Den amerikanske dokumentarfilmen «Hail Satan?» forteller historien om The Satanic Temple, en religiøs bevegelse som så dagens lys, eller mørke om du vil, i 2013. I filmen fremstår bevegelsen som gode forkjempere for et skille mellom stat og kirker. Virkemidlet er blant annet begjæring om å få plassert djevelstatuer utenfor offentlige bygninger der det settes opp kristne symboler.

Aksjonsformen møtes med massive protester fra kristne i de respektive lokalsamfunnene. Det disse ser er tross alt djevelens verk i virksomhet.

Flere av grunnleggerne er anonymisert, mens talsperson Lucien Greaves, samt enkelte andre medlemmer stiller åpent opp og forklarer både sitt virke og livssyn. Regissør Penny Lane ble for øvrig selv medlem etter at filmen var ferdig.

Men hva i all verden er appellen for de mange som slutter seg til det sataniske tempelet?

Ikke teister

Livssynsrådgiver Didrik Søderlind i Human-Etisk Forbund forklarer dette med at The Satanic Temple til en viss grad redefinerer satanismen. Satanismen i sin moderne form tilskriver han imidlertid Church of Satan som ble grunnlagt av Anton LaVey i 1966.

– Han er Satanismens Buddah, Jesus, L.Ron Hubbard, Muhammed og Brian. Før LaVey var satanismen en anklage, etter ham ble det en religion. Det var tilløp til dette tidligere, men det var med ham det virkelig slo til.

The Satanic Temple er en av mange mer eller mindre vellykkede etterfølger eller utbrytergrupper fra LaVeys bevegelse.

– Der viktig å understreke at ingen av disse tror på Satan som et reelt eksisterende vesen. Satan brukes som symbol. Det som skiller dem er først og fremst at Church of Satan fremstår som mer høyrevridd. Det er stort sett normale folk, ofte med et konservativt image. Mens The Satanic Temple er dels progressive, dels liberale og dels venstrevridde.

– Church of Satan er for øvrig ikke særlig begeistret for The Satanic Temple i det hele tatt. De mener at disse kun driver med tøys og tullete gateaksjoner. Noe de selv holder seg for gode for.

Likner spaghettimonster-kirken

Aksjonsformen – og ikke minst budskapet som følger dem – gjør at Søderlind mener at det er en annen «nyreligiøs» gruppe det er langt mer relevant å sammenlikne The Satanic Temple med. Nemlig The Church of the Flying Spaghetti Monster, også kalt «pastafarianisme».

– De ble startet for å trolle kreasjonister som ville ha kreasjonisme inn i skoleverket. The Church of the Flying Spaghetti Monster mente at det var helt fint å få inn kreasjonisme, men da måtte skolen også inkludere Spagettikirkens skapelsesberetning i skolen; den der verden ble skapt av en flygende klump med pasta. I tillegg krevde de at lærere som skulle undervise i dette måtte ha på seg kirkens hellige skrud: piratkostyme.

– Det var en fantastisk måte å trolle kristne kreasjonister på. Det er det samme du ser The Satanic Temple gjøre når de insisterer på at hvis du skal ha et monument med de ti bud foran et tinghus, så skal du også ha en Baphomet – altså satanstatue. Det er egentlig en både skikkelig morsom og smart måte å opprettholde skillet mellom kirke og stat på.

Slektskap til Hedningesamfunnet

En norsk sammenlikning vil kunne være aksjonene til det tidligere Hedningsamfunnet, nå Ateistene, på særlig 70- og 80-tallet. Søderlind viser også til en aksjon der Hedningsamfunnet protesterte mot offentlige bønnerop, ved å kalle inn til et møte i Hedningsamfunnet, nettopp ved roping, for deretter på samme møte å vedta at de ikke ville rope eller på annet vis lage støy ut i det offentlige rom for innkallelse til livssynmøter. Deretter oppfordret de kristne og muslimer til å avskaffe sin praksis på samme måte.

