”Jeg er Patre Fortea, en katolsk prest fra Spania. Jeg er kjent for å ta meg av folk med demoniske problemer. Hele mitt liv har handlet om eksorsisme.”

Slik introduseres filmen Eksorsisten i det 21. århundre i en reklamesnutt. Norske filmskapere har fulgt fire katolske prester gjennom sju land, og filmen ferdigstilles 1. april. Premieredatoen settes snart.

– Folk som er villige til å gjennomgå en eksorsisme fremstår desperate, i en fortvilet situasjon. De har gjerne prøvd alt, er plaget av fysisk eller psykisk sykdom og går til ekstreme lengder, sier regissør Fredrik Horn Akselsen.

Filmteamet har blant annet fulgt den spanske eksorsisten Josè Antonio Fortea, som reiser verden rundt på oppdrag fra den katolske kirke for å snakke om demonisk besettelse og -utdrivelse.

Gode mot onde krefter

Det katolske ritualet eksorsisme, som frem til en Hollywoodfilm på 70-tallet var utdødd, øker igjen i praksisert utberedelse - med Vatikanet som pådriver. Eksorsister i byer som New York, London og Roma opplever en eksplosjon i antall oppdrag, og antall katolske eksorsister verden over. I likhet med andre former for åndeutdrivelse. Mer om dette senere.

Regissør Fredrik Horn Akselsen forteller om et innblikk i et dualistisk verdensbilde, der verden tolkes som i kamp mellom det gode og det onde.

– Et overgripende tema er hvordan han i blant forsvinner svært dypt inn i Bibelen og sine ritualer, men dette er ikke bare hans egen, private verden – det er en religiøs forestillingsverden, som deles av omkring en milliard katolikker. Også enkelte protestanter, muslimer, hinduer og andre bruker i dag eksorsismeritualer. I USA har presbyterianere, som arrangerer store vekkelsesmøter, begynt å ta eksorsismeritualer i bruk. Så praksisen brer om seg, forteller Akselsen.

Fra medisinering til demonutdrivelse

I filmen møter vi colombianske Constanza, som er 40 år gammel og hevder å ha vært besatt i 15 år. Hun har tidligere fått diagnosen alvorlig klinisk depresjon av sin psykiater og var blitt satt på medisiner for tilstanden. Men hun velger i filmen heller å søke hjelp hos eksorsisten Fortea.

– Vi intervjuet også psykiateren hennes, som syntes det hele var forferdelig trist. Hun er en intelligent kvinne, som hadde så mange muligheter.

Constanza har i foregående år møtt mye motstand, i form av fysisk sykdom og svik fra nær familie. Regissøren forteller eksorsismeritualet gjerne varer mellom to og fire timer, og at presten bygger opp ritualet dramaturgisk.

– Innledningsvis brukes religiøse tekster, det messes og gjøres syndsforlatelse, før det legges opp til at den ”besatte” skal få anfall. Det trigges en psykosomatisk reaksjon, der eksorsisten påkaller ulike helgener som skal gå i kamp med demonene, som sies å ha besatt personen. Nå skal demonene drives ut, og det kunne bli vanvittige scener. Vi var vitne til flere timer med brøling og rop, den ”besatte” gikk opp i bro og kastet på seg. Midt under Constanzas rituale skrek hun opp; ”forstår du ikke, jeg kan ikke komme ut, fordi hennes far har brent henne”, forteller Akselsen.

Mer åpenhet og forkynnelse

Tradisjonelt sett har katolsk eksorsisme vært preget av strengt hemmelighold, eksorsistenes navn har ikke vært offentliggjort og filmmaterialet nordmennene sitter på er dermed ganske unikt. Avtalen med presten Fortea ble gjort etter at produsent Christian Falch la ferien sin til prestens oppholdssted, presenterte seg som interessert i tema og fikk være med på en eksorsisme allerede da. Akselsen tror filmen ble til fordi prestene og Vatikanet ønsker å bruke media til forkynnelse.

– Eksorsistene ser nok viktigheten av å fremstå i media. Den nye paven har bedt sine prester om å bruke media til forkynnelse. De ser på Skandinavia som upløyet mark for læren om eksorsisme, sier Akselsen.

