Ove, Gro og Ina møtes på den nedlagte folkehøyskolen Folkvang i Østfold, hos sekten PESPIC (Perennial Spirituality Center). Ove er rusmisbruker på rømmen fra litauisk mafia, Gro er en sårbar og naiv blogger som har mistet den to år gamle datteren sin i en trafikkulykke. Ina er religionsforsker som skal jobbe under-cover.

Sakte men sikkert draes de tre inn i spillet til den karismatiske Biv Boeser. Ove er kunnskapsrik og gjennomskuer det meste. Han bestemmer seg likevel for å spille med. Oppholdet hjelper ham med å bli kvitt rusavhengigheten og de litauiske torpedoene. Gro er lettpåvirkelig og trygghetssøkende etter tapet av datteren, mens Ina, under dekknavnet Tina, blir dratt stadig lenger inn i sekten og glemmer forskerrollen.

Historen fortelles gjennom private eposter, blogginnlegg og dagboknotater fra disse tre, samt fire lengre foredrag av sektleder Biv Boeser der PESPICs dommedagsscenario sakte men sikkert meisles ut.

Boktittelen Jern henspiller på PESPIC-sektens forestillinger om "Kali Yuga", jernets tidsalder - endetiden.

Utypisk og troverdig sekt

Forfatter Torgrim Eggen sier til Fritanke.no at han ville vise hvor lett det kan være å bli dratt inn i en slik sekt.

- Til å begynne med så jeg for meg en sånn Knutby-aktig sekt styrt med strengt hemmelighold, seksuell kontroll, overgrep og vold. Men etter hvert skjønte jeg at jeg måtte gjøre det stikk motsatte. Så jeg lagde en sekt som er åpen, som legger alt de driver med på internett (vel, ikke absolutt alt skal det vise seg), og der folk kan komme og gå som de vil. Jeg ville trekke lærdom av hvordan scientologene har dummet seg ut. Derfor ville jeg lage en sekt uten hemmelighold, sier Eggen.

For å gjøre sekten enda mer spiselig for verdslig orienterte, spesielt kvinner, utstyrte han miljøet med en form for selektiv anti-materialisme.

- At turbo-kapitalismen og materialismen er roten til all vår tids elendighet måtte bare med. Det er selvinnlysende. Folkvang er dessuten et sted det er tillatt å røyke marihuana, men forbudt å spise sukker. Samtidig hersker en ganske høy Dolce Gabbana-faktor, sier han.

PESPIC er helt åpen når det gjelder religion. Folk kan tro hva de vil. Ett av de mest grunnleggende trekkene i PESPICs trosforestillinger er nemlig at alle religioner er ett.

- Jeg ville at det skulle være mulig å tro at noe slik kan eksistere, samt at det skulle være lett for leseren å få forståelse for hvorfor folk henger seg på. PESPIC er et miljø der man er opptatt av logikk og fornuft, ikke blind tro. Derfor har jeg også gjort et poeng ut av at PESPIC ikke ser på seg selv som et trossamfunn, men heller registrerer seg som et AS. De legger seg heller ikke opp i sexlivet eller den seksuelle legningen til folk. Dette skulle ikke være en sekt der lederen er en sexovergriper, slik man gjerne innbiller seg at det er i sekter. PESPIC er først og fremst interessert i genene dine - en dna-kultus., forteller Eggen.

Omtrent midt i romanen har Eggen lagt inn en dialog mellom forskeren Ina og veilederen hennes på universitetet. Han begynner å bli bekymret for at Ina er i ferd med å "go native", som sosialantropologene kaller det. Han lister derfor opp en rekke faglige kriterier som definerer en sekt, og ber Ina tenke over i hvilken grad PESPIC tilfredsstiller disse.

Ina avviser at sekten faller inn under de fleste kriteriene. Og faktisk har hun for det meste rett også. Hun tar feil på noen punkter, men det skyldes at hun på det tidspunktet ennå ikke har full oversikt over hva PESPIC og Biv Boeser faktisk står for og driver med.