– Dette er også helt strålende trolling. Det er nok også noe av den samme energien i The Satanic Temple som du i sin tid fant i Hedningsamfunnet. Det er gateaksjoner, utkledninger og ungdommelig rebelsk miljø.

– En annen parallell er at de tiltrekker seg folk som kanskje kan gå litt langt ... En av dem som er portrettert i filmen blir ekskludert fordi hun oppfordrer til å drepe presidenten. Det er en veldig dårlig idé, og veldig bra at hun blir ekskludert.

Svinnende skille mellom stat og kirke

Søderlind tror at tempelets appell også delvis kan forklares med et stort sinne mot konservative kristne i USA. Den amerikanske grunnloven er i utgangspunktet streng på sitt skille nettopp mellom stat og religion. Det har imidlertid vært en glidning mot mer sammenblanding siden 1950-tallet, noe også dokumentarfilmen viser til. «In God We Trust» ble for eksempel ikke USAs offisielle motto før Kongressen vedtok det i 1956.

– Det kristne USA vi tror vi kjenner og som vi tror er urgammelt, er ikke eldre enn 1950. Det var også da Gud kom inn i troskapseden til flagget. Det er en prosess som også har akselerert de siste årene, ettersom den kristne høyresiden føler seg under angrep.

– Det er en stor gruppe av disse konservative kristne i USA som ikke leser bibelen allegorisk eller «mytopoetisk» på den samme måten som det gjøres i store deler av Europa og Norge. De er bokstavtro, og de stiller seg i dag i stor grad bak Trump. Dette skader de protestantiske kristne. Mens overgrepene begått av katolske prester har skadd Den katolske kirkes autoritet. Symbolene for opprør mot kristendom blir dermed attraktive. Jeg tror det faktisk er de kristne selv som har sørget for å diskreditere kristendommen. Dermed blir motsatsen attraktiv.

Kristen skrekkpropaganda

Dette er en forklaring det også er mulig å trekke ut av filmen. Søderlind viser blant annet til karakteren som forteller om sin oppvekst med å spille hardrock og rollespill.

– Det var massiv kristen skrekkpropaganda rundt hvordan disse aktivitetene kunne føre folk inn i satanisme og barnevoldtekter. På samme tid var det nettopp mange kristne prester som utførte overgrep mot barn, i massivt omfang. Kirken «straffet» sine overgripere ved å sende dem videre til et nytt sted. Det var dermed ren projisering.

– Folk skjønner at de har blitt lurt, når det er de samme kristne som fortalte dem at det var fælt å drive med rollespill, som legitimerte overgrep, og som senere har legitimert Trump ... Det er så hyklersk at man blir kvalm.

LES: Derfor er de kristenkonservative lojale mot Trump

Det må for øvrig understrekes at filmen «Hail Satan» ikke er en kritisk dokumentar. Som Søderlind også påpeker.

– Det er et festskrift og en hyllest, og den bør nok sees med et visst kritisk blikk. Men jeg likte den mye bedre enn jeg trodde jeg skulle gjøre.

I skyggen av svartmetall

The Satanic Temple har ingen avlegger i Norge. Men det skal ifølge filmen finnes en gruppering i Sverige, og i flere andre europeiske land. Church of Satan har en svært liten menighet her til lands. Årsaken til at ingen av bevegelsene har slått særlig rot her mener Søderlind er flere, men en av de viktigste er nok svartmetallens såkalte satanistiske uttrykk på 1990-tallet.

– Svartmetallen har ødelagt mye for at de kan få noen appell her. Satanisme assosieres i stedet med mord og kirkebranner. Church of Satan er på sin side veldig lov og orden-orienterte. Satanisme har dermed på mange måter et større imageproblem i Norge enn USA.

Filmen er tilgjengelig for leie på Amazone Prime, Viaplay og YouTube.

Nylig hadde også dokumentarfilmen «I, Pastafari», om The Church of the Flying Spaghetti Monster premiere. Den er foreløpig ikke tilgjengelig på noen strømme- eller leietjeneste, men traileren finnes: