En ny studie viser at flere skoler sliter med symbolbruk og skikker ved elevers dødsfall.

– Utfordringen er ekstra stor når eleven har bakgrunn fra en annen religion enn kristendom. I slike tilfeller vet ikke skolen alltid hva den skal gjøre, sier forsker Ida Marie Høeg ved Stiftelsen Kirkeforskning til Vårt Land.

Sammen med diakoniprofessor Hans Stifoss-Hanssen og sosiologiprofessor Olaf Aagedal har hun gjennom dybdeintervjuer undersøkt hvordan ni skoler markerte ti elevers dødsfall. Elevene hadde tilhørighet i Den norske kirke, islam, hinduisme og buddisme. Studien er det første i sitt slag som ser på hva skoler gjør når barn dør.

- Det er overraskende at undersøkelsen ikke har tatt med den store andelen av befolkningen som ikke har tilhørighet i noen livssynsorganisasjon, sier generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund.

Hun mener det er en mulig metodisk svakhet ved studien, men er ellers ikke forbauset over de øvrige funnene i undersøkelsen.

Verdige handlinger

I undersøkelsen kom det frem at skolene kunne oppleve å ikke ha kunnskap om den religionen den avdøde eleven hadde, og dette gjorde dem usikre i håndteringen av minnemarkering. Alle deltakerne i undersøkelsen ønsket imidlertid å ha markeringer der alle elever kunne delta på tvers av livssyn.

Markeringene ved disse skolene besto derfor ofte av hvite lys, hvit duk, bilder av avdøde, blomster og musikk. Religiøse symboler ble som oftest utelatt, men ved enkelt skoler ledet en prest minnemarkeringen.

Det er imidlertid ulik praksis ved skolene i hvilken grad det er faste ritualer ved et barns bortgang.

- Vårt inntrykk er at de fleste er opptatt av å bruke tid og ressurser på å markere en elevs dødsfall. Skolene vil at det skal skje ved verdige handlinger som gir et godt bilde av avdøde, samtidig som markeringene kan virke sorgbearbeidende for elevene. Det er imidlertid store forskjeller fra skole til skole; ikke alle er like opptatt av å bruke mye tid på dette sier Høeg.

Nøytral arena

I følge Vårt Land peker forskerne på tre ulike måter å tilnærme seg og reflektere rundt religion i forbindelse med ritualisering av barns død:

• Skolen skal være en nøytral arena,

• Foreldrenes bestemmelse er avgjørende.

• Majoritetskulturens måte å sørge på, skal være den gjeldende.

Hvilken majoritet?

Kristin Mile ser på både det at skolen skal være en nøytral arene og foreldrenes medbestemmelsesrett som positive tilnærmingsmåter i sorgarbeidet. Men hun er mer usikker når det kommer til at majoritetskulturen skal være førende.

- Dette vil være avhengig av hvor du er og hva som menes med majoritetskultur. Tenker man i samfunnet generelt kan det være noe ganske annet enn i en elevmasse, påpeker hun