– Jeg tror det er viktig at denne boken er skrevet av en utenforstående, en som ikke er kristen. Når kristne skriver om kristendommen, er det for å misjonere. Jeg kan stå mye friere til å se på hva som er interessant i religionen, og fortelle hva det er som er relevant for oss, sier Bjørn Stærk.

Programmereren, skribenten og livssynsnerden har skrevet boken Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus – som lanseres på Humanist forlag i september. Her er Jesus en kvinne ved navn Mona, som går rundt med sitt gamle budskap i Oslo sentrum. Kapitlene er formet som andakter der Mona står for bibelversene, og forfatteren deretter diskuterer religionshistorie på flere plan.

– Alle har et bilde av Jesus, i kjortel, med skjegg og sandaler. Når du har hørt de samme fortellingene så mange ganger dør imidlertid historiene. Den enkleste måten å få de samme ordene til å høres nye ut, er å rive dem helt løs fra det opprinnelige bildet.

«Den enkleste måten å få de samme ordene til å høres nye ut, er å rive dem helt løs fra det opprinnelige bildet»

– På den annen side er det heller ingen grunn til at han ikke skulle være kvinne. Særlig når du ser hvor viktige kvinner har vært i kristendommens historie, og hvor lite takknemlige kirken har vært for deres bidrag.

– Det virker som du har en sympatisk tolkning av kristendommen, når man leser boken. Trenger man en vennligstilt tolkning av kristendommen i dag?

– Det er ikke et mål å være sympatisk. Men jeg forsøker å skrive om de tingene jeg synes er interessante i religionen. Jeg er litt lei av den tradisjonen der folk som skriver om kristendommen utenfra gjør det som et oppgjør med den. Jeg skjønner hvorfor det var slik. Kristendommen var en veldig mektig religion, men det var tilbake i tid, sier han.

– Den gang var den noe man trengte å løsrive seg fra. Man trengte å ta et oppgjør med ulike kirker, og lover som var religiøst betinget. Men det oppgjøret er ferdig. Jeg ville nå se på kristendommen med nye øyne. Noe av det som er der er bra, noe er dårlig og noe er uinteressant.

Det kristne antikvariat

I boken bruker han allegorien antikvariat om religionen. I dette antikvariatet står det en mengde ting langs veggene. Noe er ubrukelig, noe er kanskje farlig, men noe er også vakkert eller nyttig til så mangt. I hvert fall formidlet gjennom Stærks ord.

– Målet mitt er ikke å forsvare kristendommen og si at den er bra. Jeg vil ikke sikte så høyt. Men jeg mener det er et utslag av hovmod å være for eller mot en religion. Det er en meningsløs holdning. Det jeg derimot kan gjøre er altså å ta denne vandringen og se hva det er vi som ikke tror kan lære av gode ting.

«Jeg mener det er et utslag av hovmod å være for eller mot en religion. Det er en meningsløs holdning»

– I boken bruker du mye tid på å fremsnakke synd. Hvorfor mener du dette er et begrep som er verdifullt også for ikke-troende?

– På en eller annen måte må vi ha en mening om lidelsen i verden; om hvor den kommer fra og hva vi eventuelt skal gjøre med den. Da er det ikke så mange svar du kan komme med. Du kan komme med det som en del ideologier sier og mene at lidelsen kommer av uvitenhet: «Vi vet ikke nok og derfor skader vi oss selv og vi skader andre.» Er problemet uvitenhet er løsningen kunnskap.

– Det er et greit svar det. Men det andre svaret er at lidelsen henger sammen med det du og jeg gjør. Det som er fint med den tilnærmingen er at det setter fokus på hva er det jeg kan gjøre for å gjøre verden til et bedre sted. Det er her vi snakker om synd. Synd er en annen måte å snakke om dette på. Det finnes en riktig måte å leve på, og når vi ikke lever opp til idealet, kommer lidelsen. Jeg tenker at dette er en verdifull måte å se det på.

Stærk understreker at man imidlertid ikke må blande hva vi kaller synd inn i dette.

Eksemplet han trekker frem er mange kristnes syn på homofili som synd. I hans syndsforståelse er dette synet et eksempel på synd, fordi det skaper lidelse hos så mange mennesker.

– Jeg vil at vi skal snakke om synd, uten å si hva som er synd. Synd er mer en måte å se verden på.

– Ser du verden sånn?

– Kanskje. Mer enn før.

