For kort tid siden var professor i astrofysikk Øystein Elgarøy en profilert liberal kristen som forsvarte sin tro i artikler og på debattmøter. Men så oppdaget han at han egentlig var mer enig med motstanderne.

Tekst og foto: Even Gran
Publisert: 16.06.2008

Den første gangen undertegnede stiftet bekjentskap med Øystein Elgarøy var på et debattmøte om tro og vitenskap på et utested i Oslo, høsten 2005.

Der satt Elgarøy med hele sin tyngde som professor i astrofysikk og forsikret forsamlingen at det ikke var noen uoverenstemmelser mellom hans fagfelt og guds eksistens. Snarere pekte det vi vet om kosmos mot at det faktisk finnes en gud, mente han. Argumentene fra ateistene i panelet, blant andre biologiprofessor Dag Hessen, prellet av.

Litt senere, i 2006, kom boka "Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt" på det kristne Lunde forlag. Også her var Elgarøy på banen, og det var ingen tvil om at hans svar på boktittelen var "sammenheng".

- Det er en vakker symmetri og enkle lover som styrer naturen. (...) Der jeg ser Guds skaperhånd klarest er i skjønnheten til disse naturlovene, sa Elgarøy i intervjuet han ga sammen med nonnen og astrofysikeren Katarina Pajchel i starten av boka.

Men alt dette var før han en søndag i januar i år hørte en debatt mellom ateisten Christopher Hitchens og teologen Alister McGrath.

Mest enig med motstanderen

- Plutselig gikk det opp for meg at det var mye lettere å være enig med Hitchens enn med McGrath. Jeg var kort sagt mer enig med han jeg burde være uenig med. Jeg innså da at jeg måtte ta konsekvensen av dette. Jeg kunne ikke lenger leve på en illusjon. Du kan godt si at denne søndagen ble et slags vendepunkt for meg, sier Elgarøy til Fritanke.no.

Han foreller at dette selvsagt hadde modnet i han ganske lenge. Skuffelsen over boka "The Dawkins Delusion" av den samme McGrath var en av faktorene. I denne boka prøver McGrath å svare på ateisten Richard Dawkins' trosangrep i boka "The God Delusion".

- Jeg leste McGraths bok i håp om å finne noen gode svar på utfordringene fra Dawkins, men boka var en gedigen skuffelse. Under lesingen slo meg at "er dette virkelig det beste svaret en teolog kan komme opp med?" Jeg synes ikke han kom med noen gode argumenter. Det var et overraskende svakt svar på mange måter, sier Elgarøy.

Irrasjonelt å tro uten grunn

Han legger til at selv om både Dawkins og Hitchens er omtrentlige og kanskje ikke kommer med de mest sofistikerte argumentene mot religiøs tro, er det vanskelig for kristne å komme opp med gode svar på hovedanklagen om at det ikke finnes empirisk evidens for at kristendommen, eller noen annen religion, er sann.

- Og det holder ikke for meg. Som naturviter og astrofysiker er jeg vant til å forkaste hypoteser som ikke holder mål. Det var dette som etterhvert gjorde det vanskelig for meg å holde fast på hypotesen om Gud. Jeg greide ikke å underbygge den rasjonelt, og innså til slutt at jeg ikke kunne leve med at det skulle være unntak for akkurat dette. Det var vel det som endelig gikk opp for meg denne søndagen i januar, sier han.

- Så du er altså ingen tilhenger av den utbredte tanken om at religion og vitenskap tilhører "to ikke-overlappende sfærer"?

- Det mente jeg før. Men jeg ser egentlig ingen grunn til å tro at det finnes noe mer enn én virkelighet. Religiøse påstander blir dermed påstander om denne ene virkeligheten, og da må de også finne seg i kritisk etterprøving, samt å bli forkastet hvis de ikke holder mål.

- Du sier at du ikke greide å underbygge gudstroen rasjonelt. Mener du at det er irrasjonelt å tro på gud?

- Ja, det mener jeg. Det er irrasjonelt å holde fast på noe som rett og slett ikke den beste forklaringen, og som ikke har noe empirisk støtte. Når man går det kristne gudsbegrepet etter i sømmene, ender det bare opp som en fantasifull ide, sier han.

Elgarøy poengterer at det er så mye annet rart også, som man tvinges til å tro på hvis man skal være kristen. Det er mye som følger med i pakka, og som gjør det enda vanskeligere å tro.

- Disse helbredelsene og miraklene for eksempel. Som vitenskapsmann kan jeg ikke tro at slikt skjer nå, og da blir det vanskelig å tro at noe slikt kan ha skjedd for 2000 år siden også. Et annet problem er hvorfor man ikke heller er muslim eller hindu. Hvordan kan kristne si at de har rett og de andre tar feil, når de ikke har noe empiri å bygge det på? Da jeg var kristen greide jeg ikke å komme opp med noen gode svar på dette, sier han.

Eksistensen av ondskap var også noe Elgarøy slet med.

- Det skjer så mye i verden som er uforenelig med at det eksisterer en god og allmektig gud, og de kristne forsøkene på å svare på dette synes jeg er søkte og hjelpeløse, sier han.

