Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Sylo Taraku er konstituert generalsekretær i NOAS - Norsk organisasjon for asylsøkere. På 90-tallet var han asylsøker selv. Foto: Marianne Lind

Sylo Taraku er konstituert generalsekretær i NOAS - Norsk organisasjon for asylsøkere. På 90-tallet var han asylsøker selv. Foto: Marianne Lind

En nykommer krysser sitt spor

Fra materialist, til muslim, til sekulær humanist. Fra asylsøker til forsvarer av flyktningers rettigheter. NOAS´ Sylo Taraku har reist langt, åndelig så vel som geografisk.

Publisert:

Sist oppdatert: 19.02.2010 kl 09:54

Kosovo, 1989. Sekstenårige Sylo Taraku deltar i en demonstrasjon for ytringsfrihet. Det ulmer i hjemlandet, og snart vil Balkan rives i stykker av en av de blodigste konfliktene i nyere tid. Dagsrevyen rapporterer sobert om stigende dødstall, om nasjonalisme og religiøse motsetninger, om hundretusener på flukt fra krigsherjingene.

I Oslo, tjue år senere, står han fortsatt på barrikadene, med samme budskap og fornyet glød. Det er januar 2010, og foran Stortinget markerer det nystartede nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) sin avsky for voldshandlinger i kjølvannet av karikaturpubliseringene - igjen gjort aktuelt etter drapsforsøket på karikaturtegneren Kurt Westergaard. Taraku er en av de sentrale kreftene bak innvandrernettverket, som ønsker å verne om ytringsfriheten og liberale verdier.

- Det som bekymrer meg mest på lang sikt, er politisk mobilisering på religiøst eller etnisk grunnlag i Norge, forteller Taraku.

- Kulturforskjeller i seg selv betyr ikke konflikt, men "eliter" kan begynne å bygge på disse forskjellene for å skape fiendebilder, avstand og frykt - og da blir veien kort til et helvete. Med min bakgrunn fra Balkan er jeg kanskje overfølsom for sånt, men jeg synes det er viktig å være på vakt mot dem som enten spiller på frykt eller tendensiøst inntar en offerrolle, ved å utpeke en annen gruppe som trussel eller overgriper.

LIMs målsetning er å gi en stemme til innvandrere som er lei av at konservative og religiøse organisasjoner dominerer integrerings- og innvandringsdebatten, ved å innta et moderat standpunkt. Nettverket, som også inkluderer Steinar Lems enke Gunn Hild Lem, ønsker å fremme gjensidig forståelse fremfor ytterligere polarisering av motstridende standpunkt.

- Dagens integreringsdebatt handler i for stor grad om posisjonering, i forhold til en "enten-eller"-virkelighetsbeskrivelse, mener Taraku.

- Er man innvandringsvennlig, ønsker man å sette fokus på de positive aspektene ved innvandring, og motsatt. Det handler om å se situasjonen fra flere sider, både fordeler og ulemper, seire og nederlag. Fokuset i det siste på det såkalte "moralpolitiet" på Grønland i Oslo, synes jeg var positivt. Mange kvier seg for å sette fingeren på det negative, men vi må tørre å kritisere, og stille krav.

Ansvarliggjøring viser respekt

Få diskusjoner preges av like høy temperatur som de integrerings- og asylpolitiske. Som seniorrådgiver i NOAS, Norsk Organisasjon for Asylsøkere, er Sylo Taraku vant til heten. Den beryktede banden "folk flest" er visstnok skeptiske til innvandrere, muslimer, fremmedkulturelle, lykkejegere. Tarakus jobb er å forsvare flyktningenes rettigheter, og han kaller dem selv for "nykommerne".

- Norge er et sivilisert land, og vi ønsker å opprettholde dette selvbildet. Menneskerettigheter er viktig, og vi er nødt til å ta ansvar og vise solidaritet. Men så er det bekymringer for at det kommer for mange asylsøkere, og man ønsker å kontrollere innvandringen. Man ønsker å endre vårt internasjonale omdømme, for nå er man redd for å fremstå som for attraktive og for snille.

Da Taraku selv ankom landet som asylsøker i 1992, spurte politiet om hvorfor han valgte nettopp Norge. Og da nykommeren fortalte om kongerikets gode rykte, at han hadde hørt at dette var et flott land, trygt og godt å leve i, så politimannen ut til å sette pris på svaret hans. Taraku tror ikke han ville møtt den samme holdningen i dag.

