Som Fritanke.no skriver, vil flertallet i Grimstad kommunestyre tvinge mindretallet til å delta på salmesang ved starten av kommunestyremøtene for å «ivareta Norges kristne kulturarv». Om enn i langt mindre skala, går saken rett inn i tematikken som var oppe på et debattmøte om religion og menneskerettigheter tidligere denne uka. For flertallets diktering av hvilken religion som hører naturlig hjemme i nasjonen, og bruk av religion i nasjonsbygging, er et økende problem. Internasjonalt utfordrer konservativ religiøs retorikk sentrale menneskerettigheter, særlig kvinners, seksuelle og religiøse minoriteters. Dette er utenrikspolitiske utfordringer Norge møter som medlem i FNs menneskerettighetsråd og i andre multilaterale instanser vi deltar i.

Derfor er eksistensen av de ulike overnasjonale overvåkingsorganene for menneskerettigheter viktige. Men tidligere utenriksminister og nåværende høykommissær for nasjonale minoriteter i OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) Knut Vollebæk er bekymret for en internasjonal tendens til at overnasjonale overvåkingsorganer for menneskerettigheter utfordres. På den ene siden av nasjonalistiske og populistiske politikere og på den andre siden av jurister som stiller spørsmålstegn ved slike organers kompetanse i forhold til nasjonal lovgivning. Han mener viljen til å la seg inspisere og overvåke av menneskerettighetsorganer ikke er så uttalt som det var tidligere, heller ikke i tradisjonelle demokratier.

– Det gjelder både i forhold til internasjonale domstoler og konvensjoner. Land vil trekke seg fra allerede inngåtte avtaler eller vegrer seg for å inngå og ratifisere nye avtaler.

Kritikk mot menneskerettighetsdomstolen

Blant organene som får kritikk er Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg – der Human-Etisk Forbund i 2007 fikk gehør for sin KRL-sak mot staten. Senest i januar rettet den britiske statsministeren kritikk mot domstolen for å ha blandet seg i britiske forhold. Det blir hevdet at den trenger reform. Det at domstolen hadde 140 000 ubehandlete saker i 2010, og bare det ene året hadde domstolen over 61 000 individuelle klager til behandling, gjør at kritikken ikke høres urimelig ut, sa Vollebæk. Samtidig understreket han at så lenge det er mange eksempler på at nasjonale domstoler ikke tar hensyn til individer og minoriteters rettigheter, er domstolen nødvendig.

– Det er derfor svært problematisk når europeiske politikere mener at domstolen i for sterk grad og unødig griper inn i nasjonale rettsprosesser. Menneskerettighetene ble kjempet fram på bakgrunn av andre verdenskrig og ville ikke vært mulig å få til uten den bakgrunnen. Hvis vi begynner å rokke ved disse erklæringene kan de lett smuldre opp og vi henvises til kulturrelativisme og politisk opportunisme.

– Grunnleggende menneskerettigheter er ikke demokratiske, de er forutsetning for at demokratiet ikke skal bli flertallsdiktatur.

– Det er ved å rettsliggjøre menneskerettigheter – å ta dem ut av den politiske diskurs og heve dem over politiske stemninger – at de trygges. Grunnleggende menneskerettigheter er ikke demokratiske, de er forutsetning for at demokratiet ikke skal bli flertallsdiktatur. I en tid med økende nasjonalisme, hvor forhold mellom etnisitet og stat understrekes stadig oftere, hvor religion både brukes som nasjonsbygging og som grunnlag for diskriminering og ekskludering, er det ikke tilstrekkelig garanti i nasjonal lovgiving.

Det skjer i flere av statene fra det tidligere Sovjetunionen, ikke minst er den russisk-ortodokse kirkes sterke nasjonalisme og skarpe retorikk mot menneskerettighetene som aggressiv sekularisme bekymringsfylt.

Norsk vegring undergraver menneskerettighetene

Vollebæk rettet også kritikk mot norsk innenrikspolitikk i forhold til menneskerettighetsfeltet, blant annet den manglende forståelsen for religion i norske asylmyndigheters returnering av kristne asylsøkere til Iran.