Frigjørende å slippe trosforsvaret

Elgarøy innså etterhvert at det meste ramler bedre på plass hvis man tar utgangspunkt i at det ikke finnes noen gud, og at alt er menneskeskapt.

- Virkeligheten og teorien henger kort sagt bedre sammen på den måten. Hvis det er menneskene som har skapt gud og religionene, og ikke omvendt, så forklarer det de fleste paradoksene kristne sliter med i dag. Det er for eksempel ikke noe problematisk at det eksisterer ondskap, hvis alt rundt oss er et resultat av naturprosesser som ikke skiller mellom godt og ondt. Alle variasjonene innenfor og mellom religioner, er heller ikke noe mysterium hvis man tar utgangspunkt i at det bare er mennesker som har skapt religionene. Men for en person med et kristent livssyn, er alt dette et stort problem, sier han.

- Hvordan reagerte du personlig på tapet av troen?

- Det var ingen tung opplevelse. Absolutt ikke. Det føltes frigjørende. Plutselig stod jeg fritt til å bruke energien min på andre ting enn å forsvare selvimotsigende trosdogmer og rettferdiggjøre at jeg forsatt kalte meg "kristen". Det var en lettelse å slippe dette.

Han legger til at han egentlig aldri har hatt noen sterke religiøse opplevelser som mange andre troende rapporterer om. Dermed har heller ikke dette vært noe savn for ham.

Artikkel i Kirke og kultur startet prosessen

Øystein Elgarøy vokste opp i en familie som var aktiv i Den evangelisk-lutherske frikirke, og i tenårene var han forholdsvis konservativt kristen.

- I starten fant jeg alle svarene jeg trengte i Bibelen, men etterhvert som jeg ble eldre, og begynte å studere, skjønte jeg at den konservative kristendommen ikke holdt mål. Jeg ble mer og mer liberal, og til slutt var det egentlig ikke så mye mer igjen enn at jeg "trodde at det kanskje finnes en gud". Og da begynner det å bli litt tynt, sier han.

Det var imidlertid først for noen få år siden at han virkelig begynte å interessere seg for forholdet mellom tro og vitenskap.

- Jeg ble rundt 2004-2005 bedt om å skrive en artikkel for tidsskriftet Kirke og kultur om forholdet mellom kristen tro og mitt fagfelt, kosmologien. Før dette delte jeg bare tro og vitenskap inn i to sfærer, og så tenkte jeg ikke så mye mer på det. Men gjennom arbeidet med denne artikkelen, ble jeg tvunget til å tenke gjennom grensene for mitt eget fagfelt og min egen tro. Arbeidet gjorde at jeg ble mer bevisst på hva man egentlig kan vite. Du kan godt si at denne artikkelen i Kirke og kultur ble starten på min vei bort fra kristen tro, sier Elgarøy.

Liberalkristen relativisering blir meningsløst

Elgarøy har lite sansen for den liberale kristendommen som abstraherer gudsbegrepet og sier at hvorvidt gud "finnes i virkeligheten" egentlig ikke er så viktig.

- Det holder ikke for meg. Den relativiseringen som de liberalkristne driver med synes jeg blir bare vås. Hvorvidt det virkelig finnes en gud, er et viktig spørsmål. At gud finnes "i blikket", "i språket" og "som konsept" er det jo ingen tvil om. Men det er jo ikke det kristendommen dreier seg om. Saken er om det faktisk finnes en personlig gud som har skapt alt vi kjenner. Hvis man ikke greier å tro på dette konkrete personlige gudsbildet, så er man ikke kristen, slik jeg ser det.

Han greier ikke annet enn å se dette som et enten/eller-spørsmål.

- Enten tror man på denne guden, eller så gjør man det ikke. Enten er kristendommen sann, eller så er den usann. Det finnes ingen mellomting, understreker Elgarøy.

- Tror du de liberalkristnes relativisering og abstrahering av gud er et forsøk på å gjøre egen trostilhørighet lettere å forsvare?

- Ja, det tror jeg stemmer for mange. Slik var det ihvertfall for meg. Jeg tydde også til denne strategien for å slippe unna det gudsbegrepet jeg etterhvert fant det stadig vanskeligere å forsvare rasjonelt, nemlig troen på den reelt eksisterende, personlige, skapende og bevisste guden. Men man kommer ikke forbi at dette personlige gudsbegrepet er helt avgjørende for kristen tro, sier han.

- Mennesket selv er eneste kilde til moral og etikk
På veien ut får astrofysikeren et tilbud om siste papirutgave av Fri tanke, som nettopp har kommet fra trykkeriet. Men det trengs ikke, får vi vite.

- Jeg får det vel i posten. Jeg har nemlig meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, forteller han.

- Hva fikk deg til å gjøre det?

- Det føltes veldig naturlig. Det er veldig viktig for meg at det er mulig å ha moral og etikk uten gud. Heller ikke da jeg anså meg selv som kristen, baserte jeg egentlig min moral og etikk på Bibelen og Guds ord. Slik jeg ser det, er det kun den etikken som tar utgangspunkt i mennesket og menneskelig fornuft som er holdbar, sier han.