- I dag blir man heller bekymret når man hører sånt. "Åh, utlendinger tror vi har det så godt her i landet, dét må vi gjøre noe med!" Det synes jeg er synd. For i dag ønsker vi å vise asylsøkere at de ikke er velkomne her, og det er et veldig dårlig utgangspunkt.

Med lederstilling i NOAS, mastergrad i sammenlignende politikk, utallige innspill i samfunnsdebatten, engasjement som lagleder for barnas håndballgruppe, deltakelse i oppstarten av LIM og styreverv i Amnesty og Drammen SV på samvittigheten, må Sylo Taraku kunne sies å være eksepsjonelt godt integrert. Han brenner for å bidra til at flere nykommere skal føle at de hører til her, og at man gjennom tilpasning og inkludering skaper en felles, norsk borgeridentitet. Og Taraku påpeker at dagens system iblant motvirker innvandrernes mulighet for deltakelse.

- Man må se på ordninger som pasifiserer og umyndiggjør folk, eller isolerer dem fra storsamfunnet. Vi må huske at flyktningene har satset hardt for å komme til Norge, og de har et sterkt ønske om å finne seg til rette her. Å ansvarliggjøre dem for eget liv i større grad er en god måte å vise respekt på. I dag blir asylsøkere plassert på relativt isolerte mottak, ofte langt fra resten av samfunnet. Når man etter hvert får opphold og blir bosatt i en kommune, blir man satt i egne klasserom for å lære norsk språk og om norsk kultur. Selv hvis man finner seg en jobb, får man beskjed at man skal følge kurset. Det kan ha gått 5-6 år uten at man har fått lov til å jobbe og klare seg selv!

Så snarere enn manglende ønske om å integrere seg fra nykommernes side, handler det ofte om strukturelle svakheter i det offentlige, påpeker Sylo. Videre mener han at det bevilges for mye statlig støtte til etnisk og religiøst baserte foreninger, fremfor å støtte tiltak som skaper fellesarenaer mellom innvandrere og etniske nordmenn.

Følte seg liten som asylsøker

Vi returnerer til Kosovo, og skrur tiden tilbake. 21 år gammel mottar Sylo Taraku innkallelse til militærtjeneste.

- Vi fikk høre at de som ble rekruttert i Kosovo ville bli sendt til fronten i Kroatia, som mineryddere og annet, fordi det var serberne som dominerte på den tiden, forteller Taraku.

- Faren min forsto at denne krigen ville bli helt vanvittig, og ikke en krig som var verdt å kjempe. Han var en prinsippfast mann og hadde tidligere vært klar på at man skulle gjøre sin plikt i militæret. Han fikk også problemer etter at jeg hadde reist, etter å ha brutt med kommunistpartiet og deltatt i dissidentgrupper.

Familien blir enig om at unge Sylo må komme seg ut av landet, men det er ingen lett avgjørelse. Verken mor, far eller de tre søsknene ønsker å forlate livene sine. Alle gråter. Sylo skal reise alene til Norge, og så vil resten av familien komme etter når de kan. Noen måneder senere trår han for første gang på norsk jord.

- Jeg ble kjørt til en politistasjon av menneskesmuglerne som hadde organisert reisen, vi var en gruppe som kom med buss.

Fra politistasjonen bar det til asylmottaket på Tanum, drevet av Røde Kors. Taraku blir blank i øynene når han forteller.

- Jeg følte meg så liten. For første gang så jeg afrikanere, som jeg aldri hadde sett før annet enn på nyhetene - da som sultofre og flyktninger. "Stakkars dem", hadde jeg tenkt, "der står de og venter på en bolle med ris". Og nå sto jeg der blant dem. Plutselig var jeg på en hjelpeinstitusjon, med flyktninger fra fjerne deler av verden. Nå var jeg en av de "stakkars folka", som trengte hjelp fra Røde Kors.

Taraku er stille et øyeblikk.

- Jeg følte meg veldig liten. Etter noen dager på Tanum, ble han satt på et tog til Nordland og et mottak ved Sandnessjøen.

- Togreisen gjorde inntrykk. Jeg la merke til at det var så stor avstand mellom husene, folk bodde så alene, og jeg lurte på hvorfor de valgte å bo så langt fra hverandre. Jeg var vant til å se at folk bygde hus i nærheten av hverandre, men her var det gjerne et par kilometer til nærmeste nabo. Det syntes jeg var spesielt.