Heldig ateist

37-åringen var selv kristen frem til han var 16 år. Familien tilhørte Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Halden. En frikirke ganske lik statskirken, om enn mer konservativ. Han beskriver den som jordnær, uten sterke følelsesmessige utslag eller rop i kirken. Pastoren i menigheten var også hans far. Hans oppgjør med troen var hva han kaller uten stort opprør.

– I en kort periode var det vanskelig. Men når troen ikke lenger var der, var det bare å ta konsekvensene av det.

I et essay i Aftenposten fra 2012 beskrev Stærk det slik:

«Argumentene jeg må ty til for å begrunne en kristen Gud er så kompliserte at alternativet gir mer mening: Det finnes ingen Gud.»

I sofaen hjemme på Tveita, der han møter Fri tanke, forteller han om et fortsatt godt forhold til kristne familiemedlemmer. Et godt forhold som tålte overgangen hans til ateisme. Han omtaler seg selv som heldig, også fordi han ikke har hatt noen problemer med å komme seg videre fra barnetroen.

– Jeg har alltid synes det har vært litt vanskelig å forholde seg til folk som er så bitre på den troen de har forlatt at de bruker all tiden sin på å forklare at alt som er galt kommer fra religionen. Jeg føler at det er et trist sted å ende opp. Man sitter på en måte igjen i fortiden. Har du frigjort deg helt så kan du derimot se både positive og negative sider.

– Jeg tror det er lettere å se ting klart når du ikke har altfor sterke følelser knyttet til noe – enten det er gode eller onde følelser. For meg var det ikke noen voldsomt sterke følelser i troen, eller noen bitterhet etter bruddet.

Nåde, frelse og synd

Interessen som førte til at det nå har blitt en hel bok om kristendommens kanskje mest sentrale skikkelse, har kommet gradvis til ham. Det begynte med en tanke om å skrive noe i sjangeren andakt, med ateistisk fortegn. Så ble det for drøye to år siden til noe mer.

– Det handler kanskje om at jeg forstår bedre at verden består av mye mørke og lidelse. Jeg har både møtt det selv, og sett det hos mennesker jeg kjenner. Vi lever i en tid der vi er så heldige at mange kan leve veldig lenge uten å måtte tenke på noe som er vondt. Da kommer man ofte til kort når lidelsen etter flere skjermede tiår brått rammer. Man har ikke noe fornuftig å si. Men det opplever jeg at mange religiøse og kristne har. De har et verdensbilde hvor det skjer fæle ting.

Han lener seg frem over bordet, bruker ord som nåde, frelse og synd. Store ord han mener vi trenger en ny forståelse av. For eksempel er frelse nært knyttet til det kristne syndsbegrepet. Synderen frelses fra sine synder ved å tro.

«[Jesus] er en slags moralsk autoritet det er vanskelig å slippe helt unna»

– Den frelsen har ikke vi som ikke tror tilgang på. Vi har noen erstatninger, som velferdsstaten og fremskrittstroen. Disse fungerer litt på samme måte som frelse: Når du sitter og bekymrer deg over uretten i verden kommer troen på fremskrittet og redder deg. Man har det fælt, men trøster seg med at verden går fremover og det er bare å roe ned.

– Tror du på det?

– Nei, egentlig ikke. I hvert fall bare halvveis. Jeg følger på en måte et spor her som jeg vel ikke helt klarer å dra i havn. Jeg mener det er verd å diskutere likevel.

Medfølelse og veldedighet

Løfte frem saker til diskusjon er noe Stærk har gjort lenge. Han ble kjent som såkalt «blåblogger» tidlig på 2000-tallet. Det vil si en blogger i borgerjournalistikktradisjonen med politisk tilhørighet på høyresiden. I 2012 ble han også tilknyttet Aftenposten, og har skrevet en rekke lengre kommentarartikler.

– Ditt syn på ansvar og skyld, opplever du at det er forenlig med ditt politiske ståsted?

– Delvis. Men jeg forsøker ikke å ha en helt gjennomtenkt overbevisning. Jeg tror man binder seg og blir litt blind, om man skal ha alt til å henge sammen hele tiden. Da kan man ikke tenke noe nytt uten å være redd for hva det vil endre av andre ting. Kanskje det er ting her som ikke stemmer så bra med det jeg mener politisk.

