Khamshajiny Gunaratnam (28), eller «Kamzy» som hun gjerne kalles, er Oslos yngste varaordfører noensinne, og med sine røtter i Sri Lanka er hun også den første med minoritetsbakgrunn.

Fri tanke møtte henne en frisk dag på slutten av 2016 på hjørnekontoret i 7. etasje i Rådhuset. Utsikten er en av byens øverste tillitsvalgte verdig. Det er lett å like Oslo, og forstå hennes engasjement for byen, sett fra denne vinkelen.

– Men hva fikk en 27-åring til å ta på seg en så formell rolle?

– Det er ikke frivillig i hvert fall, ler Kamzy.

Hun hadde egentlig siktet seg mot en komitelederjobb og var veldig usikker på om varaordførerrollen var rett sted å utøve sitt engasjement. Men byrådsleder Raymond Johansen overbeviste henne om at det var en posisjon å nå ut fra – med fokus på demokrati, det å «snakke opp» Oslo og det å nå ut til de gruppene som føler seg underrepresenterte, de som føler at deres stemme ikke betyr like mye som andre mennesker.

Snakker om makt

Det er disse menneskene Kamzy vil nå. Etter at vår tilmålte tid på kontoret er over skal hun ut på et av sine mange skolebesøk. Hun skal snakke om makt, innflytelse, ytringsfrihet, deltakelse og demokrati for tiendeklassinger. Noen dager tidligere var hun på et tilsvarende møte med elever på en videregående skole. Hennes mål er å inspirere til deltagelse i demokratiet.

– Man må kontinuerlig minne folk på de verdiene og knytte verdiene opp mot politikken.

Kamzy skriver flertallet av sine taler selv. Uten innblanding fra taleskriverne i Rådhuset. Hun vil mene det hun sier. Og så ler hun igjen, når hun sier at de ikke er vant til å skrive for en som henne. De er vant til å skrive for eldre menn, som kanskje har hatt det hun omtaler som et «1990-tallsforhold til mangfold».

– Det er den gamle forestillingen om at mangfold er ulike hudfarger som leker sammen, for å si det litt flåsete. Men mangfold i dag er ikke sånn. Det handler ikke lenger om å inkludere brune, hvite og gule. Det handler om å inkludere den litt rare personen i klassen. Det handler om å være annerledes, om å kunne være i mindretall. Det er da vi har mangfold på ekte.

Bekymret over at unge innvandrerkvinner ikke stemmer

Når vi spør om hun opplever at demokratiet i dag er truet, skifter ansiktsuttrykket brått og blir mer alvorlig. Hun trekker på det.

– Jeg synes det er farlig å si ja. Jeg synes det er viktig å si at det ligger i våre hender. Jeg er i politikken fordi jeg tror på mennesket, og at mennesker sammen kan gjøre veldig mye, og mye godt for hverandre.

– La meg gi et eksempel: Vi har en rekke områder i Oslo der folk ikke bruker stemmeretten sin. I rapporten Status for ytringsfrihet fra 2014 kommer det frem at det er en rekke grupper som vegrer seg for å bruke stemmen sin, altså bruke ytringsfriheten sin. Og den gruppen som vegrer seg mest er unge jenter med minoritetsbakgrunn. Når jeg er ute på skoler ser jeg ofte at hvem du er gjerne definerer hva du føler du kan bidra med.

Hun pleier derfor å åpne sine skolemøter med et spøkefullt «hvis dere gjør jobben deres, gjør dere min jobb lettere».

– Det betyr ikke at noen skal jobbe og andre ikke. Det betyr at jo flere som snakker, jo flere som er med på å skape samfunnet, desto lettere er det for politikere å ta beslutninger. Fordi vi da har flere alternativer å velge mellom. Jeg vil derfor ikke sette fokus på at demokratiet er truet.

– Du sa at hvem du er har noe å si. Du er innvandrer, kvinne, og ung, altså egentlig i gruppen du beskrev som den som bruker ytringsfriheten minst. Hva gjorde deg engasjert?

