Beirut, Libanon: Mandag, 11. februar 2013. Kholoud tømmer vesken ut over stuegulvet, finner telefonen og ringer samboeren, som har kveldsskift på treningssenteret.

– De har godkjent det! Vi er gift!

Kholoud er gravid i fjerde måned. Endelig kan de puste lettet ut. Ekteskapspapirene, som ble signert i hemmelighet 2. november i fjor, er nå offisielt godkjent av Justisdepartementet. I flere måneder har de ventet på bekreftelsen på det de selv var overbevist om: det finnes ingen hjemmel i libanesisk lov som kan forby par å gifte seg utenfor religiøse institusjoner, på libanesiske jord.

I Dahie, et shiamuslimsk nabolag i utkanten av Beirut, har ryktene svirret like lenge. Har datteren din mistet troen? Hvorfor vil hun ikke gifte seg som muslim?

– For oss er ikke dette et spørsmål om tro, forklarer Kholoud når vi treffes i bakgården på et treningssenter i Hamra, der Nidal er resepsjonist.

– Jeg er fremdeles muslim, men min tro er ikke relatert til min status som borger.

– Jeg er fremdeles muslim, men min tro er ikke relatert til min status som borger. Jeg, og mange med meg, ønsker å leve i en sekulær stat, i et land med sekulære borgerrettigheter, sier Kholoud med et fast grep om språket. Nidal, som i motsetning til sin kone ikke har studert engelsk litteratur, nøyer seg med å nikke bekreftende til alt Kholoud sier.

– Vårt ekteskap handler ikke bare om oss lenger. Det er blitt et samfunnsansvar for oss.

Foreldet familielov

Nidal og Kholoud er ikke alene i å ønske seg en sekulær stat. Siden ekteskapet deres ble kjent, er det blitt opprettet støttegrupper på Facebook, demonstranter har samlet seg rundt Martyrplassen i Beirut for å vise sin støtte til saken, og selv Libanons president, Michel Suleiman, annonserte via Facebook og Twitter at han støtter bevegelsen for borgerlig ekteskap.

– Vi bør snarest mulig utarbeide en lov for borgerlig ekteskap, skrev Suleiman på Facebook, der han postet et bilde av en far med datteren på skuldrene i et demonstrasjonstog. I den ene hånda holder jenta en bamse, i den andre holder hun en plakat med påskriften: «borgerlig ekteskap – ikke borgerkrig».

– En slik lov vil svekke religiøse skiller og styrke nasjonal enhet. Hva tror dere? spurte presidenten sine 174 000 tilhengere, som kvitterte med en lang remse støtteerklæringer.

Allerede reiser 700 libanesiske par til Kypros hvert år for å signere ekteskapspapirene utenfor Libanons mange religiøse institusjoner. Noen tar turen over havet av økonomiske grunner, noen av ikke-religiøse grunner, andre av nettopp religiøse grunner. Siden det ikke er lov til å gifte seg på tvers av landets 18 anerkjente religioner uten at kvinnen først konverterer til mannens religion, måtte Kholoud, som er sunnimuslim, ha konvertert til sjiaislam – Nidals religion – dersom de skulle ha giftet seg på tradisjonelt vis.

– Først hadde vi tenkt til å reise til Kypros, sier Kholoud, som ikke var interessert i å konvertere.

– Selv om vi aller helst hadde lyst til å gjøre det hjemme med familien til stede. Det var tilfeldig at vi kom i snakk med en advokat som mente at det var lovlig å gifte seg borgerlig i Libanon.

Det var bare ett problem: ingen hadde gjort det før. Også den libanesiske familieloven, som ikke er blitt endret siden 1936, da Libanon var under fransk mandat, var avhengig av en nytolkning.

– Vi brukte ti måneder på å holde hemmelige møter, studere loven og få juridisk bistand, før ekteskapskontrakten ble signert.

Før papirene kunne signeres måtte paret «fri seg» fra hver sin religiøse sekt ved blant annet å bytte ut sine gamle ID-kort med nye, der religiøs tilknytning ikke sto oppført. Før 2009 var det nemlig pålagt å oppføre religion på libanesiske identitetspapirer, noe de fleste har fremdeles. Nidal og Kholoud ville holde vielsen hemmelig, med bare nærmeste familie, notar og to vitner til stede. Deretter søkte de om å få vielsen godkjent. To måneder gikk, uten verken bekreftelse eller avkreftelse fra Justisdepartementet, før paret bestemte seg for å gå til pressen. Først et nei, så et endelig ja: Nidal og Kholoud var det første paret som hadde giftet seg borgerlig i Libanon, og Libanon er nå det eneste landet i Midtøsten som godkjenner borgerlige ekteskap.

Fatwa over frafallene

Likevel finnes det både mange og delte meninger om hvorvidt Nidal og Kholouds ekteskap faktisk er gyldig eller ikke. En oppdatert familielov ser ikke ut til å være innen rekkevidde, og selv om presidenten har gitt sin helhjertede støtte til folkekravet, er hans utøvende makt, etter fredsavtalen av 1989, begrenset. I stedet ligger beslutningsmakten i stor grad hos statsministeren – en sunnimuslimsk businessmann og en uttalt motstander av sekulariseringsprosjektet. I tillegg har alle religiøse autoriteter, kristne som muslimer, enstemmig motsatt seg forslaget om å løsrive familielovgivningen fra religiøse skikker. Kanskje ikke overraskende, siden ekteskap er svært lønnsom bedrift blant de geistlige: Bare leie av et kirkelokale vil koste et par minst 12 000 kroner – i tillegg til andre utgifter.

Sterkeste kritiker av borgerlig ekteskap er Libanons sunnimuslimske mufti, den innflytelsesrike sjeik Mohammed Rashid Qabbani, som har erklært «krig» mot sekulariseringsbevegelsen. På den offisielle nettsiden for fatwa (lærd muslimsk domsavsigelse), Dar al-Fatwa, har Qabbani utsendt fatwa over alle muslimske politikere som godkjenner lovforslaget – som han beskriver som en «bakterie» i det libanesiske samfunnet.

«Enhver muslim med juridisk eller utøvende myndighet i Libanon som støtter legaliseringen av borgerlige ekteskap er en apostat og utenfor religionen av Islam»

«Enhver muslim med juridisk eller utøvende myndighet i Libanon som støtter legaliseringen av borgerlige ekteskap er en apostat og utenfor religionen av Islam», erklærte Qabbani, og advarte samtidig med at «slike tjenestemenn vil ikke bli vasket eller liksvøpet, får ingen siste bønn og vil ikke gravlegges på en muslimsk gravlund.»

På treningssenteret i Hamra sitter Kholoud og venter på at Nidal skal bli ferdig på jobb. Selv om hennes egen arbeidsdag er over for lenge siden, føler hun det tryggere slik. Å ta følge hjem.

– Det er en grunn til at det finnes flere libanesere i utlendighet enn libanesere i Libanon, sukker Kholoud.

– Men det er her vi er, og vi forsøker å gjøre en forskjell.

Nå gjenstår det bare å se om andre har mot til å gjøre det samme.

Frida Skatvik er frilansjournalist.