere mindre motdemonstrasjoner med slagord om Polens mot og mot «diktaturet i Brussel». Polen er et splittet land. Det er også et land som stadig oftere nevnes sammen med ordene «illiberalt demokrati». En grunn til det er at Jarosław Kaczyński oppfattes som inspirert av Ungarns mektige mann, Viktor Orbàn.

Orbán startet sin politiske karriere som ung, liberal jusstudent, og som en av grunnleggerne av Fidesz – den gangen en forkortelse for Alliansen av unge demokrater. «Grunnlaget for vårt verdenssyn er menneskerettsfilosofen», fortalte Orbán den ungarske ukeavisen HVG. «Vi mener at samfunnet må konstrueres på en slik måte at enkeltmenneskene får størst mulig frihet.» Ifølge en biografisk artikkel i Foreign Policy kalte han seg også en sosialliberaler, og han forklarte hvordan han kjempet for et demokrati etter vestlig maner. I dag er Orbán i femtiårene, Fidesz er en forkortelse for Ungarsk borgerforbund, og tonen har endret seg.

Orbáns ord vekker oppsikt

I mange år har det blitt arrangert sommeruniversitet i det lille tettstedet Băile Tușnad i det sentrale Romania. Ungarns sittende statsminister har vært en fast gjest på disse arrangementene i småbyen, som også er kjent ved et annet navn, et navn flertallet av befolkningen bruker: Tusnadfürdö. Det i seg selv er en historie om det etniske lappeteppet Europa egentlig er. Tusnadfürdö er en ungarsk enklave, langt inne i Romania.

I 2014 var Orbán der og sa ordene som snart skulle vekke oppsikt Europa over:

«Den ungarske nasjonen er ikke bare en sum av individer, men et samfunn som må organiseres, styrkes og utvikles, og på denne måten er den nye staten vi bygger en illiberal stat, en ikke-liberal stat. Den fornekter ikke grunnprinsippene i liberalismen, som frihet og så videre. Men den gjør ikke denne ideologien til et sentralt element i statlig organisering, men bruker istedenfor en spesifikk, nasjonal tilnærming.»

I talen sin beskrev han også et kappløp der målet er å skape en stat som gjør nasjonen vellykket, en nasjon som er å finne både innenfor og utenfor Ungarns landegrenser. Han fremhevet at det var viktig å forstå systemer som «ikke er vestlige, ikke er liberale, ikke er liberale demokratier, kanskje ikke en gang demokratier» og som likevel gjorde nasjoner vellykkede. Stjernene i verden var – mente han – Singapore, Kina, India, Tyrkia, Russland. «Og når jeg ser tilbake på det vi har gjort de siste fire årene, og på hva vi skal gjøre i de fire neste, så må det forstås fra dette ståstedet. Vi leter etter, og vi gjør vårt beste for å finne, måter vi kan skille lag fra de vesteuropeiske dogmene på, måter å gjøre oss uavhengige fra dem, måter å organisere et samfunn på som gjør oss konkurransedyktige i dette globale kappløpet.»

Fra en småby i Transylvania utfordret en statsleder i EU et av unionens grunnleggende elementer: det liberale demokratiet.

Orbànistan

Utfordringen var for så vidt ikke ny. Orbán ble statsminister for andre gang i 2010. Fidesz gjorde da et brakvalg. Det var ingen overraskelse. Det sosialdemokratiske regjeringspartiet MSZP var langt på vei diskreditert som et resultat av en politisk skandale. Misnøyen med partiet var enorm. Tilbake til Eurobarometer, nå fra høsten 2009. Da var over halvparten av ungarerne fornøyde med demokratiet i EU, men under en fjerdepart var fornøyd med hvordan demokratiet fungerte i Ungarn. Ungarerne var også pessimistiske med tanke på fremtiden.

Styringstillegget i det ungarske valgsystemet sørget for at Fidesz’ overveldende valgresultat, partiet fikk 53 prosent av stemmene, gav to tredjedelers flertall i parlamentet. Fidesz kunne gjøre som det ville. Partiet satte den mektige grunnlovsdomstolen ut av spill, innførte høyst kontroversiell medielovgivning og fylte viktige posisjoner med sine egne folk. Deretter ble en ny grunnlov innført, vedtatt med bare Fidesz’ egne stemmer. Det var en grunnlov som både utfordret maktfordelingsprinsippet, svekket domstolenes uavhengighet og som langt på vei sørget for at partiet ble sittende igjen med bukten og begge endene. Ungarn har blitt omskapt til det ungarske kritikere gjerne omtaler som «Orbànistan».

