REPORTASJE: – Jeg merket at jeg likte henne veldig godt. Jeg hang nok litt etter henne og kjente at det kriblet i magen. Hun var i tillegg en person som kunne tåle en åpen diskusjon om livssyn. Så jeg ba henne ut på en kaffedate, forteller Erik Andal Hofsten.

– Nå ja, jeg vet ikke helt om jeg husker det som en date. Jeg var usikker på hva det var, men jeg merket jo at han var interessert, kommenterer Hege M. Andal Hofsten.

Den gangen, på vårparten i 2016, var han fylkesleder for Human- Etisk Forbund i Telemark mens hun var og er sogneprest i Borgestad menighet i Skien.

I fjor sommer giftet de seg.

DET VAR DIALOGARBEIDET som førte dem sammen. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har lokalavdelinger flere steder i landet, og i februar 2016 ble det også opprettet en lokalavdeling i Grenlandsområdet i Telemark. Erik ble oppnevnt til å representere Human- Etisk Forbund, mens Hege representerte Den norske kirke.

– Jeg opplevde at vi stod nær hverandre livssynsmessig. Vi jobbet begge med seremonier og møtte mange av de samme utfordringene. Så satt vi sammen i et forum som diskuterer livssyn og dialog. Hun har den religiøse overbygningen. Det har ikke jeg. Men ellers er det mye av det samme, sier han.

Hege var relativt nyskilt og hadde ikke noe nytt forhold i tankene. Erik var den som var mest frampå i starten, men det var Hege som sommeren 2016 spurte om de skulle være kjærester.

– Men jeg merket jo at jeg likte han veldig godt. Han kom på en måte seilende på ei fjøl, og jeg måtte bestemme meg for om jeg var klar, sier hun.

Sommeren 2016 hadde de hatt mye kontakt gjennom i dialogforumet, og kanskje merket at det var noe mer enn et vanlig vennskap på gang. Hege tok med seg en venninne ut til Jomfruland for å hilse på Erik som hadde sommerjobb som vakt på Jomfrulandsutstillingen. Målet var å sjekke ut om han var et bra kjæresteemne.

– Jeg fikk tommel opp! Jeg hadde jo merket at jeg begynte å få følelser for han, og da vi møttes på Jomfruland den dagen, ble vi enig om å møtes to uker senere, forteller hun.

Men det skulle ikke gå to uker. Bare noen dager senere var de sammen igjen. Nå var det ingen grunn til å vente lenger.

– Det var Hege som spurte om jeg var klar for et forhold, og da var jo saken avgjort, sier Erik.

– Vi er så gamle nå at vi ikke driver og tuller. Jeg fikk ikke en venninne til å spørre for meg, for å si det sånn. Da ble det også en viss likevekt, siden han var mest ivrig i starten, sier Hege med et smil.

DET NESTE ÅRET var de kjærester, men uten å flytte sammen.

– Vi holdt en lav profil. Samtidig var det ikke noen hemmelighet av vi var sammen. De fleste visste det. Jeg informerte arbeidsgiveren min tidlig om dette, forteller Hege.

Sommeren etter, i 2017, giftet de seg og flyttet sammen i Heges rekkehusleilighet i Skien.

– Det er fortsatt problematisk for en prest i Den norske kirke å være samboende, så det var selvsagt en viktig årsak til at vi giftet oss. Men samtidig var jo dette noe vi ønsket. Vi giftet oss av glede! Vi gjorde noe veldig fint for oss, samtidig som vi fikk en ramme rundt forholdet vårt som ble lettere for meg å leve med som prest, sier Hege.

Så var det bryllupet da. Skulle det bli kirkelig eller humanistisk?

For Erik ville det være helt feil å love troskap overfor en Gud han ikke tror på, mens Hege ikke ville gifte seg på Tinghuset. Det hele løste seg etter en lang prat med Main Stensholt Holte, tidligere organisasjonssekretær for Human-Etisk Forbund i Telemark og humanistisk vigsler. Hun laget en seremoni der alt handlet om dem som par, og hvor det var minimalt med livssynsreferanser både den ene og den andre veien.

– Jeg ville jo helst ha hatt det i kirken selvsagt, men jeg måtte respektere at Erik ikke ville det. Men heldigvis fikk jeg litt kristendom inn i vigselen likevel: Da vi var ferdige med seremonien kom det en venn bort til meg og fortalte at hun hadde bedt intenst for oss i det stille mens vi ble gift. Det likte jeg veldig godt. Da ble Gud med meg inn i dette ekteskapet også, smiler Hege.

– Hvordan har familie og venner reagert på ekteskapet?

– Jeg har bare fått støtte fra folk i Human-Etisk Forbund. Jeg har ikke fått noen negative reaksjoner. Folk ønsker oss bare lykke til og synes det er spennende, sier Erik.

