I 1988 forfattet indiske Salman Rushdie Satanistiske vers. Året etter ble fatwa – en islamsk domsavsigelse – utstedt av daværende øverste leder av Iran, Ayatollah Khomeini. Rushdie ble dømt til døden for blasfemi, og boken ble brent av muslimer verden rundt. Dette forhindret ikke Aschehoug forlagssjef William Nygaard og jobbe videre med oversettelsen til norsk. Fire år senere ble Nygaard forsøkt drept i egen hage.

Etter Jyllandpostens publisering av Muhammed-karikaturene høsten 2005 fikk vi karikaturstriden, og en medfølgende bred mediedekning av den. Hvilken retning har debatten tatt? Tjue år etter utgivelsen av Satanistiske vers ble det diskutert et mulig forbud mot kritikk av religion i FN. Dette fikk forfatter og journalist – nå generalsekretær i NOAS – Ann-Magrit Austenå på tanken: Hva med å skrive bok om arven etter Rushdie? Torsdag ble Arven etter Satanistiske vers lansert på Litteraturhuset. Ytringsfrihetsorganisasjonen PEN hadde inviterte tre profilerte debattanter til å kommentere kveldens tema.

Rushdie-saken – et politisk eller religiøst problem?

– Budskapet med min bok er hovedsaklig to ting, begynner forfatter Ann-Margit Austenå.

– All religion er tolkning av religion, og retten til å tolke innebærer stor makt. Religion, religiøse følelser og religiøse symboler er noe av det som er lettest å misbruke i politisk øyemed, og det gjøres ofte.

– Det som er interessant i arven etter fatwaen på Satanistiske vers, som ble utløst av tv-bilder av muslimer som ble drept i protest, er hvordan det prestestyrte Iran klarte å gi et religiøst symbol en ny definisjonsmakt i internasjonal politikk. Khomeini klarte å få den internasjonale komiteen til å tro at Satanistiske vers måtte trekkes tilbake dersom man ville fjerne en trussel.

– Mange hevder at måten saken ble behandlet på, bidro til å polarisere debatten og styrke den religiøse maktstillingen religion hadde fått.

– Mange hevder at måten saken ble behandlet på, bidro til å polarisere debatten og styrke den religiøse maktstillingen religion hadde fått. Religiøst begrunnet politikk satte premisser for debatten. I Norge ville ikke Gro Harlem Brundtland ta i Rushdie-saken, men i Utenriksdepartement ble den behandlet som et politisk, og ikke et religiøst forankret problem. Utenriksdepartementet understreket gang på gang at Iran måtte holde seg til gjeldene, internasjonal lov. I likhet med andre var de blitt rådet av den internasjonale Rushdie-komiteen til å behandle saken rent politisk.

– Religiøse følelser blekner over tid. Men ting tar tid. La meg bare minne om at Galileo Galilei ble kjetterdømt av pavekirken i 1616. Denne forbannelsen ble opphevet i 1992.

Austenå minner oss om at fatwaen over Salman Rushdie og hans oversettere, fremdeles er gjeldene. Selv om den har bleknet, eksisterer den fremdeles.

– Ordskiftet er blitt mer polarisert

– Arven etter Rushdie har ført til en mer polarisert debatt og skarpere ordskifte, slår Austenå fast.

– På den ene siden finnes ytringsfrihetskritikere som fraber seg all kritikk av religiøs lovtenkning. På den andre siden finnes det en destruktiv interesse av å fremstille ytringsfrihet som en vestlig verdi.

– De som har tapt på denne polariseringen, er ofrene i totalitære og autoritære stater, som kvernes mellom totalitære regimer støttet av vesten, og en islamistisk opposisjon som maner til voldsbruk og drap i religionens navn.

– De som har tapt på denne polariseringen, er ofrene i totalitære og autoritære stater, som kvernes mellom totalitære regimer støttet av vesten, og en islamistisk opposisjon som maner til voldsbruk og drap i religionens navn.

– I Vesten drukner det faktum at én av tre barn i ikke-vestlige samfunn lever under den norske fattigdomsgrensa, i debatten om hijab og utenpåklistrede symboler, avslutter Austenå, som håper den videre debatten vil fokusere mer på kjernespørsmålene.