Multikulturalismen som utvalgt syndebukk

Året etter at Orbán fikk oppmerksomhet rundt sine ord om en illiberal stat vendte han tilbake til Tusnadfürdö. Igjen entret han scenen, og igjen holdt han en tale som vakte oppmerksomhet:

«Det som står på spill i dag er Europa, den europeiske måten å leve på, overlevelse eller bortfall av europeiske verdier og nasjoner, eller at de endres slik at de ikke lenger er gjenkjennelige», sa den ungarske statsministeren. «Vi ønsker at Europa skal bevares for europeerne, [...] vi ønsker å bevare et ungarsk Ungarn.»

Han fulgte opp med et angrep på venstresiden, som han anklaget for å være anti-ungarsk. Han beskrev EU som en suksesshistorie, men mente at unionen hadde mistet sin fleksibilitet og pragmatisme, og at dette hadde blitt erstattet av en ideologisk besettelse. Han angrep multikulturalismen. Han knyttet innvandring uløselig sammen med kriminalitet. Han sa at den alvorligste trusselen ikke kom fra krigsrammede områder, men «fra det indre Afrika». Barrieren i Nord-Afrika hadde kollapset, mente han, «den kan ikke lenger beskytte Europa mot disse veldige menneskemassene».

Hva er høyreradikalisme?

Ungarske opposisjonspolitikere ble rasende over talen. Nestlederen i det sosialdemokratiske partiet MSZP, István Ujhelyi beskrev Orbán som «farligere og farligere for hele Europa». Han la til at statsministeren ikke var noen visjonær, men snarere en leder for «en balkansk politisk mafia». Zsolt Gréczy i partiet Demokratisk Koalisjon mente talen viste at statsministeren var blind for landets virkelige problemer, og at han hadde blitt besatt av innvandringsspørsmålet.

Orbán ble også angrepet fra høyre, fra det sterkt høyreradikale partiet Jobbik. Der mente man at statsministeren bare hadde det i kjeften.

Den nederlandske statsviteren Cas Mudde, en av Europas ledende forskere på høyreradikalisme, omtalte talen som den viktigste høyreradikale talen holdt i Europa på flere tiår. I en artikkel i Washington Post ytret Mudde også at talen la opp til to spørsmål om forståelsen av høyreradikal politikk. Det første: Hva er det som gjør at et parti er høyreradikalt? Det andre: Er høyreradikal politikk avgrenset til høyreradikale partier?

I internasjonal sammenheng er det gjerne det ungarske opposisjonspartiet Jobbik som, med rette, omtales som høyreradikalt. Jobbik er dypt nasjonalistisk, og har sterke innslag av både antisemittisme og antisiganisme (hat og diskriminering mot romfolk). Sentrale folk i partiet er påvirket av såkalt panturanisme, der Ungarn ses på som en fremtidig ledende stat i et veldig fellesskap langt østover i Asia.

Partiet har markert seg som motstandere av både «global kapitalisme» og «sionisme», og har hatt internasjonalt samarbeid med franske og belgiske Front National, med de italienske nyfascistene i Fiamma Tricolore, med British National Party, med det nå nedlagte svenske mikropartiet Nationaldemokraterna og med det fullstendig marginale finske partiet Blåhvit Front. Fidesz er på sin side medlem av det Europeiske folkepartiet, og slik sett søsterparti av både Høyre og Kristelig Folkeparti. Og den polske Borgeralliansen. Lov og Rettferdighetspartiet er medlem av Alliansen av europeiske konservative og reformister (AECR), sammen med blant andre britiske tories og de finske Sannfinnene, et høyrepopulistisk parti som etter at de kom inn i regjering har slitt i sterk motvind.

«Bare galger!»

Et par dager etter å ha svart på spørsmål om utviklingen i Polen, sender Andrzej Dominiczak en e-post med et bilde fra en fotballkamp i Warszawa.

På bildet har en gruppe av Legia Warszawa- fans – hooligans, kaller Dominiczak dem – hengt opp et gigantisk banner. «KOD, Nowoczesna, GW, Lis, Olejnik og andre horer», står det. Det er en referanse til flere av regjeringens motstandere, inkludert KOD, og til de profilerte journalistene Tomasz Lis og Monica Olejnik. «For dere har vi ingen fløyter, bare galger!», fortsetter teksten. Adam Szłapka i partiet .Nowoczesna har alt meldt saken til politiet, og har – i et intervju med rp.pl – etterlyst avstandstagen fra Lov og rettferdighetspartiet:

– De må si tydelig fra om at dette ikke er inspirert av Lov og rettferdighetspartiet. Hvorfor må jeg si dette? Fordi et medlem av Lov og rettferdighetspartiet, [parlamentarikeren] Jacek Świat på Twitter har gitt uttrykk for aksept for denne oppførselen.