– Det starter alltid med noe som står en nært. Jeg ble engasjert fordi mine foreldre gjorde meg bevisst på hvor heldig jeg er som bor i Norge. Vi er fra Sri Lanka, der var det krig. Så da de hele tiden snakket om det som skjedde på Sri Lanka, ble jeg opptatt av at vi ikke kan trekke stigen opp etter oss. Det har jeg heller ikke blitt oppdratt til, forteller hun.

– Selv om vi hadde fokus på at vi må gjøre noe for menneskene der, holdt foreldrene mine – som alle andre utflyttede fra Sri Lanka verden rundt – seg til å sende penger til familien, slik at de hadde mat og klær. Jeg vil tenke system. Jeg er systempolitiker. Selvfølgelig er enkelthistoriene til sammen det som definerer hva som skjer i samfunnet, men det er systemet som tilrettelegger for at alle kan få de samme muligheter, ressurser og så videre. Jeg ble provosert over at vi tok så mye for gitt. Demokratiet. Friheten. Så da engasjerte jeg meg i Tamilsk ungdomsorganisasjon, men jeg følte det ble for snevert.

Det er som ordene krysser hverandre når Kamzy snakker. Engasjementet er nesten følbart i hver pause som uteblir. Hun snakker fort og fremoverlent. Vi bare må stille spørsmålet om hvor all denne energien kommer fra?

– Jeg lar meg lett provosere av urettferdighet, av rasisme, egoisme, av likegyldighet. Det er en bra ting – faktisk. Jeg blir ikke lett provosert av ulike mennesker, at folk er forskjellige og alt det der. Jeg blir lett provosert av det jeg ramset opp nå. Det er bra, for da får man energi. Da må man brette opp ermene og gå ut å gjøre noe.

Engasjert på vegne av sine døde venner i AUF

Hun sier brette med lang «R», som brrrrrrette, med ettertrykk. Armbevegelsene understreker utsagnet på et vis som gjør at en ser for seg at det ikke bare er billedlig hun gjør dette.

– Jeg tar det opp hele tiden, med alle jeg snakker med. Jeg sier: «Drit i å spørre hva demokratiet kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for demokratiet». Det er ikke et reelt demokrati uten deg, liksom. Jeg kommer ikke til å gi opp håpet selv, og heller ikke menneskene rundt meg. Det er ikke et alternativ.

– Etter 22. juli er dette engasjementet ikke bare på vegne av oss. Det er på vegne av så mange døde venner. Det startet på vegne av alle de døde menneskene på Sri Lanka. Og alle mine døde venner i AUF, som er en sann påminnelse om at vi kan være uenige, diskutere og debattere, vi kan komme med de mest spydige argumenter mot hverandre, men la oss holde det innenfor de demokratiske spillereglene. Og la oss ikke ta det for gitt.

– Forbilde-rollen. Du er jo også det ...

Vi rekker ikke stille spørsmålet før hun bryter inn med «Jeg hater ordet forbilde!».

– Jeg hater det! Lenge klarte jeg ikke å sette ord på det. Jeg aksepterte at folk sa «inspirasjon» og sånn. Da kan du være så mangt, men ordene «forbilde» og «rollemodell» ... Jeg sleit med å definere hvorfor det var vanskelig at folk kalte meg det. Så ble Karpe Diem spurt om det samme. De har også et ambivalent forhold til det. De satte ord på det jeg følte, sier hun og utdyper:

– Med en gang noen kaller deg rollemodell eller forbilde blir du så stressa fordi du tror at du må være akkurat sånn resten av ditt liv. Når noen kaller deg rollemodell eller forbilde, gjør de det på basis av noe de oppfatter av deg som de liker. Og da kommer spørsmålet: Hva hvis det endrer seg? Det klarer jeg ikke. Men jeg håper jeg kan sette i gang noen tankeprosesser i hodet på folk; at jeg kan bidra til å lære folk hvordan de kan tenke, og ikke hva de skal tenke; og bidra til å dra ting i riktig retning.

– Phu! Det var godt å kunne si det der høyt.