De to minner om at forholdet deres tross alt ikke er så veldig spesielt.

– Det er ikke så uvanlig med ekteskap der man har ulikt livssyn. Det som er spesielt med oss er at vi er så profilert på hver vår kant, og at vi kanskje er litt mer opptatt av livssyn enn de fleste. Men ut over det er vi ikke så annerledes enn andre ektepar med to livssyn, sier de.

Erik og Hege tror folk kanskje har snakket mer om dem, enn med dem.

– Sladderen har jo gått, selvsagt. Det har vi fått med oss. Vi var den store snakkisen i kirke-Skien en god stund, men det har heldigvis gitt seg nå, sier de.

HEGE HAR FÅTT NOEN FLERE tilbakemeldinger og spørsmål fra «sine folk» enn Erik. Blant annet er hun blitt spurt om hvordan hun kan være sammen med noen som «kommer til å gå fortapt». Det synes hun er et vanskelig spørsmål.

– Det er ikke så mange som tror på helvete lenger. Jeg har heller ikke tanken om at helvete er et sted eller en tilstand der mennesker skal få straff for sine dårlige handlinger. Samtidig synes jeg også det er en rar tanke at «alle kan komme til himmelen ». Men hvordan dette er, vet jeg ikke. Jeg tror at livet har to utganger, og at frelse er å komme til det vi tenker på som himmelen. Men hva som skjer og hvordan, vet jeg jo ikke.

Erik tror det ville ha vært den største hindringen i forholdet deres, hvis Hege var overbevist om at han ville komme til helvete.

– Jeg ville ikke ha likt det medlidende blikket og forsøkene på å frelse. Jeg har ikke dårlig samvittighet for min manglende kristentro, sier han.

HEGE ER OVERBEVIST om at Erik ville ha vært en ganske streng kristen, hvis han hadde vært troende.

– Jeg tror ikke vi ville ha blitt kjærester hvis han hadde vært kristen. Erik tar Bibelen meget alvorlig og tolker den veldig strengt. Det som står der betyr faktisk det som står, og alt betyr like mye. Jeg legger mest vekt på Det nye testamentet. For meg overskygger budskapet til Jesus og Guds kjærlighet i Det nye testamentet de fordømmende og til dels grusomme tingene som står i Det gamle testamentet, sier Hege.

Her bryter Erik inn. For ham holder det ikke bare å plukke de vakre blomstene.

– Jeg synes kirken er altfor mild når de velger ut hva som skal tas med og hva som glemmes. Hvorfor spiser de for eksempel svinekjøtt når dette uttrykkelig er forbudt i Bibelen? Hvorfor teller ikke det? Hvordan skal man velge? Jeg tror mennesket velger moralen selv, og at den endrer seg med samfunnsutviklingen. De kristne styrer dette ved å bestemme selv hvordan de skal tolke Bibelen, sier han.

BORGESTADPRESTEN MENER det viktigste man diskuterer i kirken, nettopp er hvordan man skal tolke Bibelen.

– Det har alltid vært mye makt i dette. Bibelen har blitt tolket for å vinne personlig makt. Hvis man leser Det gamle testamentet, får man ikke et så positivt bilde av Gud. Det er mye frykt og hevn. Men så kommer som sagt Jesus i Det nye testamentet. For meg som prest er Guds kjærlighet til mennesket i Det nye testamentet nøkkelen til å forstå Bibelen og kjernen i det kristne budskapet.

Hun synes det er vanskelig å svare når hun blir spurt om hennes valg av tolkningsnøkkel ikke bare er en mulighet til selv å bestemme hva Bibelens budskap skal være.

– Det er jo dette som er så vanskelig. Hvorfor velger jeg det bibelsynet jeg har? Handler det om min personlighet eller noe annet? Det vet jeg ikke. Jeg kan forstå at dette er lettere å få til å gå opp logisk hvis man legger til grunn at Bibelen bare er en vanlig bok, men dette handler ikke om logikk. Dette er tro. For meg er dette en kroppslig erfaring. Når jeg leser Bibelen skjer det noe med meg. Jeg har erfart å ta imot Den hellige ånd. Det er en fantastisk følelse. Troen lever i meg, og jeg kan ikke velge den bort, sier Hege.

BIBELEN HAR IKKE samme effekt på Erik.

– Jeg var også med i Ten Sing og deltok i bønn og gudstjenester. Jeg fikk ingen slike følelser. Jeg synes naturen er fantastisk i seg selv, og synes ikke den blir rikere og mer fantastisk hvis man legger inn en gud. Jeg har også vært i situasjoner der min ateisme har vært en styrke. Da jeg mistet et barn i krybbedød var det godt å ha et livssyn der dette ikke skaper logiske problemer og man må spørre seg «hvordan kan en god gud tillate dette?». I humanismen bare skjer slike ting. De har ingen mening. Vi må bare finne oss i det, sier han.