– For eksempel skriver jeg mye om det Jesus mener om medfølelse og veldedighet. Dette er ting som klart heller mot venstre i dagens politikk. Jeg ser i hvert fall mye godt i det Jesus mener om dette, uten at jeg vet helt hvordan jeg skal få alt til å harmonisere, eller passe inn i de politiske prinsippene. Han er en slags moralsk autoritet det er vanskelig å slippe helt unna. Han er ikke en autoritet jeg følger, men en autoritet jeg forholder meg til.

Det vi snakker for lite om

Behovet for å uttrykke seg har Stærk ingen egentlig forklaring på hvor kommer fra. Men igjen omtaler han seg selv som heldig. Han har hatt muligheten til å skrive for offentligheten, ved siden av jobben. Skribent på heltid er imidlertid ikke et alternativ. Han tror det ville gjøre at han også måtte skrive om noe som ikke interesserer ham. Og det vil han ikke.

– Nå har jeg friheten til å styre det selv. Nettopp fordi jeg har denne andre jobben. Som heltidsyrke vil det være utenfor min kontroll. I tillegg har du usikkerheten på om det virkelig er penger i å skrive. Og det er jo egentlig ikke det.

– Akkurat nå synes jeg det er mye spennende i energipolitikk og klimaendringer. Det har jeg ikke skrevet så mye om ennå, men jeg håper å kunne skrive mer om det fremover. Før skrev jeg endel om innvandringsspørsmål. Men debatten er så betent at det ikke er noe gøy å delta. Folk gjentar seg selv om igjen og om igjen. Jeg føler jeg har sagt mitt og føler meg ferdig med den inntil videre. Jeg forsøker heller å finne ting vi snakker mindre om enn vi burde.

– Snakker vi for lite om livssyn?

– Det er i hvert fall ikke noe de fleste tar så veldig alvorlig. Men det er en del av historien vår. Hvis vi ikke forstår hvor vi kommer fra, ender vi opp med å gjøre mange av de samme tabbene om igjen. Norsk moraldebatt om rett og galt, og når noen har gjort noe fælt, ender ofte med å bli litt fanatiske. Man gjentar mange av de samme tabbene som religiøse på sitt verste har gjort.

– Jeg tror vi kan ha mye å lære av religiøse moraldebatter på sitt beste. Debattene hvor mye av nyansene kommer frem. Hvis vi hadde snakket mer om og forstått religioner bedre, kunne vi kanskje snakket om rett og galt på en mer nyansert måte også.

Tatt vare på det verste

Hans siste artikkel om innvandring var for øvrig preget av arbeidet med denne boken. Det var en tekst som pekte mot «å trekke ting ned litt på bakken og ikke bare snakke om de store abstrakte ideene, men å se på hva ting betyr for mennesker.»

«Jeg tror ofte at vi har tatt vare på noen av de verste sidene av kristen moraltenkning og lagt bort de beste»

– Det har kommet så mye ulykke ut av at folk har for høyt ambisjonsnivå. Folk mener de har rett og vil ha hele verden til å leve sånn som dem. Jeg kan fortsatt tenke at jeg har rett, og at din måte å leve på gjør deg ulykkelig. Men jeg må ikke være så ambisiøs at jeg tror at jeg kan tvinge deg til å bli som meg mot din vilje. Det blir katastrofe.

– Trenger vi et bedre rammeverk for moralske spørsmål i dag?

– Ja, det tror jeg. Jeg tror ofte at vi har tatt vare på noen av de verste sidene av kristen moraltenkning og lagt bort de beste. Vi har tatt vare på de mest fanatiske sidene, som i troen på at «jeg er et godt menneske, og du er en synder og verden er svart/hvit». Og så glemmer vi de mer nyanserte tingene rundt det å forsøke å bli bedre mennesker. Jeg vil ikke foreslå noe nytt rammeverk, eller noe nytt livssyn som skal ta over. Men jeg tenker at det er verdt å se på de kristne ideene om dette, sier ateisten.

– Jesu ord om å dømme treet etter fruktene har lenge vært min favoritt av alt som står i bibelen. Om du tenker litt mer på det, kan du gjøre det til grunnlag for en mye bedre måte å snakke om religion og politikk på. I stedet for å hamre hverandre i hodet med ideer, kan vi forsøke å illustrere ideene, og leve dem ut, og gjennom det vise andre at det vi mener er noe som fungerer, det er noe som gjør oss lykkelige og gjør verden til et bedre sted. En slik løsning vil løse opp i mange meningsløse konflikter.

Intervjuet står på trykk i Fri tanke nr 3-2016.