Folk som er innlagt på sykehus er gjerne i eksistensielle kriser på grunn av sykdom, og trenger ofte noen å snakke med. Så langt har det bare vært prester som har tatt seg av dette, og slik er det fortsatt på de fleste norske sykehus.

Men nå går Oslo universitetssykehus nye veier. Siden i fjor høst har representanter fra en rekke tros- og livssynssamfunn gått på kurs hos Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo for å lære å bli en god samtalepartner for mennesker i krise.

Følgende tros- og livssynssamfunn er representert.

• Bahá’í-samfunnet
• Islamsk Råd Norge
• Human-Etisk Forbund
• Baptistsamfunnet
• Den katolske kirke
• Den evangelisk-lutherske frikirke
• Kristensamfunnet
• Metodistkirken
• Norges Hindu Kultursenter
• Sikh-samfunnet
*

• Buddhistsamfunnet
• Vennenes Samfunn (Kvekerne)

I tillegg kommer selvsagt prestene fra Den norske kirke som allerede jobber ved sykehuset.

Prosjektkoordinator ved OUS, Ambreen Pervez, forteller at det, i tillegg til vanlige samtaler, vil være mulig å få gjennomført ritualer som sykesalving, rituell vask, nøddåp, den siste olje og lignende.

- Andre sykehus er allerede interessert i å få bruke våre samtalepersoner, forklarer hun.

Vi slippe å ta stilling til religion

En av de fire humanistiske samtalepartnerne i prosjektet, Solrunn Husum, sier til Fritanke.no at det er en spennende og meningsfull oppgave hun har tatt på seg. Husum gleder seg til å komme igang.

- Dette er et meget positivt tiltak. Det er viktig at Human-Etisk Forbund kan være med å gi et slikt tilbud. Det skulle bare mangle. Humanismen er jo tross alt et livssyn, sier hun.

Husum forteller at hun selv har jobbet med veiledning i mange år, og dermed har erfaring fra denne typen arbeid. I Fri tanke nr. 1-2012 forteller hun litt mer om hvorfor hun har ønsket å ta på seg en slik oppgave, og hva som er forskjellen på en sykehusprest og en sykehushumanist.

– Når det kommer til begrunnelse for handling, skiller sykehuspresten og jeg lag. Jeg vet det religiøse er der, og det ønsker jeg å være fri fra. Det er hovedbegrunnelsen min for å drive med dette, poengterer Husum.

Hun understreker at hvis hun selv skulle bli syk og ønske en samtalepartner, så ønsker hun ikke en som er religiøs.

– Jeg ønsker å være beskyttet mot det påtrengende som kan være i det religiøse. Det er ikke fordi jeg er redd for å bli omvendt, men i en svak situasjon er det en ekstrabelastning å måtte avvise det religiøse, sier Husum.

Ingen imamer ved sykehusene i Iran

Initiativet ved Oslo universitetssykehus har møtt kritikk fra gruppa LIM - Likestilling, integrering, mangfold. I en kommentar i VG 15.5.12, skriver Tina Skagufta Kornmo og Walid al-Kubaisi at det er helt misforstått å tro at en imam har samme funksjon innen islam som en prest i kristendommen.

– Kirkens prester har en tradisjonell og offisiell funksjon innenfor sjelesorg. Innenfor islam finnes det ingen sånn tradisjon. En ordning med sykehusimamer som det er tenkt her finnes ikke i muslimske land, ikke engang i islamske stater som Iran. (...) Dette er en misforstått form for multikulturalisme som ikke tar utgangspunkt i tradisjoner eller faktiske behov, skriver de to.

Linda Alzaghari, Daglig leder i Minotenk – Minoritetspolitisk tenketank, svarer i VG den 21.5. at man ikke kan sammenligne situasjonen i land der islam er i flertall, med situasjonen i Norge.

– Imamer og religiøse ledere spiller en helt annen rolle i migrasjonskontekst enn i opprinnelseslandene. Sjelesørger og rådgiverfunksjonen blir viktigere her. Muslimer har i mangel på tilbud blant sine egne trossamfunn også benyttet seg av prester, skriver Alzaghari.

Hun poengterer videre at muslimske land ikke bør være forbilder for Norge, og at institusjonaliseringen av islam her til lands må foregå på norske prinsipper.

Likt tilbud til alle

I en kronikk i Aftenposten den 11. mai forklarer prosjektkoordinator Ambreen Pervez og Forskningssjef i KIFO Inger Furseth at vi ikke kan ha det slik at det bare er de kristne som skal få et samtaletilbud fra det offentlige.

– Pasienter og innsatte lever under relativt like forhold. Dersom de opplever at privilegier kun gis noen grupper uten legitime grunner, kan det forårsake konflikt. Dersom livssynsminoriteter opplever at de ikke blir møtt med et likeverdig tilbud, kan dette oppleves diskriminerende og provoserende, skriver de to.

Nederlandsk modell

Tilbudet som nå gies ved Oslo universitetssykehus kan sammenlignes med det nederlanske omsorgs- og samtaletilbudet i sykehus, i forsvaret og i fengslene. Der oppgir alle hvilken religion eller hvilket livssyn de tilhører, og så utdanner staten samtalepartnere deretter.

I august i fjor snakket Fritanke.no for eksempel med Erwin Kamp som er humanistisk kapellan i det nederlanske forsvaret.

Se brosjyren Oslo universitetssykehus har laget om tilbudet