Husains oppvekstdrama og dannelsesreise inn - og ikke minst ut av - den radikale islamistiske bevegelsen i Storbritannia, er en fortelling både om ungdommelig usikkerhet, idealisme og sterke, men farlige ideer.

Husain vokser opp i en innvandrerfamilie fra Bangladesh, med foreldre som er det han kaller fromme muslimer. Hans tidlige barneskoleår preges av et pluralistisk miljø hvor toleranse for andre er tydelig tilstede.

Dette endrer seg når han sendes til gutteskole for videre utdanning. Så godt som alle har bangladeshisk og muslimsk bakgrunn. Miljøet i tilknytning til skolen er i tillegg hardt og preget av uro og kriminelle guttegjenger. Husain slutter seg ikke til noen av dem og føler seg utenfor.

Islam som islamisme

Men så begynner han å ta ekstratimer i islam. Boka den offentlige skolen benytter er Islam: Beliefs and Teachings av Gulam Sarwar.

Her dukker islam som politisk system opp for første gang for den muslimske unggutten, som aldri hadde opplevd at foreldrene hans refererer til islam som annet enn religion - en vei for å komme nærmere Gud.

Gulam Sarwar beskriver hvordan islam også lærer bort hvordan man styrer en stat og berømmer arbeidet for «opprettelsen av Allahs lov i Allahs land» som det Muslimske brorskap og Jamat-e-Islami, drev. At Sarwar ikke er noen islamsk lærd, men lærer i handelsfag og selv tilknyttet de grupperingene han skrev så positivt om, fant Husain ut mye seinere.

Husain beskriver hvordan muslimske barn på denne tida tas ut av de vanlige skoleforsamlingene for å delta i "muslimske forsamlinger", i regi av en organisasjon kalt Muslim Educational Trust. I utgangspunktet en ganske ufarlig ordning, men personalet består stort sett av frontfigurer i den britiske avdelingen av Jamat-e-Islami, som er en islamistisk gruppering. "Det viktigste budskapet deres var at Islam ikke bare var en religion, men også en ideologi som strebet etter politisk makt og som nå begynte å gå framover", skriver Husain.

Gjennom medeleven Farik begynner Husain i all hemmelighet å bli aktiv i Young Muslim Organisation UK (YMO). Dette er Jamat-e-Islamis ungdomsorganisasjon, som holdt til i den store Øst-London moské. Husain ønsker å bidra aktivt til det muslimske samfunnet, han blir med og organiserer fotballkamper, ungdomsleire og studiesirkler. Etter hvert antar de mer og mer en identitet som unge, stolte muslimer.

"Guds lov kan aldri oppfylles i et vantro samfunn"

I YMO handler det i stor grad om islams overlegenhet i forhold til vestlig tradisjon og ideer. Målsettingen om at menneskene skal følge Guds lov kan aldri oppfylles i et vantro samfunn, hevder organisasjonen. Det kan først skje når all makt er på "de rettroende og de rettferdiges" hender. Derfor må det settes i gang en organisert kamp for å nå målet. Det må være et hovedfokus for medlemmene, som gjerne siterer Jamat-e-Islamis stifter, Syed Abul A'ala Mawdudi: "Viktigheten av å sikre de rettroendes makt er så grunnleggende at vi ikke lenger kan tekkes Gud med mindre vi tar den på alvor".

Seksten år gammel er Husain innrullert i den islamistiske bevegelsen. Han begynner på videregående skole. Tida går med til å lese islamist-litteratur, organisere YMO-aktiviteter, som bønnemøter på skolen, rekruttere medlemmer og delta på YMO-møter på kvelden. På dette tidspunktet har han ikke lenger noen hvite venner. Han lever i en 100 prosent muslimsk verden.

YMO organiserer seg overfor skoleledelsen og får nærmest ved utpressing tilgang til et større bønnelokale. Det er ikke det at flertallet av skolens muslimske elever er islamister, men Husain og andre YMO-folk oppnår gjennom sin livsstil og aktivisme de andre elevenes respekt - og kan mobilisere deres støtte ved behov. Selv ser Husain og co på disse muslimene som bare "delvis-muslimer", som innforstått er mindre verdige enn dem selv.