Taraku forteller om en varm mottakelse i Sandnessjøen, han fikk raskt venner og førsteinntrykket av nordmenn var svært godt. Men han trivdes ikke med å gå uvirksom, og kom seg på egen hånd hurtig ut av asylsystemet.

- Jeg kontaktet politiet og forklarte at jeg hadde et sterkt ønske om å jobbe. Og de ga meg faktisk en midlertidig arbeidstillatelse, sannsynligvis uten å ha lov til det. Det var vel fordi de syntes det var sympatisk at jeg ville jobbe. Da begynte jeg på et gartneri i Lier. Siden den gang har jeg jobbet kontinuerlig, også ved siden av studier. Jeg integrerte meg på egen hånd, uten offentlige norskkurs og andre tiltak.

Selv trivdes Taraku godt med jobben på gartneriet, og tenkte at dette var en fin jobb for en innvandrer som han selv. Etter noen år håpet han på fast ansettelse. Sjefen sa nei.

- Da hun avslo søknaden min, ble jeg først trist, og redd jeg ikke hadde gjort en god nok jobb. Men sjefen min sa at hun så potensial i meg, og hun inspirerte meg til å tro at jeg kunne komme meg videre. Og nettopp dette er så viktig, å gå ut med budskapet om at "du kan!" fremfor "jeg skal hjelpe deg". Vi må formidle historiene om de som har klart seg, gi håp og inspirere til å gjøre en innsats, for mulighetene er der. I Norge er det mye fokus på stakkarsliggjøring. Det er godt ment, men å fokusere på at innvandrere har vært utsatt for traumer og vært gjennom så mye... Det kan lett bidra til en offerrolle som er farlig.

Taraku mener de fleste innvandrere ville greid seg bra med mindre hjelp fra det offentlige, men med oppfølgingstilbud til de som trenger det. I tillegg til midlertidig arbeidstillatelse, mener han at kortere behandlingstid og bedre returavtaler er de viktigste tiltakene å få gjennom i asylpolitikken. Dessuten minner Taraku om at økt bistand til konfliktområder vil begrense strømmen av asylsøkere, ved å hjelpe folk der de er.

- Det er stort sett folk fra konfliktområder som søker asyl. På 90- tallet var det Balkan, og i dag er det mange fra Irak, Somalia og Afghanistan. Asylsøkere kan deles i tre grupper: "den ideelle flyktning" er aktivisten, menneskerettighetsforkjemperen eller den politiske flyktningen. Dette er de asylsøkerne man først og fremst ønsker å gi beskyttelse til. Den andre gruppen asylsøkere er forfulgte folkegrupper, så som bosniske muslimer under Bosnia-krigen. Og den tredje gruppen er tilfeldige ofre for krig, der de ikke selv er part i konflikten, men trues av voldelige omgivelser slik som i Irak, Afghanistan og Somalia. Problemet er at i den tredje gruppen kommer også en del asylsøkere fra forholdsvis trygge land, og det har blitt stadig vanskeligere å skille de beskyttelsestrengende fra de andre.

Og disse "andre" kalles gjerne grunnløse asylsøkere - eller med Frp-språk; lykkejegere. Taraku smiler skjevt av det negativt ladede uttrykket.

- Tenker man på integrering, er det et godt utgangspunkt å være lykkejeger. Det betyr jo at de ønsker å gjøre noe med livet sitt, klare seg selv og integrere seg. Så det må jo være et positivt ord. Men i den diskursen snakker man om grunnløse asylsøkere, og ved innstrammingene hevdes det at de gjøres for å hjelpe de som virkelig trenger det. Men egentlig ønsker man bare å være strengere, uten at de såkalt "ekte" asylsøkerne er i fokus.

Ble religiøs i Norge

Hjemme hos familien Taraku i vest-Kosovo var ikke religion særlig viktig. Tarakus familie var "kultur-muslimer", noe som også beskriver de fleste muslimer i Norge i dag. I likhet med nordmenns forhold til kristendommen, markerte familien kun de tradisjonelle høytidene, uten å være religiøse i hverdagen. Jugoslavia var et kommunistisk land, faren var medlem av partiet og de hadde en statue av Lenin i hjemmet. Men da Taraku kom til Norge, ble han konfrontert med sin religiøse identitet fra dag én. Og etterhvert ble han en troende muslim.