- Det har vært et mål å lage en sekt som i så liten grad som mulig tilfredsstiller vanlige universitetsfaglige sektkriterier. På mange måter kan man si at målet med det sekt-brygget jeg har satt sammen, er at Ina kan kunne svare nei på de fleste av kriteriene som listes opp av veilederen, sier Eggen.

Han legger til at han har snakket med lesere som har blitt så fascinert av hvor liketil sekten i utgangspunktet virker, at de godt kunne ha tenkt seg å være med.

- He-he, ja jeg vet ikke hvor seriøst det var ment, men hun sa i hvert fall det, sier han.

New-age + konspirasjonsteorier

Forfatteren forteller at det å lage sekten var som å komponere en middagsmeny. De viktigste ingrediensene er hentet fra to verdener som later til å trives godt sammen, både i virkeligheten og i romanen.

- New-age spiritualitet og konspirasjonsteorier passer svært godt sammen. Det oppdaget jeg ganske fort. Derfor er PESPIC en sekt som har ufo-kultiske og new-age aktige forestillinger om hvordan alle religioner henger sammen og hvordan sjeler kan søke sammen i en høyere bevissthet, kombinert med en tro på verdenskonspirasjoner der CIA og andre busemenn står bak og trekker i trådene, forteller han.

Ufoer og kosmisk bevissthet

Men hvor har Eggen egentlig hentet inspirasjon til alt dette? Her har han gjort grundig research og forarbeid. Det meste av PESPICs trosforestillinger finnes det nemlig allerede folk som tror på. Det nye i PESPIC er nesten bare miksen.

- Jeg har lest mange bøker, og ikke minst trålet alskens bakgater på nettet. Også har jeg snart en PhD-grad i "The University of Youtube". Du finner vanvittig mye rart der ute, sier Eggen.

Han forteller at de viktigste inspirasjonskildene kanskje har vært romanen Childhood's end av Arthur C. Clarke, samt de ville ufo-forestillingene til Zecharia Sitchin og Raël-bevegelsen.

Clarkes roman (utgitt i 1953) handler om at jorda får besøk av romvesener kalt "Overlords", og hvordan disse jobber for å få menneskebarn til å slutte seg til en slags intergalaktisk, telepatisk "overbevissthet". Det er bare barn med telepatiske evner som kan ta del i denne overbevisstheten. Disse barna, som etterhvert blir fullt tilkoblet overbevisstheten, gjør seg uavhengig av det fysiske. Dermed har de verken bruk for jorda eller sine fysiske kropper. Det hele ender i jordas undergang.

Zecharia Sitchin er en aserbajdsjansk forfatter som mener å finne tegn i gamle sumeriske skrifter for at det finnes en uoppdaget planet - Nibiru - som går i en stor elliptisk bane rundt sola, og at den tangerer jorden med 3600 års mellomrom, alltid med store endetidsaktige konsekvenser. Den neste passeringen er ikke lenge til, overraskende nok. 2012 er det heteste tipset. Sitchin mener forøvrig at det var besøkende vesener fra Nibiru som konstruerte menneskene som slaver for 450.000 år siden, og hevder å finne støtte for denne skapelsesberetningen i inskripsjoner og mytologi fra ulike kulturer.

Raëlbevegelsen mener som Sitchin at menneskeslekten ble grunnlagt av romvesener, her kalt Elohim. Raëlianerne mener Elohim jevnlig besøker jorda og utnevner profeter som Jesus, Muhammed og Buddha. Religionen, ja raëlisme er faktisk i ferd med å bli en religion, ble grunlagt i 1974 av den franske motorsportjournalisten Claude Vorilhon, som etter dette tok i bruk navnet Raël (Elohims budbringer).

Eggen forteller at hans kanskje mest orginale ide, som ikke er hentet annensteds fra, er at han har koblet Clarkes ideer om barn og kosmisk bevissthet sammen med moderne dna-analyse.

- PESPIC kartlegger medlemmenes arvestoff for deretter å kunne skille de utvalgte fra alle de andre - de som må dø. Dette blir på mange måter en slags blodsfellesskapstankegang, og da er vi plutselig over i rasismen, sier Eggen uten å ville røpe for mye av hvordan det går til slutt.