– Når Norge vegrer seg mot å ta internasjonale konvensjoner inn i nasjonal lovgivning, og når vi avviser flyktningkommissærens kritikk av norsk asylpolitikk med argumenter om at Norge ikke kan være bundet av alt FN finner på, undergraver vi ikke bare norsk rettsikkerhet, men også muligheten til å kjempe for menneskerettigheter internasjonalt. Bare ved å la oss selv kontrolleres kan vi å stille andre land til ansvar for de samme organer og institusjoner.

Utenriksdepartementet «don’t do God»

Det at konservative religiøse krefter er så tydelig til stede i internasjonal politikk – med de utfordringene det gir for menneskerettigheter – er noe vi først som sist må venne oss til, understreket utenriksminister Jonas Gahr Støre. Selv var han tydelig på at hans eget departement – i motsetning til visse andre departement, kunne man kanskje si – ikke «gjør God».

– Mitt utgangspunkt er at politikk står seg godt uten religion. Samtidig er det mange andre som gjør det. Så selv om politikk ikke skal drive med religion, blir religion stadig viktigere for politikken.

– Mitt utgangspunkt er at politikk står seg godt uten religion.

Og er det noe vi må venne oss til, er det begrepet politisk islam.

– Vi ser at det kommer til å bli en gjennomgående faktor i den store arabiske verden. Vi er ett år etter den fundamentale endringen og vi må raske oss med å forstå hvilke følger det er og være i interaksjon i denne prosessen.

Støre understreket viktigheten av menneskerettighetene som verdigrunnlag for hvordan man forholder seg til endringen i Midtøsten.

– Etter min mening er ytringsfrihet en forutsetning for religionsfrihet. Det er få felt politikken har brukt så repressive midler mot som religion, for det anses å ha en sprengkraft som utfordrer de som hersker med makt som ikke er prøvbar. I vårt arbeid forsøker vi å anerkjenne at når folk krever selvbestemmelse og fritak fra undertrykking – må vi være på deres side. Vi kan ikke, med vårt verdisett, havne på en side som sier at det tross alt er bedre med diktatur.

Politisk bruk av religion fører til ekskludering og diskriminering

Forfatter av boka Arven etter Sataniske vers og generalsekretær i NOAS Ann-Magrit Austenå gjorde det klart for Jonas Gahr Støre at han og andre utenriksministere må utfordre politikere og statsledere som blander politikk og religion.

– For det er altfor mange som påberoper seg Gud – enten det er våre allierte eller fjerne makter.

– Det å utfordre politisk bruk av religion er viktig fordi det er så enkelt for populistiske politikere å bruke og å gripe til religiøse følelser, enten det er sekterisk eller definering av «oss» og «dem».

Også hun var kritisk til norske doble standarder.

– Det er viktig ikke å undergrave egen troverdighet ved å bedrive dobbeltmoral, enten det er å returnere religiøse minoriteter; ikke å la seg selv overvåke av overnasjonale organer man mener bør overvåke andre; eller å la være å konfrontere statsledere som undertrykker eller stilltiende aksepterer det som foregår uten å si i fra.

Austenå mente Norge kan ta lærdom i dag fra hvordan man håndterte Rushdie-saken. Da insisterte norske myndigheter på å ikke «gjøre Gud», og gikk ikke inn noen diskusjon om hva en fatwa betyr, hvem som legitimt kan utstede den og om den kan trekkes tilbake, men holdt fast på forpliktelsen til å overholde konvensjoner og at det er noen spilleregler som gjelder.

– Dessuten må man i diplomatiet insistere på at grunnloven er grunnlaget for alle i en stat, uavhengig av kjønn, kaste, religion eller politisk syn.

– Dessuten må man i diplomatiet insistere på at grunnloven er grunnlaget for alle i en stat, uavhengig av kjønn, kaste, religion eller politisk syn.