De henger opp plakater på skolen med teksten "Islam er den eneste veien - YMO". De skaper en bølge av entusiasme på skolen, ikke-muslimer konverterer og unge, selvsikre kvinner ifører seg hijab.

Når et sosialistparti forsøker å arrangere et møte om sosialismen og islam på samme tidspunkt som YMO pleide å arrangere fredagsbønn, sørger de for å sabotere hele møtet. Et stort antall muslimske elever møter opp i auditoriet før møtet, og akkurat i det innlederen skal starte talen, begynner disse en etter en å reise seg og forlate salen. Arrangøren blir rasende og konfronterer Husain.

"Det er tid for fredagsbønnen. Vær vennlig ikke å arrangere slike møter. Hvis dere likevel gjør det, pass på at de ikke kolliderer med våre bønnetider", svarer Husain.

Global jihad

Krigen i Bosnia og overgrepene mot muslimer der bidrar til en sterkere radikalisering og mobilisering blant muslimsk ungdom. Etter hvert blir Husain frustrert med YMOs manglende evne til å håndtere Bosnia-konflikten. De er etter hans mening nærsynt opptatt av å beholde kontroll over Øst-London-moskeen, organisere sosiale aktiviteter og rekruttere medlemmer.

Han kommer i kontakt med Hizb ut-Tahrir, ledet av den karismatiske eksil-syreren Omar Bakri. Hizb ut-Tahrir er en gruppe som gir uttrykk for en enda sterkere fiendtlig holdning overfor vestlige land. Og eksempelet fra Bosnia blir beviset på at det er umulig for muslimer å overleve i et vestlig/kristent land. "I dag Bosnia, i morgen Storbritannia" er blant slagordene som pisket opp stemningen. Hizbs mål for å hindre dette er å skape en islamsk stat med en mektig hær - som skulle erklære jihad for å redde muslimer.

Snart er Husain med og oppfordrer muslimer til Jihad for Bosnia og Jihad for Palestina. Husain skriver at Hizb ut-Tahrir var den islamistgruppa som virkelig brakte jihadbegrepet ut i britiske gater og offentlighet.

Når Husain ser tilbake mener han at britiskfødte selvmordsbombere er et direkte resultat av Hizb ut-Tharirs propagandavirksomhet og spredning av budskapet om jihad, martyrium, konfrontasjon og antiamerikanisme - og ikke minst at de fyrte opp under følelsen av separatisme blant britiske muslimer.

Etter å ha blitt ydmyket uten å ha fått støtte fra sin Hizb-leder, sås den første tvilen hos Husain. Lei av stridighetene innad i skolens islamske selskap begynner han siste året på videregående i Newham, samtidig som han fortsetter i Hizb. Newham er en skole med mange muslimer, men som også har store innslag av sikher og hinduer, en stor gruppe kristne afrikanere og mange hvite med arbeiderklassebakgrunn.

Etter hvert skaper islamistene et skille mellom muslimene og "kuffar" - en nedsettende betegnelse på ikke-muslimer - og alle aktiviteter følger trostilhørighet. En konflikt omkring et biljardbord fører etter hvert til slagsmål mellom kristne afrikanere og muslimske elever, med det resultat at en svart ungdom blir knivstukket og drept. Det sådde frøet som fikk Husain til å reflektere og, etter hvert, forlate den radikale islamistbevegelsen.

Islamistisk tankegang slipper gradvis taket
"Hizbs ideer hadde fått oss til å tro at en kafirs liv ikke hadde noen betydning hvis det gjaldt å skape muslimsk herredømme. Jeg holdt ikke lenger ut å bli assosiert med slike tanker - jeg fryktet hva de kunne føre til. Ønsket jeg virkelig å følge opp et credo som førte til vold og drap? Jeg hadde vært talsmann for tankene om muslimsk herredømme, for konfrontasjon og jihad, men aldri et øyeblikk hadde jeg tenkt meg at konsekvensen av dem kunne komme til å ramme meg selv", skriver Husain.

