Street Epistemology (SE) – eller gate-epistemologi, som er den norske betegnelsen – er en samtaleform som noen amerikanske ateister har tatt i bruk for å utfordre sine medborgeres trosoppfatninger.

Med et videokamera festet på magen går de rundt på offentlige steder for å få folk i tale, og da om det de måtte tro på av guddommer eller noe annet overnaturlig. Hensikten er å stille dem «vanskelige spørsmål» som får dem til å se sine trosoppfatninger i et nytt og kritisk lys.

– Er SE dermed en slags ateist-misjonering, der målet er å få folk til å kvitte seg med alskens trosbaserte oppfatninger og bli gode ateister?

– Nei, sier gate-epistemologiens frontfigur Anthony Magnabosco, som lørdag 27. januar gjestet Oslo for å holde foredrag om sin samtaleteknikk, og for å møte norske skeptikere.

Han mener de er det motsatte av gatepredikanter.

– Til forskjell fra dem forteller vi ikke folk hva de skal mene. Vi tilbyr i stedet hjelp til å reflektere over det folk måtte ha av dyptgripende, trosbaserte oppfatninger.

– På hvilken måte?

– Ved å undersøke nærmere hvilket grunnlag de har for å tro det de tror på. Dette grunnlaget kan vise seg å være langt mindre solid enn det de har antatt eller tatt for gitt.

En ikke-konfronterende samtaleform

Magnabosco understreker at Street Epistemology er en ikke-konfronterende samtaleform som vektlegger det å lytte til hva den andre sier.

– Vi kommer ikke med hardtslående argumenter om hvorfor trosbaserte oppfatninger er feilaktige, og hvorfor ateisme er det eneste fornuftige, sier han.

Den godlynte texaneren fremstår da heller ikke som noen polemisk nyateist. I høyden er han en mild variant, med andre tanker om hva som faktisk fungerer i mellommenneskelig kommunikasjon.

– Garvede nyateister har da også fattet interesse for hva vi gjør. Selv Richard Dawkins ga meg tommelen opp den ene gangen vi såvidt møttes. Men han har ikke retwitret en eneste av mine meldinger, legger Magnabosco litt skuffet til.

Kunsten å stille gode spørsmål

Noen særlig bakgrunn i filosofi eller psykologi har Magnabosco ikke. Når han treffer folk på sine gatevandringer, kaller han det han gjør for en slags hobby.

Inspirasjonen til å begynne med dette fikk han for en fem års tid siden, da han leste Peter Boghossians bok «A Manual for Creating Atheists». Her fant han en sokratisk tilnærming til det å få folk i tale, og særlig i måten å stille tankevekkende spørsmål på.

– Det er svært viktig å respektere dem vi samtaler med, sier han. Samtalen skal foregå på et vennlig vis, ikke minst når den avsluttes. For å få til det, må man være oppriktig interessert i det den andre har å si, og være villig til å vurdere om dette kan ha noe for seg. Dét fordrer empati og ydmykhet.

Magnabosco protesterer ikke når Fritanke.no påpeker at empati og ydmykhet kanskje ikke er egenskaper som kjennetegner nyateister flest, eller når vi påpeker at en sokratisk samtaleform ikke er ateistisk av natur, men en metode for kritisk tenkning som er livssynsnøytral.

Han innvender imidlertid at han vanskelig kan forestille seg hvordan noen kan bruke Street Epistemology-metoden på seg selv eller andre uten å miste troen på guddommer og annet som blott og bart er basert på tro (faith).

Hvordan vet vi det vi vet?

«Let’s examine HOW we know what we know» står det på t-skjorta som jeg blir forært av en av Magnaboscos norske vertskap. Over står tittelen «STREET EPISTEMOLOGIST».

Som Magnabosco redegjør for i foredraget sitt, er nettopp dette spørsmålet utgangspunktet for det som i filosofien kalles epistemologi, eller erkjennelsesteori.

Gate-epistemologene avgrenser spørsmålet til trosanliggender, og til et knippe spørsmål som knytter an til vitenskapsbasert kritisk tenkning. Slik som: Hvor sikker er du på at det du tror på, er sant (på en skala fra 0 til 100 prosent)? Og: Hva er den viktigste grunnen til at du tror på dette? I tillegg til: Hva skal til for at du ikke lenger blir så sikker på dette?

En erfaring Magnabosco gjentatte ganger har gjort seg, er at dem han får i tale knapt har fått slike kritisk undersøkende spørsmål tidligere. Selv ikke de har høyere utdanning.

«Wow, that’s a difficult question!» utbryter en ung kvinne som lar seg utspørre i en filmsnutt vi får se før foredraget. Hun tror på karma – at våre gode eller dårlige gjerninger gjengjeldes ved at gode eller dårlige ting skjer oss. Hun finner åpenbart samtalen spennende.

Gate-epistemologen (en av Magnaboscos kollegaer) gir henne tid til å tenke, uten å avbryte. «Hvordan kan du vite at det gode eller dårlige som hender deg, skyldes karma – og ikke bare er noe som tilfeldigvis hender der og da?» er ett av spørsmålene han stiller. Dette gjør den unge damen svar skyldig. Etter flere slike brysomt vanskelige spørsmål, stilt og besvart i en vennlig tone, har hun fått litt av hvert å grunne på.

– Mitt og andre gate-epistemologers mål er å avdekke feilaktig epistemologi ved hjelp av slike spørsmål, sier Magnabosco. – Da må vi også være lyttende, interesserte og vennlig innstilt.

Grasrot-ambisjoner

De som vil lære seg å stille slike gode, vanskelige spørsmål, kan laste ned en Street Epistemology manual fra nettet.

Initiativtakerne har, på et typisk amerikansk-entusiastisk vis, ambisjoner om å gjøre Street Epistemology til en grasrot-bevegelse. Den internasjonale Facebook-gruppen deres har over fire tusen medlemmer, og på Magnaboscos egen Youtube-kanal finnes opptak av samtaler som både han selv og enkelte kollegaer har filmet, slik at man kan lære av disse.

Magnaboscos vertskap i Oslo er en håndfull norske Street Epistemology-tilhengere som gjennom en pengeinnsamling gjorde besøket mulig. De har opprettet en egen Facebook-side, kalt Gate-epistemologi.

Den som vil bedrive gate-epistemologi her til lands, vil nok få merke at nordmenn flest neppe er like villige som amerikanere til å bli utfordret på noe så privat (iallfall her til lands) som egne trosanliggender, attpåtil for åpent kamera av en totalt ukjent person.

Men ut fra Magnaboscos erfaring sier én av tre ja til å ta en prat, og overraskende mange av dem godtar å la seg filme og aksepterer at Magnaboscos legger ut filmen ut på sin Youtube-kanal.

– Men det er ikke noe krav at samtalene skal dokumenteres med lyd- og billedopptak. Og de må ikke nødvendigvis finne sted på gata, presiserer han.

Magnabosco forteller at han har mange av sine samtaler innendørs, og at han han foretrekker rolige, offentlige steder fremfor travle bygater.

– Etter endt samtale, som ikke bør være for lang for at den ikke skal bli utvannet, overrekker jeg mitt visittkort. Jeg oppfordrer den jeg har snakket med til å ta kontakt hvis hun eller han senere skulle ønske enda en samtale.

Å være tilgjengelig i etterhånd anser han som en forpliktelse.

– Jeg har stor respekt for den tankeprosessen slike samtaler kan sette i gang. Det hender da også at det blir både én og flere oppfølgende samtaler, sier Anthony Magnabosco.