Prosjektet Religion og utvikling

Utgangspunktet for mandagens debattmøte på Litteraturhuset var utviklingsminister Eirik Solheims svar på en utfordring fra Bistandsnemda om å ta religion mer på alvor i utviklingsprosjekter. Han lanserte prosjektet Religion og utvikling i fjor, ledet av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Målet er å øke kunnskapen blant norske bistandsarbeidere og diplomater i land der Norge er engasjert. Som del av prosjektet har Oslosenteret også arrangert en rekke folkemøter om tema, blant annet i Stavanger om misjon og bistand og i Tromsø om religion og konflikt. Sist mandag var det religion og menneskerettigheter som stod for tur, og blant temaene utenriksministeren ble utfordret på var situasjonen for religiøse (og andre) minoriteter, minoritetsbegrepet i seg selv, Norges egen sammenblanding av religion og politikk i statskirkeordning og de nye formuleringene i grunnloven – hvorfor er det greit at Norge har formuleringer om sammenheng mellom religion og nasjon i Grunnloven som vi ønsker andre ikke skal ha i sin grunnlov.

Bente Sandvig, nestleder i utvalget som utreder en ny offentlig religions- og livssynspolitikk, er medlem av referansegruppa til prosjektet religion og utvikling. Hun utfordret Støre på menneskerettighetenes plass i norsk lovgivning.

– Hvis vi er rimelig enige om at demokrati og menneskerettigheter er rammeverket, hvorfor er det så lite begeistring for å få disse instrumentene på plass i norsk innenrikspolitikk?

Menneskerettighetsloven kom på plass i 1999, deretter var det kamp for å få inn barnekonvensjonen, og enda større kamp for kvinnekonvensjonen.

– Flere konvensjoner står og stanger, og det er særs liten interesse for å ta inn tilleggsprotokollen som gir individuell klageadgang etter barnekonvensjonen. Hvorfor? Og da Lønningutvalget la fram forslaget om konkret å ta inn menneskerettighetsforpliktelser i Grunnloven – hvor de virkelig hører hjemme – tok Arbeiderpartiets Martin Kolberg det ned og sa «tror ikke det blir sånn, nei». Hvor er driven for å få på plass dette her hjemme, slik at man kan påvirke ute.

Skeptisk til rettsliggjøring

I sitt svar sa Støre at han var tilhenger av å tenke seg om.

– Siden 90-tallet har vi hatt debatt om rettsliggjøring av menneskerettigheter. Her møter demokratiet og menneskerettighetene hverandre. Vi er enige om at vi skal ha et verdisett over oss og som binder oss til overvåkingsorganer og domstoler. Men det bør ikke være slik at Norge for å beholde troverdighet som menneskerettighetsforkjemper ukritisk skal være først ute med å godta alle forslag som går på å kodifisere og lage regler om individuelle rettigheter. Vi har troverdighet til å stille kritiske spørsmål på områder det er verdt å stille spørsmål, hevdet Støre.

Han mener det er grunn til å stille spørsmål ved noen av individklageordningene, der det er et bredt mandat på velferd og rettigheter.

– Der er det ikke en domstol som skal vurdere det, men et panel som i et tenkt tilfelle kan gå inn og definere hva som skal være velferdspolitikk i Norge. Jeg kjøper ikke prinsippet jeg opplever å møte fra deler av menneskerettighetsmiljøet i Norge: at hvis vi ikke vi er først med å gjennomføre alt, mister vi all troverdighet ute, sa han, og hevdet at Norge har for vane å tilpasse internlovgivning før vi ratifiserer konvensjoner.

Det var et svar Bente Sandvig ikke var helt fornøyd med.

– Jeg tror nok ikke det handler om å tenke seg om, men at det er Regjeringsadvokaten og lovavdelingen som sier nei, og så kobler de det på at det er innskrenking av demokratiet. Men jeg mener slik inkorporering er en nødvendig utbygging av demokratiet fordi ikke alle kommer til orde. Er du minoritet er du per definisjon ikke tung nok til å komme opp på agendaen. Menneskerettighetene skal korrigere for manglende makt, sier hun til Fritanke.no.