Han legger til at Sitchins ideer og Raëlbevegelsen har vært svært nyttige som bakgrunn for kosmologien og endetidsforestillingene til PESPIC-sektleder Biv Boeser.

Dylan og Bowie er også med

I tillegg til alt dette har Eggen blandet inn konspirasjonsteorier om "den hemmelige verdensregjeringen", terrorangrepene 11. september, generelle new-age-aktige ideer om at alle religioner egentlig har samme rot (her: romvesener), samt den esoteriske og sterkt anti-modernistiske tradisjonalistbevegelsen.

Litt matchende åsatro, Voluspå, Bhagavad Gita-utdrag og bibelsitater har det også blitt plass til. Bob Dylan og David Bowie har også skrevet tekster som peker i samme retning, viser det seg.

Sektleder Biv Boeser trekker også inn et annet tegn på at endetiden er nær, nemlig at det snart ikke er noe olje igjen - at vi har nådd utvinningstoppen, og at det herfra bare er nedoverbakke i utvinningstakt og forbruk. Dette er i utgangspunktet ikke noe spesielt alternativt eller new-age-aktig, men her har Eggen hentet ideer fra kanadieren Paul Chefurka om at denne reduksjonen i oljeforbruk også vil følges av en dramatisk befolkningsnedgang. Eller som sektleder Biv Boeser formulerer det under ett av sine foredrag: "Det er ikke jeg som har lagd disse grafene, men det ser da tydelig ut som vi skal ned i to milliarder? Hvor skal det bli av de andre fem? Poff! De skal dø".

Og på toppen av alt har Eggen slengt på litt feministisk gudinnetro. Når kvinnene i sekten blir innviet, tar de gudinnenavn som Isis Ravinda, Frøya Govinda, Maria Astarte, Hagar Maria, og kanskje det aller flotteste; Ishtar Yavanna.

- Noe måtte jeg jo gjøre for å tekkes mine kvinnelige lesere. Ishtar er for øvrig den babylonske fruktbarhetsgudinnen, mens Yavanna er en halvgudinne fra J.R. Tolkiens roman Silmarillion. De heter med andre ord omtrent det samme som døtrene til Ari Behn, sier han.

Kritisk "Ditlef Søderberg"

Det var for øvrig her Torgrim Eggen skilte lag med bokkonsulenten sin, livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund, Didrik Søderlind.

- Didrik ville ikke ha gudinnenavnene. Han syntes det ble for mye, men jeg insisterte på å ha dem med, sier han.

Eggen forteller at Søderlind var viktig i prosessen med boka.

- Didrik anbefalte meg mange viktige bøker å lese, og selv om jeg overprøvde ham når det gjaldt disse gudinnenavnene, var han med på å dreie sekten bort fra det jeg egentlig hadde sett for meg i starten, nemlig en mer Knutby-aktig sekt. Dernest kom han med nyttige og fruktbare innspill underveis til hvordan det hele burde komponeres, sier Eggen.

Søderlind er for øvrig beæret med en egen opptreden mot slutten av boka. Da havner Biv Boeser i en tv-debatt med livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund, Ditlef Søderberg.

- Mange av tingene "Ditlef Søderberg" sier i denne debatten, er en direkte avskrift av ting Didrik sa til meg i den første samtalen vår, og som jeg har lydopptak av, forteller Eggen.

Vaksinert mot AKP-litteratur

Forfatteren understreker at han ikke vil bli oppfattet som en samfunnsrefser, slik en del anmeldere gjerne oppfatter ham som.

- Nei, jeg ønsker ikke å refse. Anmeldere framstiller meg gjerne som en refser som tar for seg område etter område, og nå er det liksom "de nyreligiøse som skal til pers". Men slik tenker jeg ikke. Jeg beskriver og legger fram, så får andre dømme. Den refsende 70-tallslitteraturen som serverte alle løsningene, er jeg og de fleste i min generasjon grundig vaksinert mot, understreker Eggen.

Den eneste romanen der Eggen vedgår å ha hatt en agenda, er Hilal som kom i 1995.

- Her hadde jeg et sterkt ønske om å fortelle folk hva islam egentlig er for noe. Ellers vil jeg insistere på at jeg bare har vist fram, sier han.