– Jeg ble overrasket da jeg oppdaget hvor viktig han har vært. Det var som å komme over et stykke uoppdaget norgeshistorie, sier Anne Ellingsen til Fritanke.no.

Hun har skrevet biografien om en av Norges mest kjente menn i tiårene rundt andre verdenskrig. Men før vi kommer til hvorfor han er så lite kjent i dag; Hvem var egentlig Odd Nansen?

Odd Nansen (1901 – 1973) er hovedpersonen bak Nansenhjelp, som hjalp jødiske flyktninger før og under krigen. Under okkupasjonen ble han tatt til fange og sendt til Grini, og deretter Sachsenhausen. Etter frigjøringen engasjerte han seg for gjenoppbyggingen av Tyskland og drev humanitært arbeid i Europa. Alt dette arbeidet gjorde ham svært kjent i Norge, og han var en berømthet i Tyskland. Han var nærmest en institusjon i seg selv, sier Anne Ellingsen. Ja, og så var han sønn av sin langt mer kjente far, Fridtjof Nansen.

– I likhet med sin far, hadde også Odd Nansen et humanistisk livssyn. Men jeg kjenner ikke til om han hadde noe med opprettelsen av Human-Etisk Forbund i 1956 å gjøre, sier Anne Ellingsen.

Hun mener det er helt feil å se han bare i lys av faren.

– Han står meget godt på egne bein. Han ble oppnevnt til komiteer og styrer kun i kraft av å være seg selv. Han var en av de ledende personene i norsk samfunnsliv mens han var aktiv, og engasjerte seg helt til slutten av sitt liv.

I tillegg til alt det humanitære arbeidet, som Ellingsen selvsagt skriver mye om, gir boka også et bilde av arkitekten.

– Nansen var arkitektutdannet fra NTH i Trondheim. Han var hovedarkitekt for Norges hovedflyplass på Fornebu, hvor han tegnet blant annet det nye terminalbygget, som sto ferdig i 1964. Nansen tegnet Siemens-anlegget på Linderud i Oslo, flere bygninger i Oslo sentrum og mye annet rundt om i landet, forteller Anne Ellingsen.

I arbeidet med boka har hun søkt gjennom avisarkiver på jakt etter Odd Nansens navn, og fikk så mange treff at det ble vanskelig å gå gjennom alt.

– Jeg har bare kunnet bruke en brøkdel av det jeg fant. Det var et enormt tilfang. Det stod ofte om han og prosjekter han var engasjert i, i aviser landet rundt, sier hun. Han opptrådte også i radio, blant annet som et aktivt medlem av Visens Venner.

Hjalp Eitinger og Grünfeld til Norge

Det er først og fremst gjennom Nansenhjelp, som det formelle navnet lyder, at Odd Nansen har skrevet sitt navn inn i norgeshistorien. Nansenhjelp videreførte nasjonalikonet og fredsprisvinneren Fridtjof Nansens arbeid for flyktninger. Odd Nansen dannet Nansenhjelp i 1937, sju år etter farens død, etter at Odd Nansen og medhjelpere hadde vært i Tyskland og landene rundt for å undersøke om de grusomme historiene de hørte om jødeforfølgelser kunne være sanne.

– Det de så med egne øyne, og historiene de hørte fra dem som hadde flyktet, var verre enn de hadde kunnet forestille seg. Odd Nansen dro hjem og begynte å arbeide for at Norge skulle ta imot jøder og andre som var forfulgt av nazistene. Han jobbet med mange lands ambassader for å få dem til å utstede reisedokumenter. Men det var veldig vanskelig. Norske myndigheter var svært restriktive, og motarbeidet til dels Nansens arbeid med å få jødene i sikkerhet, til Nansens store fortvilelse. Men Nansenhjelp greide likevel å hjelpe mange. Leo Eitinger og Berthold Grünfeld er eksempler på to kjente norske jøder som kom til Norge rett før krigen takket være disse frivillige ildsjelene, forteller hun.

Sendt til Sachsenhausen

Da Nansen skrev sine memoarer rett før han døde, tidlig på 70-tallet, var norske myndigheters svik mot flyktningene rett før andre verdenskrig et viktig tema.

– Nansen var en stridbar mann. Han var en stor humanist og reagerte instinktivt mot urett, bedrag og undertrykkelse. Han tok ikke fem øre for å si hva han mente om de som sviktet idealene han satte så høyt, og brydde seg ikke om hvilke reaksjoner som kunne komme. Han var ingen diplomat, sier hun.

