– En som har vært i fengsel, vil alltid være assosiert med straffen han har fått, forteller en innsatt i Bjørgvin fengsel i Bergen. Han deltar i en ukentlig filosofigruppe for innsatte i fengselet.

Diskusjonen går livlig når gruppen diskuterer straffens funksjon. Noen mener at det er greit at straffen henger med straffedømte etter soning, mens andre mener at det er uakseptabelt at en aldri vil kunne bli ferdig med straffen.

– En som blir dømt til å betale tilbake for eksempel 10 millioner kroner, vil aldri noensinne klare det. Kravet vil henge over ham resten av livet. Det er ikke riktig, han må kunne få en mulighet til å slippe fri, bemerker en annen av de innsatte i gruppen.

– Hvordan skal han tjene pengene til å betale tilbake? Den eneste måten er gjennom å begå lovbrudd igjen. Han har likevel ikke mer å tape. Dermed øker straffen faren for mer kriminalitet.

Et onde

Da Fri tanke besøker fengselet, deltar omkring 10 innsatte i diskusjonen til filosofigruppen. En håndfull blir igjen etterpå for å snakke om straffens funksjon.

– Som kriminell har du brutt en tillit. Du kan ikke forvente at du alltid skal tilgis, sier en tredje i gruppen. Han mener likevel at hvis en straffedømt ønsker å endre atferd, må samfunnet kunne gi ham en sjanse igjen.

Straff er et drastisk virkemiddel som samfunnet benytter seg av for både å forebygge, beskytte og for å skape rettferdighet mellom lovbryterer og dem som følger samfunnets lover. For rettstaten, slik vi blant annet kjenner den her til lands, er likhet for loven et viktig prinsipp.

Spørsmålet er om det faktisk er mulig å håndheve et slikt prinsipp.

Straffens funksjon

– Straff er definert som et onde som staten påfører en lovovertreder. Det krever dermed en god begrunnelse dersom staten skal påta seg å skape denne lidelsen, påpeker David C. Vogt, stipendiat i filosofi ved Universitetet, i ferd med å avslutte en doktoravhandling om straff.

Vogt ser i sin avhandling på rettferdighet knyttet til straff og til alternativer til straff. Straff har i tradisjonell rettsoppfatning to funksjoner. Den har dels en materialistisk og dels en symbolsk funksjon.

Straffens materialistiske funksjon er selve lidelsen som påføres lovovertrederen. Det handler ikke så mye om å skape lidelse i seg selv, men om å forhindre at noen skal få lyst til å begå lovbrudd. Det handler også om at dersom ikke staten tar vekk den ufortjente fordelen ved å begå et lovbrudd, vil det ikke være rettferdig for oss andre som følger loven.

– Dette er en opplagt måte å tenke om straff på. Men den reiser også noen problemer. Blant annet fordi det ikke er belegg for å si at strengere straff gir mindre kriminalitet, ifølge Vogt, og gir dermed et stikk til de politikere som ønsker å høyne straffenivået i Norge.

Det materialistiske aspektet er i seg selv ikke nok grunn til straff understreker han, og det er der straffens symbolske funksjon kommer inn. Vogt trekker frem filosofene Immanuel Kant og Georg Wilhelm Friedrich Hegel, som pekte på at en forbrytelse er en krenkelse av andres frihet. Straffen skal gjenopprette rettferdighet mellom borgere i et samfunn ved å sørge for at alles likeverdige rett til frihet respekteres.

Straffet etter soning

Straffen er en motytelse. En lovovertreder har frarøvet et annet menneske en frihet, enten det er friheten til å eie sin sykkel eller friheten til å leve, og rettferdighet skjer fyllest når forbryteren selv blir idømt frihetsberøvelse. Samfunnet setter en grense. Hvis lovovertrederen ikke blir straffet, kommuniserer samfunnet at det er greit å oppføre seg slik. Det skjer for eksempel i USA, mener David C. Vogt, der det har vært flere hendelser hvor politi har skutt og drept ubevæpnede svarte borgere, men ikke blir straffeforfulgt.

– Et poeng for staten er at når straffen er sonet, er rettferdighet gjenopprettet. Lovbrytere har gjort opp og har gjenreist sin status som likeverdig borger, sier han.

I stortingsmelding nr. 37 fra 2007-2008 blir det nettopp slått fast at en lovovertreder har gjort opp for seg når straffen er sonet. Det er statens syn på straffens funksjon. Her er det imidlertid stor forskjell i statens oppfattelse og hvordan straffedømte selv ser det.

Straffen som stempel

En annen bergensfilosof som har tatt doktoravhandling med fengselsperspektiv, er Marianne Frøystad Walderhaug. Hennes utgangspunkt utgangspunkt har vært samtaler med innsatte. Hun har reflektert rundt filosofisk samtale og det hun kaller det kriminelle innsideperspektivet. Siden 2006 har hun vært ansatt som filosof i Bjørgvin fengsel i Bergen, hvor hun blant annet holder filosofiske samtaler og filosofigrupper med innsatte.

– For mange er straffen begynnelsen på å bli stemplet i én kategori. Det skapes et skille mellom ordinære samfunnsborgere og straffedømte, konstaterer Walderhaug. Som fengselsfilosof har hun vært opptatt av hvordan vi som samfunn møter de straffedømte etter soning.

– Når de er ferdig med straffen, opplever de å bli utestengt fra samfunnet. «Han har sittet i fengsel» er noe som ofte forfølger dem lenge etter at straffen er sonet.

Ansvarliggjøring

Walderhaug mener det ikke er nok at den straffedømte blir juridisk anerkjent som vanlig borger etter endt soning. Vi er som mennesker alle avhengige av anerkjennelse fra familie og samfunn, understreker hun.