Han ransaker seg selv og sitt forhold til islam. Han er stadig "intellektuelt overbevist" om at undertrykking av muslimer må opphøre, men tror ikke lenger på vold som middel. Sakte slipper islamismen grep om ham, men samtidig merker han godt hvor indoktrinert han har vært. Skepsisen overfor ikke-muslimske akademikeres historiefortolkning som del av en internasjonal sammensvergelse mot islam og muslimer sitter hardt i.

Men historiestudier gir ham etter hvert en rekke aha-opplevelser, og han skjønner at islamistenes tenkning ikke er så islamsk "ren" som de hevdet. For eksempel var tankene til Taqiuddin al-Nabhani, stifteren av Hizb ut-Tharir, "derivater av tanker som alt hadde vært fullt utviklet i den vestlige politiske idéverdenen, men som han presenterte i et språk dominert av muslimskreligiøse idiomer. For å appellere til massene i den arabiske verden målbar han europeiske politiske idealer innpakket i Koranens språk".

Husain skjønner at Nabhanis fundament for en islamsk stat ikke er noe som hadde bestått som politisk enhet, etablert av profeten Muhammed og opprettholdt av kalifene i århundrene deretter.

Det var rett og slett "Nabhanis eget svar på de forhold han selv kom ut for, nemlig den verdslige moderniteten", skriver Husain.

Nabhani er influert både av Hegel, Rosseau og andre vestlige tenkere, og dermed kan han falle ned fra pidestallen for Husain.

Opphold i Syria og Saudi-Arabia for å undervise i engelsk og studere arabisk, gir ham flere aha-opplevelser. Syriske muslimer var ikke særlig interessert i noe nytt kalifat. Dypt religiøse kvinner i Syria hadde ikke noe problem med å håndhilse på ham. Det svært kjønnssegregerte saudiske samfunnet med strenge normer og sine godt tildekkede kvinner skjulte en sterk seksuell frustrasjon hos særlig ungdommen. I det saudiske samfunnet ble afrikanske muslimer sett på som mindreverdige og behandlet deretter, uten grunnleggende rettigheter og ofte i nærmest slavelignende arbeidsforhold.

Ikke minst oppdager han hvor engelsk han faktisk er i møte med arabiske muslimer. På samme måte som han merker forskjellen mellom seg og hvite engelskmenn hjemme i Storbritannia.

Finner fram til islam uten islamisme

Husain blir grundig kurert for islamisme, men han bryter ikke med islam. I stedet finner han fram til - nærmest tilbake til - en spirituell form for sufi-islam, beslektet med den retningen hans foreldre bekjente seg til. Det er en form for islam med tydeligere østlige røtter, ogHusain gir uttrykk for å kombinerer disse ideene med omfavnelse av liberale ideer om blant annet likestilling.

I ettertid har han sammen med andre eks-islamister startet tenketanken Quilliam Fondation, som vil bekjempe ekstremistbevegelser innen islam.

Husain bok møtte både ros og ris da den kom på engelsk i 2007 og fikk mye oppmerksomhet i offentligheten. Han ble beskyldt både for å være en "neo-con" og å ikke forstå at problemet ligger ikke bare i islamismen, men i islam selv. Hizb ut-Tharir benekter at han noen sinne har vært medlem, mens andre eks-islamister bekrefter hans historier.

Det er langt fra islamisering av muslimske ungdommer i Storbritannia til den norske debatten, men selvsagt er det viktig å være på vakt mot spredning av slike giftige ideer også her. Så er spørsmålet med hvilke virkemiddel.

Kanskje er det verdt å merke seg hva Husain skriver om betydningen av lærerne på den flerkulturelle barneskolen han gikk på de første skoleårene: Det engasjement og den selvoppofrelse de oppviste overfor ham og de andre elevene "er noe som for evig er forankret i min bevissthet. Det har hjulpet meg til å tro på England og sette pris på engelske verdier som rettferdighet og likeverd".

Motgiften må sås tidlig - og det kan nok bare gjøres på positivt vis.

Ed Husain har dessverre ikke vært tilgjengelig i forbindelse med lanseringen av boka på norsk.