Ateist og blasfemiker

Så ler hun, igjen. I det hele tatt ler hun mye. Men høyest ler hun kanskje da hun blir konfrontert med et sitat fra et intervju med Dagsavisen i høst. Igjen rekker vi ikke forme noe spørsmål. Det holder å si «Du sa Gud Harlem Brundtland», og så runger latteren i hele rommet.

– Ditt forhold til livssyn hvor kommer det fra – og hva er det?

– Det startet med at jeg som alle andre barn trodde at religion er noe som går i arv, ikke sant. At siden foreldrene mine er hinduer, skal jeg også være det. Så vokste jeg opp og skjønte at det både på morssiden og farssiden er veldig mange som er kristne også, og at statsreligionen på Sri Lanka er buddhisme. Da begynte jeg å stille spørsmål ved en del ting.

Hun syntes det var problematisk at kristendommen ble favorisert og fikk så stor plass. Samtidig hadde hun problemer med at foreldrene ikke klarte å svare på en del av spørsmålene hun hadde i oppveksten.

– Så jeg skjønte veldig tidlig at «jeg tror jo ikke på Gud!», i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. For meg er religion en privatsak, men religionshistorie mener jeg er viktig opplæring i skolen, så lenge det skjer på et nøytralt vis som gjør at vi får innsikt i andre menneskers hverdag og liv. Det gjør oss til bedre mennesker.

Da hun ble valgt i fjor måtte hun svare om sitt livssyn på Dagsrevyen. Spørsmålet da var om hun var muslim.

– Selvfølgelig er det mange som tror at det å være brun er synonymt med det å være muslim.

Hun humrer en tanke oppgitt.

– Mitt svar var at jeg er ateist og blasfemiker. Jeg har fått kritikk for det. Men det er to sider av den saken. De som er ateister i samfunnet følte at det var stort at jeg faktisk sa det tydelig at jeg er ateist. Det synes jeg er rart, at man i Norge anno 2015 mener det var noe nytt og litt sånn helt unikt at noen sto frem som ateist. Og det andre var at jeg fikk en del kritisk epost fra folk som mente at jeg som varaordfører for hele byen ikke kan si at jeg er blasfemiker. Til det siste vil jeg si at blasfemiparagrafen ble fjernet i 2015. Så rent lovmessig har jeg lov til å drive med blasfemi. Det er ingen som kan ta meg på det med lovverket i hånden.

Blasfemi handler om ytringsfrihet

For henne er det åpenbart at blasfemi handler om ytringsfrihet. Samtidig som hun er tydelig på at det er feil å angripe et religiøst menneske er hun også klar på at det er riktig, og nødvendig, å utfordre religionen.

– Det skal en religion tåle. Ytringsfrihet er ikke en garanti for popularitet. Det er en garanti for at du skal være trygg som upopulær. Det må alle være med på, og vi må bygge opp under det.

– Har du eksempler på noe blasfemisk du har gjort?

– Ja. Da jeg sa «Gud Harlem Brundtland», var det mange som reagerte på det. Men det jeg vil si med det utsagnet, er at Gro Harlem Brundtland er et idol for meg. Samtidig mener jeg også at en fellesnevner for religiøse institusjoner og religion og politiske partier og ideologier, er at begge deler må utfordres.

– Det er kjempeviktig. Jeg kan se opp til Gud…-Gro, glipper hun, faktisk, og begynner å le.

– Se opp til Gro og beundre henne og idealisere henne. Men jeg må tåle at andre mennesker kritiserer henne. Så er det opp til meg hvorvidt jeg tar til motmæle eller ikke. Bare det å si at jeg var blasfemiker, var i seg selv provoserende for mange.

– Er politikk et livssyn?

– Nei. Men ideologi kan være et livssyn. Det er det for meg. Jeg er sosialdemokrat, og for meg handler det til enhver tid om å skape mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg mener vi aldri skal gifte oss med tiltakene, men legge tiltakene til rette etter målene. Det betyr at kommer det ny kunnskap på bordet må vi endre tiltakene etter den kunnskapen. Det er derfor jeg er ateist. Jeg tror på mennesket, at mennesket kan komme opp med ny kunnskap. Vi må bare evne å lytte til den.