- Da jeg møtte politiet for første gang ved ankomsten, spurte de hvilken religion jeg tilhørte. Og på mottaket kalte muslimene meg for "brother" da de hørte at jeg var registrert som muslim, uansett om de var fra Somalia eller Iran. I denne perioden ble jeg nysgjerrig på religion, og de andre muslimene på mottaket ble sjokkerte da de forsto at jeg ikke visste mer om islam. De lærte meg mye, lånte meg Koranen, og jeg bestilte selv mer litteratur.

Spesielt Koranen gjorde et sterkt inntrykk på Taraku. Den hadde så sterkt språk at han ikke forsto at boka kunne være skrevet at noe menneske - den måtte være guddommelig. I litteraturen om islam leste han at religionen var antinasjonalistisk, og dette traff Taraku spesielt nært. Han anså nasjonalisme som årsaken til blodbadet som på den tiden foregikk på Balkan.

- Den kontakten jeg hadde med andre muslimer på mottaket var nok også avgjørende. Situasjonen min som asylsøker, helt ny i Norge, venner og familie i Jugoslavia, krigen på Balkan var på sitt verste, hundretusener ble drept og drevet på flukt... Jeg var veldig sterkt preget av det, og tenkte mye på dette med rettferdighet og urettferdighet. Islam så ut til å gi meg en identitet, og kunne tilby en endelig rettferdighet - om ikke i dette livet, så i det neste.

Men Taraku opplevde aldri å bli en like "god muslim" som sine nye venner. Han hadde alltid vært opptatt av det materielle, og han gikk fortsatt på byen, og likte fremdeles å kjøpe fine klær. For ham handlet religion om å finne mening, om å ta stilling til grunnleggende verdier, og i en periode følte han at religiøse mennesker hadde bedre verdier enn han selv hadde. Men snart begynte hans opphøyde oppfatning av islam og religion å slå sprekker.

- Etterhvert oppdaget jeg hvordan de andre muslimene var sterkt preget av strenge regler. Av hva som var haram og halal, forbudt og ikke forbudt. Jeg har aldri hatt særlig sansen for den dogmatiske biten og har vært kritisk til tradisjoner som ikke er særlig fornuftige. Dette fokuset på straff eller belønning, å skulle redusere moral til et så lavt nivå, det gjorde meg stadig mer skeptisk til religion. Jeg fikk problemer med ideen om en sanksjonerende gud. Og da jeg leste mer, stusset jeg ved destinasjonslæren, at en gud skal ha bestemt seg for alt på forhånd. Dette har den kristne og den muslimske læren til felles.

For Taraku hang det ikke sammen at man skal straffes eller belønnes av den samme guden som avgjør menneskers skjebne. Det fremsto stadig tydeligere at Tarakus verdens- og menneskebilde handlet om at folk måtte ansvarliggjøres for egne handlinger.

- Determinismen, reglene og den forenklede holdningen til moral gjorde at jeg søkte videre ut fra muslimsk litteratur, og mot filosofien.

Brudd etter Muhammed-karikaturene

Etter en periode på syv-åtte år gikk Taraku bort fra religion og sin muslimske identitet, og han kaller seg i dag humanetiker. Det definitive bruddet skjedde i forbindelse med publiseringen av Muhammed-karikaturene, og i 2006 meldte han seg inn i Human-Etisk Forbund. Taraku beskriver det han opplevde som et enormt press mot muslimer som gruppe, og han følte skyld og skam på vegne av andre muslimers dårlige oppførsel i kjølvannet av karikaturstriden.

- Selv var jeg ikke negativ til publiseringen av karikaturene, men jeg var ikke helt sikker på hva som var rett og galt. Det jeg vet var galt, var noen av reaksjonene som kom etterpå. Retten til satire setter jeg høyt, og jeg er personlig stor fan av karikaturer. Jeg liker spesielt godt politiske karikaturer, og samler på de beste, som jeg organiserer tematisk på maskinen min. Samlingen har blitt ganske stor etter hvert; jeg har samlet siden jeg reiste fra Jugoslavia, så tegningene viser både utviklingen i verdenspolitikken og min egen holdningsreise gjennom de siste årene.

Selv om han ikke er sikker på om publisering av karikaturene var og er riktig, understreker Taraku at satire og tegnede streker må tåles. Det er hensikten ved publiseringen han stiller seg tvilende til, og dette er en debatt han synes er interessant og viktig å ta.

- Det er interessant med dynamikken mellom avsender og mottaker her, og merkelig hvordan det kom reaksjoner på at Jyllandsposten og Magazinet publiserte tegningene, men ikke da andre publikasjoner gjorde det samme, så som Ny Tid. Dette avgjøres nok av om mottakeren opplever avsenderen som fiendtlig overfor islam eller ikke. Et eksempel er Lars Gule. Han kommer unna med sterk kritikk av muslimer og islam, fordi han i andre sammenhenger forsvarer muslimers rettigheter og religionsfrihet.

Taraku mener at avsenderens holdning, og underliggende agenda, dermed er avgjørende for hvordan mottaker tolker budskapet. Videre forklarer han hvorfor vi har alt å vinne på å være respektfulle i vår kommunikasjon, og etterlyser økt bevissthet i hvordan vi forholder oss til hverandre.

- Det er problematisk at så mange i den muslimske verden er sikre på at Vesten er ute etter å knuse dem og knekke religionen islam. Vi har blitt stående i et motsetningsforhold, der muslimer spør hvorfor Vesten krenker noe som er hellig for dem, og svaret fra Vesten er at ytringsfriheten er deres helligdom. Derfra kommer man ikke videre uten kommunikasjon, og her kan vi gjøre mye mer. Man bruker milliarder på millitæroperasjoner for å bekjempe millitant islamisme, men veldig lite på kommunikasjon. Jeg snakker ikke om å være mer hensynsfull eller forsiktig, men om å være mer målrettet i å skape gjensidig forståelse. I stedet for å snakke om ytringsfrihet som en vestlig verdi som nå trues av islamistene, er det viktig å få frem at dette er en universell verdi, som er like viktig for muslimer som for alle andre.

Tror mer på et godt samfunn

Hvordan ville livet vært i dag, dersom han hadde blitt i Kosovo? Taraku tenkte mye på dette da han reiste tilbake på besøk for et par år siden. Han traff igjen gamle venner, og de fleste hadde greid seg bra, en var til og med blitt direktør for Nasjonalmuseet. Men Tarakus største mareritt er at han kunne blitt en drapsmann, en krigsforbryter, som en av sine barndomskamerater.

- Det ble sagt at han hadde drept 26 mennesker i løpet av krigen. Det skremte meg. Han var en så varm og fin person, og det var ufattelig at han kunne gjort noe sånt. Det gjorde at jeg ble veldig interessert i spørsmålet om ondskap. Hva er det som skjer med mennesker, hvordan kan de bli i stand til å utføre så onde handlinger? Taraku ønsker ikke å bruke betegnelsen "ond" om mennesker, og påpeker at vi alle er sammensatte, med potensial til å gjøre både ondt og godt - avhengig av situasjonen vi befinner oss i.

- Ondskap er iboende hos meg også. Om jeg havnet i en krigskontekst, der det var forventet at jeg skulle drepe, hadde kanskje jeg også blitt overbevist om at det var riktig. Jeg tror på det positive i menneskene, men jeg har mer tro på et godt samfunn, for det er grunnlaget for at de gode sidene skal komme til uttrykk.

På spørsmål om hvordan han definerer det humanetiske livssynet, refererer Taraku til en vitenskapelig tilnærming, og en erkjennelse og aksept av at man ikke kan få svar på alt. Den sekulære Sylo har gitt avkall på lydighet overfor autoriteter som guder og hellige tekster, og tror i dag på en moralsk kodeks basert på menneskerettigheter og menneskeverd.

Dessuten tror han på å bekymre seg.

- Det er humanistisk å bekymre seg, og vi må bekymre oss for deler av utviklingen ved samfunnet vårt. Det er å vise ansvar.

En av måtene Taraku tar ansvar på, er ved å bidra til humanistisk konfirmasjonsundervisning. I møte med fjortenåringer ønsker han å fremme toleranse, refleksjon og humanistiske verdier.

- Det er lett å bli for opptatt av det praktiske og materialistiske. Da vi snakket om ondskap, var vi inne på kontekst - hvordan du gradvis kan bli dratt inn i en diskurs, uten å føle ansvar for utviklingen av holdningene rundt deg. Da er det viktig å ha reflektert over dine grunnverdier, gjenkjenne hvordan andre kan påvirke din oppfatning av rett og galt, og forstå hvor viktig din egen stemme kan være.

Intervjuet har stått på trykk i Fri tanke nr. 1-2010.