Bønn er en annen ting som er viktig for Hege, og som Erik forstår lite av. Som kristen tror hun at mennesker kan kommunisere med Gud via bønn og at Gud kan gripe inn i den fysiske verden. Hun avviser imidlertid at Gud med dette blir en kynisk figur som bare hjelper noen, mens han lar andre dø og lide.

– Jeg tror på bønnesvar, men samtidig lever vi i en verden som er avsondret fra Gud, på samme tid som Gud også er til stede i verden. Det ondes problem greier vi aldri å løse logisk, tror jeg. Livets betingelser er at ting dør og fæle ting skjer. Slik er den verden Gud har skapt. Men likevel finnes det unntak. Jeg tror at mirakler skjer, samtidig er det vanskelig å skulle forklare hvorfor noen for eksempel blir friske mens andre dør. For meg handler bønnen først og fremst om ting som skjer inni meg, når jeg leter etter svar og prøver å finne styrke. Det handler sjelden om at jeg ønsker meg noe, sier Hege.

– Snakker dere ofte om slike ting?

– Ja, dette var tema allerede på det første kaffemøtet vårt. Jeg var nysgjerrig både på Hege og hvordan hun får troen sin til å henge sammen, sier Erik.

HUN MERKER AT ERIK er opptatt av at livssyn skal gå opp logisk, men for henne blir det feil å se religiøs tro på den måten.

– Likevel har han utfordret meg til å tenke gjennom hva jeg står for, og jeg tror jeg har blitt flinkere til å finne gode svar. Folk tror at siden jeg har giftet meg med en «hedning» er jeg i ferd med å miste troen, men sannheten er motsatt. Forholdet og samtalene våre har styrket meg i troen, sier Hege.

Erik har også lært hva det vil si å tro, og hva troen betyr for Hege personlig.

– Det er en verden som tidligere var mer ukjent for meg. Og så har selvsagt jeg blitt utfordret på det jeg står for selv, sier han.

– Har dere endret syn på noe?

– Nei, det tror jeg ikke. Men jeg har lært mer om forskjellene og hvordan det er å være en kristen, sier Erik.

HEGE SVARER AT HUN har blitt mer bevisst på at mennesker ønsker klare svar, og synes det er utfordrende å leve med at hun ikke alltid har dem.

– Jeg har fått litt mer ydmykhet for hvor vanskelig dette er, og har blitt mer bevisst på hvor feil det er å skulle definere hvem som er «gode» eller «dårlige» kristne for eksempel. Det finnes ikke noen fasitsvar på dette. I vår kirke er det for eksempel to syn på homofilt samliv. Noen mener homofili er synd og at alle kristne nødvendigvis må mene det samme fordi Bibelen er så tydelig. Mens andre som også leser Bibelen, mener at det er rom for dette. Dette kan være utfordrende å diskutere, da det vekker mange følelser, sier hun.

Hege synes det er interessant at mange, spesielt yngre mennesker, tenker helt annerledes om tro en tidligere. Det har blitt vanligere å «sette sammen sin egen religion».

– Dette blir mer og mer vanlig at folk plukker litt her og der. Synkretisme er et fint fremmedord for det. Aller mest vekker slike ting nysgjerrigheten min, for det sier jo noe om folks religiøsitet. Samtidig har jo vi som kirke noen dogmer. Jeg kan ikke som prest si at kristendom kan være nærmest hva som helst, sier hun.

– Begynner dere noen ganger å krangle?

– Vi vet hvilke ting vi er uenige om, så da stopper vi heller. Vi diskuterer for eksempel ikke skolegudstjenester. Der synes jeg Human-Etisk Forbund er tåpelige, sier Hege.

– Det må du gjerne synes, men der er vi uenige. Skolen bør være livssynsnøytral og ikke arrangere gudstjenester. Men kritikken vår går jo først og fremst mot skolen da, og ikke mot dere i kirken. Dere får jo bare invitere. Problemet er at skolene sier ja takk, innvender Erik.

DET VIKTIGSTE ER at de stiller åpne og nysgjerrige spørsmål til hverandre, mener Hege. Det er først når man begynner å mistenkeliggjøre og mistro hverandre at det kan oppstå vonde følelser.

– Ingen av oss ønsker å vinne over den andre. Vi stiller spørsmål for å lære. Vi har tillit til hverandre. Så lenge man har en slik innstilling går det bra. Vi møtte jo hverandre i et råd der livssynsdialog skal være det sentrale. Da skulle det jo bare mangle om vi ikke greide å ha en god livssynsdialog på hjemmebane også, sier hun.