Hvor gravlegges de som ikke er medlemmer av Den norske kirke? På utsiden av kirkegården? Eller kanskje har Human-Etisk Forbund egen gravlund, slik det finnes muslimske og jødiske gravsteder? 62 prosent av oss vet faktisk ikke hvor ikke-kristne blir begravet når de dør, ifølge en landsomfattende spørreundersøkelse Human-Etisk Forbund gjennomførte før jul.

Ja, så hvor gravlegges ikke-kristne? Svaret er enkelt:

– Det er ikke spesielle graver for ikke-kristne. De ligger på offentlige gravplasser. I Norge har alle rett på grav, sier konstituert direktør Stein-Olav Hohle ved gravferdsetaten i Oslo.

Lav kjennskap til gravferdsloven

Han synes det er overraskende at det er så mange som ikke vet det. Særlig med utgangspunkt i at gravferdsloven sier at avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen har rett til fri grav på gravplass her.

– Har dere en informasjonsjobb å gjøre?

– Nei, jeg vet ikke. Jeg har ikke vært borti problemstillingen. I Oslo er det vel bare litt over halvparten som er medlem av statskirken. Disse ønsker nok en kirkeseremoni. Videre har vi katolikker, muslimer og humanetikere som har seremonier slik de ønsker, før de finner ut hvor de vil og kan gravlegges.

All jord vigslet

Hohle forteller at muslimer er gravlagt på fire forskjellige offentlige gravplasser i dag. Andre trossamfunn har også særskilte områder på vigslede gravplasser i Oslo kommune. Det er altså ikke mulighet for å bli gravlagt i ikke-vigslet jord om det skulle være ønsket. Hvilken kirkegård den avdøde kan gravlegges ved følger grensene for kirkelige sogn.

Det er videre heller ikke mulig å bestille gravsted før en har et dødsfall å melde. Ifølge Hohle vil det derimot være mulig å reservere en tilhørende kistegrav etter gravleggingen for bruk ved en senere gravferd.

Lurespørsmål

Direktør Gunnar Hammersmark i Virke gravferd er også overrasket over tallene.

– Det er egentlig et lurespørsmål. Folk har lett for å tenke at selve kirkegården er knyttet til statskirken. Og når folk plutselig får spørsmålet blir det usikkerhet. For eksempel; er det askespredning som er alternativet?, sier Hammersmark.

– Men det er klart at tallet er overraskende høyt. Det sier noe om at det er behov for å fortelle om hvilke muligheter folk har.

Ser informasjonsbehov

Etter hans erfaring ivaretas denne informasjonen i dag godt av begravelsesbyråer i møte med pårørende. Disse informerer blant annet om alternative former for gravferd, det være seg kirkelige, livssynsåpne, humanistiske eller andre religiøse seremonier.

Det samme gjelder for valg av gravsted, kiste- eller urnegrav, minnelund eller askespredning.

– Vi ser også behovet for å gjøre denne informasjonen bedre tilgjengelig på nett. Det er mange som søker der, fordi det er helt anonymt. De fleste byråer har generell informasjon liggende ute. De tar informasjonsplikten alvorlig når det kommer til valg av gravsted, uavhengig av hvilken seremoni som er valgt.

Tradisjonelle familiegravsted

Hammersmark forteller videre at det i informasjonen vises til skille mellom kristne og andre religioners gravplasser. Kristine og ikke-kristne, som for eksempel ateister eller humanister skilles det ikke mellom.

– Hvorfor skilles det ikke mellom kristne og ikke-troende?

– Gravferdsloven har ikke slike betegnelser for gravplasser. For pårørende har det vært tradisjon at hvis en har et familiegravsted er det ofte viktigere for familiene å få lov til å ligge på samme gravsted. Dermed har ikke skillet i tro og livssyn vært noe stort tema.

Flere livssynsåpne seremonier

I byer og tettsteder har det de senere årene vært en økning i livssynsåpne seremonier forrettet av byråene. Om dette vil medføre at pårørende i fremtiden i større grad vil velge alternative gravplasser mener han det gjenstår å se.

– Tallene for 2014 er ikke klare ennå. I 2013 var det en stor majoritet på 92 prosent som valgte kirkelig gravferd. Men det er store lokale forskjeller. Det er en sterk økning av de livssynsåpne, men også noe for humanistiske gravferder.

– Den største endringen er vridningen mot det personlige. Det har vært utfordringen for den kirkelige gravferdsliturgien at den har klarer rammer for hva gravferden skal inneholde. Folk som ikke føler de får dekket sine ønsker innenfor disse rammene velger nå livssynsåpen gravferd.

Burde hete gravplass

For seremonisjef Lene Müller i Human-Etisk Forbund er imidlertid ikke funnene i undersøkelsen overraskende. Hun tror mange har gjort seg eksistensielle refleksjoner i møte med spørsmålsstillingen og undret seg over hvilken gravplass som vil harmonere mest med eget livssyn.

– Jeg tror det vil skje mye innen gravferdsritualer fremover. For en humanist betyr det ikke så mye hvilken jord kisten eller urnen legges i, men det er viktig at det finnes tilbud for alle som ønsker alternativer, sier Müller.

– Jeg forstår også de som reagerer på ordet kirkegård. Det burde hete gravplass, og med det være et sted for alle typer fysiske graver. Vi vil nok se en etterspørsel framover i forhold til at færre ønsker fysiske gravplasser. Det norske lovverket omkring håndtering og spredning av aske kommer nok til å bli utfordret.

Det personlige ritualet

Hun peker videre på den samme dreining mot det personlige uttrykket som Hammersmark trekker frem.

– Mange ønsker personlige gravferder med den avdøde i sentrum. Vi har sett en viss økning i etterspørselen etter humanistiske seremonier, samtidig som vi ser at mange også velger det livssynsåpne alternativet som gravferdsbyråene tilbyr.

Årsaken til sistnevnte tror hun ligger i at det nettopp er byråene som både informerer om og tilbyr disse seremoniene, i tillegg til at mange pårørende ønsker og har ressurser til å forme seremoniene selv.

– I takt med at det har blitt mer åpenhet rundt døden og mer vanlig med offentlige markeringer, har gravferd blitt en seremoni som mange pårørende ønsker å sette et mer personlig på.