En forutsetning for å få være med på eksorsismeritualer, var at filmteamet understreket at filmen ikke ville være kritisk og at eksorsistene skulle kjenne seg igjen. Og det tror Akselsen at de har lykkes med, samtidig som et vestlig publikum vil forstå at det ligger en kritisk holdning bak.

Kritisk klipp, men åpen for tolkning

– Jeg var veldig forsiktig under innspillingen og unnlot å stille for kritiske spørsmål. Dette var for å beholde den gode stemningen og få bli med på reisen inn i denne mystiske verden, sier regissøren, som understreker at selv om prestene bifaller filmen, vil nok publikum – og spesielt skandinaver – reagere annerledes, sier han.

– Filmen er klippet med en tydelig holdning og den vil skinne gjennom. Jeg har forventninger om at filmen vil starte en debatt der dette tema problematiseres og der man kan snakke om dette på konkret nivå da vi faktisk har fått mulighet til å vise frem hvordan det fungerer i praksis og der man ikke teoretiserer det, men heller vise frem hva det er, sier Akselsen.

Eksorsisme, som katolsk praksis, hadde i praksis opphørt frem til Hollywood-suksessen Eksorsisten i 1973. Filmen ble nominert til 10 Oscar-statuetter, ble en av verdens mest innbringende filmer noen sinne og la grunnlag for utallige oppfølgere og andre filmer om demonbesettelse.

Hollywood eksorsistenes redning

– Alle eksorsistene vi intervjuet elsker de store underholdningsfilmene om eksorsisme. ”Da alle trodde eksorsismen var ferdig, kom den store filmen Eksorsisten fra Hollywood, og så var vi tilbake”, fikk vi høre. Hollywoodfilmene setter fokus på ritualet, og bidrar til økt utbredelse, sier han.

På spørsmål om Akselsen opplever det som problematisk å bidra til å bygge oppunder fenomenet, ved en ny film om eksorsisme, bekrefter han den mulige reklameeffekten.

– Det er skummelt å tenke på at det kan bli flere eksorsismer etter vår film, men vi presenterer materialet med en kritisk holdning. Spesielt for et vestlig publikum er det åpenbart at vi er kritiske, og vi fremstiller eksorsismer som skremmende. Vi tok tidlig et valg da vi fikk komme inn i denne verdenen om å ha en observerende og undersøkende holdning, fremfor en aktiv programleder eller voice-over som stilte kritiske spørsmål underveis. Filmen gir et filmfaktisk innblikk i en verden, som for oss virker fjern, men som berører en milliard mennesker verden over, sier han.

To-tre norske demonutdrivelser årlig

I filmen Eksorsisten i det 21. århundre intervjues også en norsk, pensjonert eksorsist, som hevder å ha utført to vellykkede demonutdrivelser på 80-tallet. Den katolske biskopen Bernt Eidsvig forteller filmteamet at det utføres to-tre katolske eksorsismer årlig i Norge, men Akselsen sier de ikke har sett ritualet utført i Norge.

– Jeg har ikke hørt om noen dødsfall i Norge, og jeg vil påpeke at vi aldri har sett noe som kan omtales som så voldelig at det kunne medføre store fysiske skader eller dødsfall. Det mest voldsomme er at de holdes nede, sier han.

Akselsen sier at eksorsisme også kan brukes på en uproblematisk måte, og nevner et berømt kunstereksempel.

– Salvador Dalí fikk utført en eksorsisme da han returnerte til Francos Spania, for å fri seg fra synder og ondskap, og igjen bli en god katolikk. Noen bruker eksorsisme mer som et overgangsrituale, forklarer Akselsen.

International Assosiation of Exorcists

Det er vanskelig å tallfeste hvor mange eksorsismer som utføres, men Akselsen refererer til Vatikanets egne eksorsist, Gabriella Amorth.

– Han har uttalt at han i løpet av sin karriere har utført 70 000 eksorsismer, og ritualet har blitt mer utbredt i løpet av de siste ti-tjue årene, forteller presten Fortea. Og i 1990 var Vatikanets sjefseksorsist Amorth sentral i dannelsen av The International Association of Exorcists, og medlemmene samles i Roma annethvert år. Han bygger opp en religiøs hær for å kjempe mot verdens demoner, og denne organisasjonen er med på å gjøre ritualet mer utbredt verden over, sier Akselsen.