Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Psykiatrisk sykepleier Brith Dybing mener det trengs mer kunnskap i helsevesenet om religiøse avhoppere.
 Foto: Privat

Psykiatrisk sykepleier Brith Dybing mener det trengs mer kunnskap i helsevesenet om religiøse avhoppere. Foto: Privat

– Religiøse avhoppere savner offentlig hjelptilbud

Masteroppgave foreslår å opprette nasjonalt kompetansesenter for mennesker som har forlatt usunne religiøse miljøer.

Publisert:

Sist oppdatert: 20.08.2014 kl 14:01

– Religiøse avhoppere opplever en stor mangel på hjelp. De etterlyser, og ønsker seg veldig et hjelpetilbud i regi av det offentlige, sier psykiatrisk sykepleier Brith Dybing.

Hun har tatt en mastergrad i diakoni ved Diakonhjemmets Høgskole og har skrevet en masteroppgave med tittelen ”Troen som ble en byrde”. Der har hun intervjuet 10 personer som alle har forlatt grupper som kan betegnes som usunne religiøse miljøer.

– Du kaller det ikke sekter, hvorfor ikke?

– Sektbegrepet er ganske betent. Det virker i tillegg ekskluderende for mennesker som har opplevd liknende ensrettede miljøer som ikke faller inn under betegnelsen. Du kan finne usunne mekanismer uansett hvilket religiøse miljø det er snakk om, mener hun.

Usunn praksis forklarer hun som miljøer preget av ensretting, der for eksempel en leder hevder å vite Guds vilje for medlemmene, eller kritiske spørsmål blir ansett som opprør.

– Har du et sunt miljø er det derimot greit å tvile. Det er greit å stille spørsmål, og ha diskusjoner. I de mer usunne miljøene er det ofte strenge regler, det er mye som faller inn under synd og straffen for å synde er helvete. Du kan jo selv tenke deg hva det gjør med den mentale helse. Dette kan du like gjerne finne i Jehovas Vitner som på bedehus på Sørlandet.

Metodiske utfordringer

Hele fem av hennes informanter har for øvrig bakgrunn fra nettopp Jehovas Vitner. Alle informantene kom hun i kontakt med gjennom den frivillige hjelpeorganisasjonen Hjelpekilden, som er startet av avhoppere selv. Hun la ut en forespørsel i deres nettgruppe, og de tok selv kontakt med henne.

Ser du noen metodiske utfordringer med at informantene meldte seg selv?

– Ja, helt klart. De som melder seg er jo gjerne de som har jobbet såpass mye med det at de orker å snakke om det. Jeg synes ikke selv heller at jeg har et variert nok utvalg. Det skriver jeg også i oppgaven: 9 av de jeg intervjuet var født inn i disse miljøene. Derfor har jeg heller ikke noen data på hvordan det går med de som for eksempel frivillig har valgt å gå inn i sånne miljøer i voksen alder.

Dybing er også åpen på at oppgaven hadde stått seg på å ha informanter fra flere miljøer, og mener at det ville være interessant med en studie fra mer tradisjonelle kirkesamfunn.

Mistolket nøytralitet

Bakgrunnen for at hun skrev oppgaven er 17 år som sykepleier innen akuttpsykiatri, hvor hun har sett hvordan mange med denne problematikken sliter i møte med helsevesenet.

– Mitt inntrykk er at det i Norge er litt tabu å snakke om religion. Innen helsevesenet generelt og psykiske helsevern spesielt har innstillingen vært at en skal være veldig nøytral overfor religiøse spørsmål, og så tolkes nøytraliteten slik at en unngår temaet.

Ønsker kompetansesenter

Hennes informanter fokuserte mye på førstelinjetjenesten i form av fastleger og helsesøstre. Dybing påpeker at selv med økt forståelse i dette leddet, hjelper det ikke stort om disse ikke har noen å henvise avhopperne videre til. Hun tar derfor til orde for et nasjonalt kompetansesenter.

– Det trengs en gruppe mennesker som har oversikt og kunnskap på dette feltet her. Som en av dem sa: Det burde være et telefonnummer de kunne ringe, og så var det åpenbart hvorfor de tok kontakt uten at de måtte forklare alt. Det kan jo ikke være slik at de selv må lete land og strand rundt for å finne noen som forstår hva det handler om.