Et flerkulturelt Norge – hvordan skal vi forme våre fellesverdier?

– Både blant politikere og tenkere er det vanskelig å finne en rettesnor for når man skal reise seg opp og tørre å gjøre noe, og når man skal la være, mener Njål Høstmælingen, direktør ved International Law and Policy Institute.

– Debattene blir grunne, og vi tar oss ikke den tiden vi trenger for å finne ut hvilke verdier vi som samfunn ønsker å støtte.

Shoaib Sultan, tidligere leder av Islamsk råd, mener at mediene etter 9/11 har vært sykelig opptatt av alt som har med islam og muslimer og gjøre.

– Dette er et spørsmål om ikke mediene bør ta større ansvar for hva som fremstilles.

– Boken gir grunnlag for å diskutere hva som skal være grunnmuren i det norske hus, nå som vi skal bygge et flerkulturelt samfunn, sier John Olav Egeland, politisk kommentator i Dagbladet – og unnskylder seg for å bruke et noe tynnslitt begrep.

– Vi må integrere, ikke assimilere, fortsetter han.

– Derfor trenger vi et sett av aksepterte fellesverdier med utgangspunkt i menneskerettighetene: Rettsstat, religionsfrihet, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.

– Derfor trenger vi et sett av aksepterte fellesverdier med utgangspunkt i menneskerettighetene: Rettsstat, religionsfrihet, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Men også retten til avvik og personlig identitet må være forankret i fellesverdiene.

– Skal vi komme noen vei i dette prosjektet tror jeg det er nødvendig å begynne med statens og menneskerettighetenes forhold til religionene, mener Egeland, som presiserer selvfølgeligheten i at det bare er mennesker som kan tro, eller la være å tro på, en gud.

– At staten utnevner norske biskoper er like absurd som om Anniken Huitfeldt skulle utnevne redaktører i norsk presse, poengterer Egeland.

Han mener den sekulære staten er en nødvendig forutsetning for nevnte verdier, og at statsstyret ikke har rom for religiøse dogmer. Fra et klassiskliberalt ståsted presiserer Egeland at det er ideen om religionens forrang den sekulære staten avviser, og ikke religionens rett til liv.

– Fundamentalistisk religiøs tro og liberale ideer er som ild og vann, og ingen trollmann i verden kan forene dette. Her er det nødvendig at vi tar side, oppfordrer Egeland, som ikke legger skjul på hvilken side han selv har tatt.

Uro i den norske identiteten

Debatten skifter retning: Hvilke ytringer er det egentlig som trenger beskyttelse av ytringsfriheten? Og hva skjer når media blir et interessesamarbeid mellom provokatørene og de som lettest lar seg provosere?

I motsetning til Sultan, som mener mediene bør påta seg ansvar for ikke å presentere marginaliserte randsoner, mener Egeland at de ekstreme ideene må være synlige for å kunne bekjempes.

– Dette hatet som finnes i det norske folkedypet, visste vi ingenting om før, i medienes redigerte virkelighet. Nå vet vi det, og nå kan gjøre noe med det.

– Det er ikke bare høyverdige ytringer som har krav på beskyttelse. Alle som har tatt seg en tur på Internett, vet at det finnes masse grums og elendighet. Men også dumme ytringer har krav på beskyttelse. Dette hatet som finnes i det norske folkedypet, visste vi ingenting om før, i medienes redigerte virkelighet. Nå vet vi det, og nå kan gjøre noe med det, sier Egeland.

Samtidig som debatten er blitt mer polemisk, har internett hjulpet ekstreme ytringer opp til overflaten. Vi er på vei til å forme et nytt samfunn, og det er en uro i den norske identiteten. Det var dette Salman Rushdie var opptatt av, ifølge Austenå: Hva skjer i oppbruddstilstander, når gammelt møter nytt og noe nytt skapes? Alle vil miste noe, men alle vil også vinne noe.

– Før hadde alle hadde felles referansepunkter med én tv-kanal og én radiostasjon. Fremtiden vil bli annerledes, og vi må tørre å leve med forskjellighet, istedet for å forsøke å regulere og minimere den.

Austenå tror det norske samfunnet går en mer heterogen framtid i møte.