Hvor alvorlig er egentlig miljøproblemene? Og hvilke følger bør disse ha for Human-Etisk Forbunds virksomhet? Onsdag kveld var det åpent debattmøte på Humanismens hus.

- Vi har mer kunnskap om miljøproblemene nå enn vi noen gang har hatt, men vi forvalter ikke denne kunnskapen rett. De siste 50 årene har vi gått fra galt til verre, sier Øystein Dahle, klimaforkjemper og tidligere viseadministrerende direktør i Esso.

I 2006 var det 50 år siden Dahle gikk ut av gymnaset i Drammen. Før femtiårsmarkeringen ble han spurt om å reflektere over utviklingen i tiden som var gått - noe festkomiteen snart skulle angre på. Resultatene han kom fram til var nemlig ikke like festlige.

- I løpet av 50 år er antall biler steget fra 50 til 580 millioner, og antall flypassasjerer steget fra 70 til 1700 millioner. Vi kan ikke fortsette en slik eksponensiell vekst, fastslår han.

- Og hva gjør vi med problemet? Da Churchill lovet sine landsmenn «blod, svette og tårer», ble alle med på dugnaden. Ville vi gjort det samme i dag? spør Dahle retorisk, før han konkluderer med at vi er blitt rike, dovne og mette, og skyver problemstillingen til side.

- Om en slik oppfordring dukket opp på fjernsynsskjermen i dag, ville vi antagelig ha skiftet kanal.

Det siste Dahle vil oppfordre til, er hedonistisk resignasjon. Han mener at det ikke er for sent å snu den negative utviklingen.

- Problemet ligger i forbrukerkulturen, som har gjort oss tingrike og tidsfattige.

Løsningen på problemet?

- Én betalt arbeidsdag i uken.

- Det hjelper ikke å sette inn doble vinduer og skru ned temperaturen, så lenge vi bruker sparte penger til å reise langt vekk.

Hvem har rett til å kritisere andres rettigheter?

Ordet gis videre til Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I likhet med Dahle mener han debatten rundt klima er for symptomorientert. Det er ikke en ny og «grønnere» teknologi vi trenger, men et nytt system.

- Reiser og shopping ses på som en selvsagt rett for de som har råd. Hvis man tar seg friheten til å kritisere disse «rettighetene», får man høre at man bedriver moralisme. Man vil ha seg frabedt en slik kritikk. Hvem har rett til å kritisere andres adferd med moralske fortegn?

Vetlesen mener vi har mistet en viktig ressurs til å korrigere kursen når det eneste vi står igjen med, er moralsk selvkritikk.

- Vi anser oss som avhengige av å fortsette i et økonomisk system med forbruk, arbeidsplasser og inntekt som er uforenelig med å løse miljøproblemene. Selv om det burde ha vært omvendt, har økonomi forrang for økologi. Snuoperasjonen er utakknemlig å ta til orde for, fordi alle politiske og økonomiske interesser stritter imot.

- Kina har løftet 250 millioner mennesker ut av fattigdom. Kan man kritisere en slik utvikling? Er det berettiget å stenge noen ute fra den velstanden vi selv har nytt så godt av? spør Vetlesen.

Så lenge alvoret og omfanget av ny kunnskap er større enn de enkelte aktørene, mener han det er legitimt med kritikk.

- Ny kunnskap gir større ansvar, særlig hvis kunnskapens budskap har virkninger som er alvorlige og som angår flere enn disse menneskene selv. Klimaendringer kjenner ikke territoriale og fysiske grenser. Forbildet (det vestlige industrisamfunn. journ. anm.) kan ikke adopteres uten at det går fullstendig galt, og det vet vi mer om nå enn noensinne før.

Her berøres et betent aspekt ved vår tankeverden: Vår generasjon opplever velstand som en rettighet.

- Aldri før har noen oppvoksende generasjon blitt sosialisert inn i et samfunn som er så konsumorientert som vårt, sier filosofiprofessoren som aldri har sett maken i noen historisk epoke.

- Konsum er blitt betingelsen for lykke. Vi føler vi har rett til å shoppe og reise så mye vi vil.

Parlamentarisk demokrati som uegnet til å løse miljø-etiske spørsmål

Vetlesen mener at vår politiske styreform stiker kjepper i hjulet for det å kunne løse de prekære miljøproblemene.

- Parlamentarisk demokrati, slik vi kjenner det, er en styreform som ikke er egnet for å løse miljø- og klimaproblemer. Demokratiet er ikke blitt kjempet fram for å løse klimaproblemet. Det er egnet til å løse mange andre, antroposentriske problemer - vi har blant annet fått universelle menneskerettigheter - men ikke dette. Det skyldes at problemet vi nå må løse, er av nyere dato enn selve systemet.