– Hvis virksomheten i kriminalomsorgen bygger på prinsippet om at man har gjort opp for seg når straffen er sonet, er det interessant at de straffedømte selv ofte erfarer at straffen er noe som henger ved dem på en belastende måte, snarere enn å erfare den som et oppgjør og en gjenopprettelse, sier Walderhaug.

– Uten å ta ansvaret vekk fra den enkelte forbryter, må vi også se samfunnets rolle i den gjenopprettende prosessen straffen også handler om.

Walderhaug trekker frem historien til «Rasmus», som hun også omtaler i sin avhandling. Han virket i mange år som torpedo og utsatte mange mennesker for vold og trusler. «Rasmus» hadde ikke hatt noen skrupler med det han gjorde, inntil han en dag ikke lenger kunne forsvare sine handlinger overfor seg selv. Han tok et oppgjør med seg selv, men merket da at det ikke var umulig å bli en vanlig samfunnsborger igjen. Ingen trodde på at han hadde endret seg.

– Allerede i fengselet oppfattet både ansatte og andre innsatte ham kun som en kriminell, selv om han prøvde å opptre streit. Og han opplevde det samme i det sivile samfunnet etter at han ble sluppet fri, forteller Walderhaug.

– Alle forventet at han var kriminell og hadde koblinger til kriminelle miljøer. Han ga etter hvert opp.

Heller noen enn ingen

Walderhaug fremhever at den straffedømte selvsagt selv har et ansvar for det livet han eller hun velger å leve og de handlingene han eller hun gjør. Straffedømte som har tatt et oppgjør og ønsker å leve lovlydig, får vanskeligheter med å få til denne endringen når de opplever utestenging i etterkant.

En annen utfordring for mange når de begynner e å leve et vanlig liv etter mange år som kriminell, er at de går fra å være noen til å bli ingen.

– For noen står det mellom det å enten være en respektert mann blant kriminelle eller det å stå helt nederst på rangstigen i det øvrige samfunnet, sier Walderhaug.

Klasseperspektiv

Et dilemma ved straffen at den kanskje ikke kan skape rettferdighet i et urettferdig samfunn, mener David C. Vogt. Hvis straffen skal gjenopprette den straffedømtes status som likeverdig borger, forutsetter det at han eller hun er likestilt med andre borgere før forbrytelsen skjer. Realiteten er derimot at flertallet av straffedømte komme fra gruppering med lavere sosioøkonomisk status. Det eksisterer altså en urettferdighet på forhånd, ifølge Vogt, og straffen opprettholder denne urettferdigheten.

– Verken materielt eller sosialt stiller alle likt i samfunnet. Og i fengslene er folk fra lavere klasser overrepresentert, forteller Vogt.

En systematisk skjevhet

Sosiologen og kriminologen Nils Christie ga denne fordelingen navnet «den skjeve pyramide»: Antall registreringer for lovbrudd øker med synkende sosialklasse. Det gjelder over hele linja – fra antall begåtte forbrytelse, via anmeldelser og sanksjoner til antall innsatte, øker den relative andelen av lavere klasser.

– Dette er en systematisk skjevhet, og hvis man skal løse dilemmaet, må man gå inn på formålet med straffen. Hvis en skal opprettholde et rettferdig system, skulle straffen ta hensyn til at det i utgangspunktet er en skjevhet i folks frihet, sier Vogt.

– Hvis en derimot bare ser materielt på straffens funksjon, kunne en like godt tenke seg den motsatte konklusjonen, nemlig at de som har minst å tape på en straff bør få strengere straff fordi det krever mer å avskrekke dem. Men dette er opplagt urettferdig.

Han peker på at det i dag eksisterer en slik urettferdighet i straffesystemet:

Hvitsnippforbrytere slipper oftere unna, mens de som står lavest på rangstigen dømmes oftere og hardere enn de rike og mektige. Disse begår ofte forbrytelser som er mer skadelige for samfunnet enn for eksempel et villainnbrudd.

– Dette er til syvende og sist et politisk spørsmål. Hvordan skal vi bruke ressursene på kriminalitetsbekjempelse? I dag brukes det mye ressurser på for eksempel å straffe narkotikarelatert lovbrudd strengt. Men burde de heller brukes mot forbrytelser som gjør større skade på andre?

Mangfold

De innsatte i filosofigruppen i Bjørgvin fengsel deler Vogts syn. Som én peker på, kan en få 21 år for å selge hasj, mens strafferammen for større økonomisk svindel er seks år.

– Det henger ikke sammen, sier han.

Mange i gruppen er enige om det heller ikke er nødvendig å sette alle i fengsel selv om de har gjort samme straffbare handling. Straffen må kunne tilpasses individuelt.

– Samfunnsstraff kan være en bedre løsning for noen, som en av dem sier.

De omkring 10 innsatte som har møttes til diskusjon i filosofigruppen, representerer mange grupper av menn, fra dem som har sittet inne gjentatt ganger til ham som er inne for første gang, fra unge i 20-årene til eldstemann opp mot 60 år.

Filosofigruppen gir dem en mulighet til å lufte tanker og til å diskutere temaer som opptar dem. De velger selv hva som skal tas opp på et møte. Den dagen Fri tanke besøkte gruppen, var det tilgivelse gruppen entes om å snakke om. Gjennom diskusjonen kan de gi uttrykk for sine meninger og bryne seg mot andre oppfatninger. Samtalen i filosofigruppen åpner opp for at de kan være mennesker, ikke bare straffedømte som soner i et fengsel.