Świats Twitter-melding? «Legias tilhengere svarer manipulatorene. Dette banneret fordriver tvil.» Banneret ble også hyllet av Marian Kowalski, visepresident i det ultranasjonalistiske Ruch Narodowy, i en Facebook-melding delt over 1100 ganger.

Trumpismen ikke unikt amerikansk

På den andre siden av Atlanterhavet tyder alt på at Donald Trump blir republikanernes presidentkandidat i USA. Han er en gavepakke til europeisk anti-amerikanisme, og kan oppfattes som en bekreftelse av mange av de verste anti-amerikanske fordommene som florerer i Europa. De som sier at amerikanere er vulgære, besatt av penger, voldelige, rasistiske. Og europeiske medier har da også skrevet spaltevis av artikler med dette perspektivet.

I en nylig artikkel i New Yorker skriver imidlertid den britisk-amerikanske journalisten John Cassidy at trumpismen slett ikke så unikt amerikansk som man kan få inntrykk av på nært hold. Han peker på at «høyreorienterte anti-establishment bevegelser» vokser i Europa, «fra Irskehavet til de karpatiske fjellene». Han nevner både britiske Nigel Farage, franske Marine Le Pen, østerrikske Norbert Hofer og regjeringene i Polen og Ungarn, og peker på bølger av nasjonalisme, nativisme (et begrep som grovt kan oversettes med innvandringsfiendtlighet), knuste drømmer i møtet med globaliseringens økonomiske resultater, terrorfrykt og kynisme rundt karrierepolitikere.

Cassidy overser selvsagt hundene som ikke bjeffer – høyrenasjonalistiske populister er så godt som fraværende i land som Portugal, Spania og Irland. Han sveiper over Europa, og borer ikke ned i de ulike nasjonale kontekstene, ser ikke på ulikhetene mellom Farage og Le Pen, mellom Le Pen og Orbán. Men samtidig er bølgene han nevner reelle nok: Nasjonalisme og fremmedfrykt, ja visst, men også mistro til karrierepolitikerne. Både Lov og Rettferdighetspartiet og Fidesz kom til makten på en bølge av misnøye, en misnøye som ble styrket av politiske skandaler.

Mistillit over hele linja

I det østeriske presidentvalget i april vant den uavhengige, grønne presidentkandidaten Alexander van der Bellen over det høyreradikale Frihetspartiets kandidat Norbert Hofer. De to kandidatene fra partiene som lenge dominerte østerriksk politikk – sosialdemokratiske SPÖ og kristendemokratiske ÖVP – røk ut allerede i første valgomgang. Van der Bellen vant til slutt med litt over knappe 30.000 stemmer.

Noen av Hofers kritikere – blant dem Hans Rauscher, en spaltist i storavisen Der Standard – snakket før valget om faren for «orbanisering» av Østerrike. Da Van der Bellen vant ble det trukket mange lettelsens sukk rundt om i Europa.

La oss vende tilbake til Eurobarometer- undersøkelsen. Tall fra den ferskeste av disse – fra våren 2016 – viser flere interessante ting. For det første: Hele 56 prosent av østerrikerne mener innvandring er en av de to største utfordringene Østerrike står ovenfor, og enda flere inkluderer innvandring blant EUs to største utfordringer. For det andre: Mistillit til både EU, til den østerrikske nasjonalforsamlingen og til Østerrikes regjering er utbredt. For det tredje: Den mistilliten er ikke spesiell for Østerrike. Den er faktisk gjennomgående, og økende, i EU som helhet.

Det er ikke i landene der finanskrisen har herjet som verst at illiberale, nasjonalistiske orienterte partier – om de nå er høyreradikale eller ikke – har vokst. Det er ikke der de har kommet til makten. Det har skjedd i land der tillitskriser har herjet. De har trukket sammen mørke skyer: eksisterende fremmedfrykt – som fores av at det kommer mange asylsøkere; mismot og misnøye i møtet med globaliseringen; og uro for fremtiden. De har blitt matet av politisk polarisering, og har selv bidratt til å styrke den samme polariseringen. I sin lavmælte seierstale slo Alexander Van der Bellen fast at for mange østerrikere opplever at regjeringen ikke hører på dem: «Mange mennesker i dette landet føler seg ikke tilstrekkelig representert, de føler seg ikke hørt.»