Denne holdningen kan ha vært årsaken til at han havnet i konsentrasjonsleir under krigen. NS hadde lenge brukt farens navn i sin propaganda. Odd Nansen kunne ikke tåle at Quisling og NS fortsatte med dette også etter okkupasjonen. Han oppsøkte NS-føreren på hans kontor og ga klar beskjed om at partiet måtte slutte å misbruke farens navn. Odd Nansen trodde selv at dette besøket var en av årsakene til at han først havnet på fangeleiren Grini, og deretter ble sendt til konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Neuengamme i Tyskland.

I tyske konsentrasjonsleire ble han sittende i 3,5 år, sammen med blant andre Arnulf Øverland og Frode Rinnan. Mens han satt der skrev han dagbok på små lapper som han greide å få smuglet ut. Da freden kom, ble disse dagboknotatene gitt ut som bok – enn bok som fortsatt er ansett for å gi et unikt innblikk i livet i tyske fangeleire under krigen. Han skrev boka underveis, mens hendelsene som omtales nettopp hadde skjedd.

Nordmenn var ikke klare for Nansens kritikk

I Nansens dagbok fra fangeleirene finner vi også noe av det som kan være årsaken til at hans navn – til tross for hans store betydning i nyere norsk historie – nærmest har forsvunnet fra vår kollektive bevissthet. Etter krigen var nordmenn i stor grad innstilt på å glemme. De ville ikke høre nyanser og kritikk av at også nordmenn hadde tråkket feil. Men her var Odd Nansen kompromissløs.

– I dagboka forteller han blant annet om nasking, angiveri og enkelte norske medfanger som har klare antisemittiske holdninger. Dette falt nok ikke i god jord hos alle etter krigen. Når han i tillegg tok et hardt oppgjør med norske myndigheters uvilje mot å ta imot jødiske flyktninger før krigen, så tror jeg det bidro til at mange ikke ønsket å høre hva han hadde å si. Det ble for ubehagelig, sier Ellingsen.

– De siste tiårene har vi i stadig større grad begynt å ta et oppgjør med også nordmenns synder under krigen. Kan boka di leses som en del av et slikt oppgjør?

– Ja, det kan den. Odd Nansen var tidlig ute med å advare mot nazismen og å slå ring om dem som ble forfulgt – i en tid da folk flest ikke ville høre, eller man trodde han overdrev. Men nå er det definitivt på tide å løfte fram Odd Nansen igjen, og jeg håper min biografi kan bidra til dette. Han fortjener mer enn en veistubb på Fornebu, sier hun.

Arven etter Odd Nansen lever videre i Flyktninghjelpen

Anne Ellingsen mener Nansens storhet ikke minst kommer til syne i hva han valgte å engasjere seg i etter krigen. Da var han nemlig ikke opptatt av hevn, men av at man måtte hjelpe det lidende tyske folk.

– En mann som har vært innesperret i tyske konsentrasjonsleire i over tre år, begynner altså rett etter krigen å engasjere seg for tyskernes ve og vel. Han engasjerte seg sammen med blant andre Willy Brandt for å få Tyskland på fote igjen. Han så tidlig faren for at en frustrert befolkning i Tyskland nok en gang kunne snu seg mot fascismen, og gjorde hva han kunne for å hindre dette, forteller hun.

En viktig arv etter Odd Nansen er Flyktninghjelpen, som i dag er Norges største humanitære organisasjon. Nansen var en drivende kraft gjennom hele organisasjonens tilblivelse.

– Hvorfor tror du Fritjof Nansen er så mye mer kjent enn sønnen Odd, hvis det humanitære arbeidet sønnen gjorde ikke står tilbake for det faren gjorde?

– Fridtjof Nansen står som en bauta i arbeidet for menneskeverdet. Men jeg får si som Odds datter Siri; «ski og helter drar mer enn humanisme». Det er jo ikke først og fremst på grunn av sin humanitære innsats at Fridtjof Nansen er kjent blant folk flest. Odd Nansen la aldri ut på dristige ekspedisjoner til Nordpolen, eller gikk på ski over Grønland. Men han fortjener ikke å stå i skyggen av sin far. Til det er han alt for viktig og en alt for sentral figur i norsk samfunnsliv både før og etter krigen. Det han sto for og fikk utrettet gjør ham også svært aktuell i vår tid. I dag, med fremveksten av rasisme, antisemittisme og totalitære ideologier, er det mye å lære av de valgene han gjorde.

– Hva tror du Odd Nansen ville ha ment om situasjonen for flyktninger i dag. Ville han ha argumentert for en mer liberal asylpolitikk, for eksempel?

– Det er det vanskelig å si. Men jeg tror han ville ha vært opptatt av å forvalte asylinstituttet på en god måte. I tillegg er humanismen hans og kampen mot totalitære ideologier både på høyre- og venstresida svært relevant også i dag. Totalitære ideologier skaper flyktninger – folk må rømme. Dette ville Nansen ha bekjempet, sier Ellingsen.