Det finnes i dag ikke noe slikt. Men på Sykehuset Innlandet, avdeling Hamar, ligger landets eneste Religionspsykologiske senter (RPS). Det er en forskningsinstitusjon. Hun har imidlertid håp om at de kan bidra med noe mer.

Det har de i følge leder Lars Johan Danbolt også tenkt på selv.

– Vår primære oppgave er forskning på doktorgradsnivå. Ideen om et kompetansesenter har vært diskutert. Så langt har vi ikke kommet noe videre med den tanken, men det kan godt hende at det er en god idé, sier Danbolt.

Årsaken til at religiøse avhoppere ikke føler seg møtt i det offentlige helsevesenet mener han skyldes tradisjoner fra den tiden der politikk og religion var temaer psykiatere skydde. En annen grunn kan være at terapeutene rett og slett mangler kunnskap om religions påvirkning på psykiske lidelser.

Mer nyansert

Senteret holder derfor årlig en stor konferanse for klinikere. De sto også bak fagboken Religionspsykologi som kom tidligere i år. Danbolt tror dette er noen steg på veien mot endring i terapeutisk praksis, og at bildet dermed i dag er mer nyansert enn det som kommer frem i masteroppgaven.

– Jeg tror at dette er i ferd med å endre seg litt, og at bildet er litt mer nyansert. Det er etter hvert flere som tar religonspsykologi under studiene, og vi ga nylig ut en fagbok. Det handler om å kunne noe om emnet og ikke være kjøpt av egne fordommer og redsel for å ta i tematikken. Det er opplagt at alt som har med tro og livssyn er viktig for mennesker i vanskelige livssituasjoner.

– Er det en offentlig oppgave å støtte mennesker som har forlatt et usunt religiøst miljø?

— Er de innlagt på sykehus er det sykehusets ansvar å gi best mulig behandling og støtte til disse personene. Da er problemstillingene også selvsagt noe behandlingsapparatet må ha kjennskap til. Og det er dette vi forsker på.

Danbolt viser samtidig til at det her også ligger en oppgave for primærhelsetjenesten, som er blitt ennå viktigere etter samhandlingsreformen.

Dele erfaringer

Det er imidlertid ikke alle som sliter som kan eller bør defineres som syke, og overfor disse mener filosofisk praktiker Ingunn Steen Andersen at helsevesenet kommer fullstendig til kort fortsatt.

Andersen startet for fem år siden en filosofisk samtalegruppe på eget initiativ i samarbeide med Human-Etisk Forbund. Bakgrunnen var tanken om at mennesker med en slik bakgrunn kan behov for en radikal nyorientering når de føler at de står på bar bakke. Hun mener også en slik bruddprosess skaper et sterkt behov for å reflektere over sine verdier og sitt livssyn.

— De trenger å snakke om sine erfaringer, dele sin tro og tvil uten at det blir sykeliggjort, latterliggjort eller bagatellisert. Gruppen jeg ledet skilte seg fra liknende støttegrupper i det den ikke vektla fortiden men fokuserte på å utforske eksistensielle temaer og spørsmål deltakerne selv formulerte. Intensjonen var at deltakerne ikke skulle holdes fast i en offerrolle, men forsøke bruke sin livskunnskap i en konstruktiv tankeprosess.

Må tørre kritisere

Samtalegruppen gikk over to år, men ble ikke videreført da Andersen var usikker på om hun hadde organisatorisk støtte i en tid der forbundet utredet sitt omsorgstilbud.

Hennes erfaringer var imidlertid gode, og hun fikk bekreftet at gruppen møtte et behov. Hun mener Human-Etisk forbund må være klar over at mennesker i akutt religiøs og eksistensiell krise kan føle seg fremmedgjorte i de øvrige åpne debattforumene forbundet har.

– Jeg synes det er viktig at man ikke av ren og skjær berøringsangst unnlater å tematisere vanskelighetene ved å forlate lukkede trossamfunn. Redselen for å stigmatisere grupper kan lett føre til at man i det offentlige ikke tør å kritisere undertrykkende praksis. Dette er en vanskelig avveining, men Human-Etisk Forbund bør fortsette å ha en stemme i det offentlige som forsvarer enkeltmenneskets frihet, selv om man da kan komme til å tråkke noen på tærne.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus