- Jeg fortalte jentene mine at jeg skulle bli intervjuet i dag. Om hva da, spør de. Om liv og død og gud og hva jeg tror, svarer jeg. Ånei, det blir så dårlig, sier en av dem. Å, hvorfor det? spør jeg. Hun svarer: Jeg har kjent deg i syv år nå, og jeg forstår ikke et knepp av hva du sier om sånt! Hahaha.

Det er det første Gunn Hild Lem sier idet vi setter oss ved kafébordet, der vi har invitert henne til en prat om livssyn. Som tydeligvis er noe hun også prater med barna sine om. Latteren sitter løst og kommer mange ganger i løpet av intervjuet, men alvoret er der hele tiden.

26. februar for ett og et halvt år siden fikk Gunn Hild Lem og de to små døtrene hennes beskjed om at ektemann og pappa Steinar kom til å dø av kreft, og allerede to måneder etterpå var han død.

Steinar Lem var en markant samfunnsdebattant, engasjert idealist og mangeårig informasjonsleder i Framtiden i våre hender (FIVH). Det var også i FIVH Gunn Hild Lem traff ham. Hun selv en engasjert stemme i den offentlige debatten, som har ment mye både på debattmøter, avisspaltene og i sin egen blogg, Arachne.no, om miljø, feminisme og religion, blant annet. Men det siste ett og halve året har hun hatt nok med å holde hodet over vannet og takle sin og døtrenes sorg etter tapet av ektemannen.

Samtidig har hun hele tiden skrevet seg gjennom sorgen, og det kommer nå i bokform.

- Boka Sorg og sommerfugler er i stor grad basert på dagboksnotatene mine og så lite sensurert som mulig. Jeg tror det er bra å se hvordan ting faktisk er for virkelige mennesker, sier hun.

Hun forteller at hun ble paff da hun oppdaget de uskrevne «retningslinjene» for sorg og alle sosiale forventningene om hvordan man skal sørge. Hun beskriver seg som «helt hyper» i den første tiden etter dødsfallet, og verken sov, klarte å tenke eller ta hånd om barna.

- Det tok meg helt på senga at noen skulle synes noe om hvordan jeg forholdt meg til at Steinar var død.

SKULLE ØNSKE HUN KUNNE TRO

I løpet av det halvannet året som har gått, har hun vært nede i det dypeste mørket og begynt klatringen opp igjen. Hun og jentene hennes har deltatt i sorggruppe, og lært å leve med savnet og sorgen. Og nå fungerer livet uten Steinar.

- Jeg skulle ønske at jeg hadde trodd at Steinar var et sted, at det var i varetatt på en måte. Men jeg gjør i grunnen ikke det, forteller hun om sine tanker om døden.

- Steinar sa mange ganger at han skulle vente på meg. Det hadde vært fint, smiler hun og blir stille.

Da de to møttes var hun kristen, mens han hadde en mer ubestemt, personlig overbevisning om sjelens overlevelse. Etter hvert mistet Gunn Hild Lem sin tro, mens Steinar beholdt sin. Det tapet opplevde hun dramatisk, og det gjorde at hun ikke orket forholde seg til noen nye trosforestillinger.

- Steinar ville nok ha flere samtaler om tema, hvis jeg ble klar. Men da han skulle dø, var det i seg selv så smertefullt at vi ikke kunne snakke om sånt. Vi snakket om håpet om at han skulle få mer tid og hvilke ting det var igjen å si, aldri om hva som skjer etterpå. Jeg tror ikke jeg hadde klart å si «nå tror jeg at du blir borte»...

Hennes livssyn endret seg ikke med døden og sorgen, men forholdet til døden ble annerledes.

- Det som har forandret seg er, forholdet til døden på vår side av den. Hvordan vi snakker om døden, hvilke ritualer vi har omkring døden, hva vi sier til barna om døden, hvilke forventninger vi har til den som har opplevd et tap og hvilke forventninger vi har til den som skal dø. Vi synes jo nesten at det er noe litt mistenkelig over det å dø. «Har du ikke spist sunt? Har du ikke levd sunt? - Har du ikke tatt all din alternativmedisin?»

Alternativmedisinen skal vi høre mer om, men først må vi nøste litt i Gunn Hild Lems livssynsreise. Hun vokste opp i et konservativt, tradisjonelt baptistkristent miljø i Kristiansand. Etter hvert kom hun via vekkelsesmøter og Aril Edvardsens menighet Sarons dal inn i en veldig karismatisk kristendomstro.

- Jeg er ikke særlig moderat av meg. Tror jeg på noe, gjør jeg det helhjertet. Jeg har veldig liten sans for mennesker som ikke tar konsekvensen av det de tror på, og sånn jeg oppfattet det da, var disse de eneste som tok konsekvensen av det de trodde på. Hvis du i utgangspunktet tror at de milliardene som ikke er kristne går til helvete, kan du ikke trives med en vanlig jobb og gå i kirka en gang i uka.

- Du tenkte mye på de ufrelste?

- Ja.

FRA STOR PLAN TIL DE SMÅ TINGENE

De karismatiske, aktive miljøene virket fra et ungdomssynspunkt å være veldig helhjertet i det de trodde på. Men Gunn Hild Lem, som hadde en velutviklet logisk sans og alltid hadde vært glad i å lese, hadde mange spørsmål hun ikke fikk svar på. Hun opplevde miljøet som veldig lite sannhetssøkende. Noen - uklart hvem - hadde pekt ut retningen, og da løp alle i den veien. Det var medvirkende til at hun mistet troen.

Spriket mellom troen på Gud som opphav til alt som er godt og de grusomme skildringene i for eksempel Det gamle testamentet utløste en smerte som selv ikke gode, sterke religiøse opplevelser kunne døyve. De ser hun i dag på som ekstatiske transeopplevelser.

- Det var ett av de spørsmålene jeg stilte: hvorfor skjer dette også i andre religioner? Alle har samme opplevelsen av å gå inn i en annen sinnstilstand og miste kontakten med dem rundt og å få en opplevelse av forbindelse med noe helt annet. Det kjennes ut som det er Gud!

Hun byttet stadig til mer liberale menigheter - til slutt var det ingenting igjen å tro på. Og da føltes det som om hun var en planet hvor sola hadde sloknet.

- Det du står igjen med da, er at du skal leve i et visst antall år, og så dør du. Og det å gå fra å være del av en plan for hele historien der Jesus skal komme igjen, til bare å, ja, skulle gå på Blindern, kanskje ta et mellomfag til høsten ... Alt blir så innmari smått da!

- Men nå virker det som du har klart å skape en mening?

- Ja, og der har det nok også vært en reell endring etter at Steinar døde, i oppvurderingen av de små tingene. Vi vet ikke når dette livet tar slutt. Jeg vil kunne dø med en visshet om at jeg i hvert fall levde mens jeg gjorde det. Og jeg tror at mennesket oppnår større tilfredshet ved å bidra til at andre også får sjansen til å leve mens de lever. For vi lever jo ikke helt alene!

Hun kaller seg spøkefullt en håpefull ateist.

- Jeg er religiøst anlagt. Jeg føler meg veldig fremmed blant mennesker som er veldig materialistiske, som bare tror på det vi kan se. Det er ikke mye som tilsier at det skulle være noe mer, men hvis det skulle være sånn at bevisstheten overlever døden, er jo ikke det noe som jeg kommer til å finne ut av her og nå, smiler hun skjevt.

- Jeg tror på det jeg opplever ligger i grenselandet til religionen: solidaritet, følsomhet og medlidenhet med det som lever som ikke er meg. Hvis det er slik at jeg bare er født og så skal jeg dø, fins det jo ikke noen motivasjon for ikke å berike seg mest mulig, men så tror jeg likevel på de verdiene. Jeg velger å tro.

KRASS RELIGIONSKRITIKER
Hun har «endt» livssynsferden som en krass religionskritiker. Ikke minst mot den versjonen av kristendommen hun selv vokste opp med, med trusler om helvete og synd.

- Jeg får høre at jeg har misforstått. M-m! Jeg har lest den boka ganske mange ganger.

- Da må du være fornøyd med den «utvannede» liberale kristendommen som finnes i deler av kirka i dag?

- Hahaha. Den kompromissløse delen av meg synes det er redselsfullt. Men hvis de endelig skal tro, er det bedre at de har det trivelig, drar på leir og trosshopping, og at de ikke er like redde for sex og synd som vi var. Men jeg skulle ønske at de hadde sluppet den løgnen. For jeg tror ikke du blir god til å tenke av å drive av sted på lettvinte løgner. Og det er litt skummelt med folk som ikke kan tenke, synes jeg.

Gunn Hild Lem har heller ikke vært redd for å kritisere islam og er i dag styremedlem i LIM (nettverket Likestilling, Integrering, Mangfold). Hun opplever å ha mer til felles med jenter som har vokst opp innen islam og prøver å slite seg løs, enn med jenter «som har vokst opp på det blide Østlandet og aldri har tenkt en alvorlig tanke i sitt liv».

- Og jeg har like mye rett til å kritisere den ene religionen som den andre. De er jo ikke veldig forskjellige. Det er historiske årsaker til at kristendom men har fått gjennomslag her, og så har kristendommen gått gjennom en humanisering og blitt mer menneskevennlig. Mens islam ikke har gjort det.

Gunn Hild Lem mener god religionskritikk ser forskjell på menneskene og religionen. Religion virker kon serverende på holdninger og tanker vi ellers ikke ville ha akseptert.

- Heldigvis er de fleste mennesker som regel mye bedre enn sin religion. De fleste mennesker ville jo ikke tenkt ut noe så fælt som helvete.

I forbindelse med Steinars kreftsykdom fikk hun kontakt med en annen type troende mennesker. De som tror på alternativmedisin. De hadde hun først og fremst oppfattet som troende, svevende mennesker som ville godt.

- Jeg hadde ingen anelse om hvor stort det er, hvor like maktmetodene er organisert religion, og hvor sterke konspirasjonsteoriene deres er. De går jo ut på at hele det offentlige helsevesenet motarbeider dem. De som ringte, tekstet, sendte epost - de kunne fortelle om hvordan stråling dreper oss og en hadde masse merkelige forklaringer...

Forståelig nok ville Steinar gjerne prøve alt som var. Selv gjorde hun bare en vurdering av hva som kostet for mye eller om det var for slitsomt for ham å dra. Hvis det var rimelig og ikke langt og dra, tok de gjerne turen.

- Men jeg vet ikke ... Resultatet var at disse menneskene klarte å formidle til Steinar sin skepsis mot det offentlige helsevesenet, og dermed rev de vekk noe av den tilliten han hadde til at han fikk den best mulige behandling og var i gode hender og kunne slappe av.

Om de var lurendreiere eller oppriktig trodde på sin medisin, synes hun ikke spiller noen rolle.

- Man må kunne stille høyere krav til voksne mennesker enn at de selger et utestet produkt selv om de tror på det. Når de velger å oppsøke dødssyke og be om deres penger for å gi dem en behandling, men de har ikke giddet å sjekke om det har virket på noen andre før, da er de svindlere enten de tror på det eller ikke. Sånn er det!

Hun mener det trengs mer undervisning om forskningsmetode og mer kritisk tenkning i skolen.

- Hvordan finner vi ut av hvordan noe er sant eller ikke. Veldig mange vet ikke hva som skal til for å gjøre det. Jeg synes det er veldig viktig at vi har fått mer og mer frihet til å velge å leve som vi vil den korte tiden vi har på jorda, og at vi kan tro på det vi vil. Men det betyr ikke at man ikke skal utfordres, det betyr ikke at man ikke skal ha et ideal om å nærme seg sannheten. Det er en forskjell på det som er «sant for meg» og det som er faktisk er sant.

Først publisert i Fri tanke nr. 3-2010