Mens Vetlesen høster applaus fra full sal, gis ordet videre til sosiolog Berit Skorstad. Hun har skrevet doktorgrad om miljø, kunnskap og moral, og har blant annet studert interessekonflikten mellom natur og økonomi, fisk og olje i Lofoten.

- Det finnes en konflikt mellom holdninger basert på interesser, og holdninger basert på verdi, sier hun.

Skorstad mener det finnes en kognitiv dissonans - altså et avvik mellom hva vi vet og hva vi gjør - også i forhold til alvorlige miljøspørsmål.

- Når sektmedlemmer opplever at dommedagsprofetier ikke innfrir, forkaster de ikke troen - de tror sterkere.

Kognitiv dissonans mellom erfaring og tro finner vi ikke bare blant sektmedlemmer, men blant røykere som fabrikkerer forklaringer for å fortsette - og blant folk som ikke ønsker radikale adferdsendringer, blant annet i konsum. Dermed er det ikke bare klimaskeptikere som lar være å handle etter miljøetisk mønster.

- Vi må endre adferd, ikke viten, mener hun.

For å oppnå radikale endringer, tror hun, i likhet med Vetlesen, at det er nødvendig å gå utenfor det liberale demokratiet.

- Vaneendring på mikroplan, som det å sortere søppel, er myke overganger som kan skje innenfor rammene av et demokratisk system. Radikale endringer, derimot, skjer ikke uten tvang.

I tillegg er det nødvendig med verdiskapende arbeid.

Human-Etisk Forbund har gjort lite

- Kanskje kunne Human-Etisk Forbund samarbeidet med kirken i verdiskapende miljøarbeid? foreslår sosiologen.

Generalsekretær for Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, virker ikke like begeistret for forslaget. Før man finner ut hvem man eventuelt skal samarbeide med, må man ta et standspunkt i saken. Hva har forbundet gjort og ment til nå?

- Fint lite, konkluderer Mile, som har lett etter klimaspørsmål i årsrapportene.

- Vi har ikke vært aktive. Det betyr imidlertid ikke at det ikke finnes en sammenheng mellom miljø og humanisme.

I prinsipprogrammet står det blant annet at «Human-Etisk Forbund ønsker en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser». Mile understreker imidlertid at HEF først og fremst er en livssynsorganisasjon.

- Om forbundet velger å engasjere seg miljøpolitisk, er det utenfor vår kjernevirksomhet.

Forbundet har, med unntak av KrF, medlemmer fra alle politiske partier. Ikke alle vil være enige i et miljøengasjement, og Mile vil forståelig nok holde på medlemsmassen.

Om man burde engasjere seg miljøpolitisk, er et annet spørsmål.

- Hva med et opplyst enevelde med Kåre Willoch? foreslår Vetlesen, halvt på spøk.

Han mener det en tankefeil å snakke om miljø som et sektorproblem og som et spesifikt område for politikk.

- Dette må vi slutte med, rent objektivt. Problemets beskaffenhet er ikke et sektorproblem, med selve livsbetingelsen. Vi får ikke løst noen av de økonomiske eller politiske fordelingsspørsmålene hvis økosystemene ikke gir oss de godene som skal fordeles. Og en ting er sikkert: Hvis vi ikke klarer å adressere livsbetingelsene der de hører hjemme - som et overordnet perspektiv - går alt annet ad undas.

En av grunnene til at vi handler mot bedre viten, er, ifølge Vetlesen, at vi med modernitetens teknologiske fremskritt samtidig er blitt fremmedgjorte overfor naturen.

- Det sier seg selv at man har lav beredskap til å slutte å skape noe, dersom man ikke har noe som helst sensitivitet overfor naturen. Gjennom en teknologisk og instrumentell omgang med naturen, har vi brutt ned sensitiviteten overfor alt levende. Menneskeheten er blitt plassert overordnet alle andre arter, inkludert totaliteten av alle arter - selve økosystemet. Alt annet unntatt oss selv er blitt midler for våre formål. Nå er vi kommet til et historisk punkt der vi begynner å høste ulempene ved vår triumf, fastslår filosofen som har tatt miljøsituasjonen på alvor.

- Moral er nettopp å ta alvorlige ting alvorlig, avslutter Skorstad, med oppfordring til Human-Etisk Forbund om å ta verdistandpunkt.

- Når Natur og Ungdom presenterer miljøproblemer, vekker det liten oppmerksomhet. Men når organisasjoner går utenfor sitt kjerneområde, gir det saken tyngde.